Vi har lenge fryktet at de ekstreme, voldelige gruppene som har gjort gatevold til levebrød, skulle vende seg mot jødene slik det skjedde i europeiske land for 90 år siden. Vi så opptakten til det i Amsterdam tidligere i november, og i denne uken fikk vi enda en bekreftelse. Den ytterliggående ekstremistgruppen Extinction Rebellion i Nederland har tatt skrittet fra å angripe sivilsamfunnet som protest mot klimapolitikken til med voldelige midler å angripe dem som forsvarer jødenes rett til å eksistere. Det skjedde ved lokalene til den kristne organisasjonen Christenen voor Israël, det kristne Israel-senteret i den nederlandske byen Nijkerk på tirsdag. Dette er ikke det første angrepet. Ekstremistene skryter av ugjerningen på sin Facebook-side.

Det var slik «stormavdelingene» mobiliserte og på gateplan øvde seg på voldelighet, til de etter kort tid ble engasjert som en profesjonell voldsmakt innenfor det politiske system i europeiske land. Vi ser ingen grunn til å tro at dette ikke kan gjenta seg her. De første øvelsene er allerede avholdt, og på sosiale medier går mobiliseringen svært raskt. Advarsler er publisert, og ingenting tyder på at det finnes myndigheter som forstår dette og organiserer forsvar av utpekte ofre. Den mest aggressive ekstremistgruppen har fått følge av flere som fokuserer på å bringe frie medier til taushet, især dem som publiserer sann informasjon. Vi kan med sikkerhet forvente at denne utviklingen vil bli merket også i Norge, hvor vi allerede har sett hvordan de former organisasjonens profil og formål ved å begå ekstreme og absurde demonstrasjoner, angrep på sivilsamfunnet og dets symboler.

Det hjelper ingenting om man forsøker å utelukke dem fra sosiale medier hvor de erklærer at «Endelig får vi et nasjonalt folkepanel i Norge også. Eller borgerråd som vi i XR har kalt det. Dette fasiliteres av SoCentral og We Do Democracy.» Organisasjonen har sine egne kanaler, og de brer seg raskt i samfunnet. Nå rir de på den enorme bølgen av antisemittisme som er skapt av Vestens politikere og deres skattefinansierte medier. Resultatet er at jødene i vestlige land, inkludert Norge, må være forberedt på angrep som ikke lenger bare består av verbale skjellsord og graffiti. Nå må de regne med fysiske angrep, slik vi nettopp så det i Nederland.

For jødenes del vil den ytterste konsekvens bli den samme om ikke myndighetene våkner og tar på alvor sitt ansvar for å beskytte landets utsatte minoriteter. Det vi frykter mest i den situasjonen som har oppstått, er at man henfaller til troen på at det ikke kan skje her. Men de varsellampene som allerede blinker, forteller at faren er overhengende. De medlemmene blant dem som er i stand til å utføre angrep, har ligget i trening i årevis og har ikke demonstrert noen form for sosialt ansvar og grensesetting. De er livsfarlige.

Det bør ikke herske tvil om hva eller hvem som utgjør drivkraften i den voldsomme økningen i antisemittisk atferd vi er vitne til i dag. Samme dag som angrepet skjedde i Nijkerk, advarte Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle om at vi kan oppleve et Norge uten jøder, og han formidlet en konklusjon om at «… selv om jødiske samfunn verden over vakler etter et år der fiendtlighetene mot dem stadig øker, kan sannsynligvis ingenting sammenlignes med hva det vesle jødiske samfunn i Norge har holdt ut». Men hvem er det i Norge som mest av alt har bidratt til å skape denne fiendtligheten?

For å finne et eksempel på hva de må holde ut, burde han slå opp i avisen til sin kollega Lars West Johnsen, Dagsavisen, som samtidig med ham minner om at det den dagen «… var 82 år siden de norske jødene ble skipet ut til den sikre død i Europa.» Han hadde funnet snublesteinen til jøden Salomon Tomsinsky og undret seg over «hva han ville tenkt om Israel.» Dersom Israel hadde eksistert da Tomsinsky ble deportert til Auschwitz, hadde han nok tenkt noe helt annet enn Dagsavisens politiske redaktør.

Mens redaktøren sørger tungt over de døde jødene, har han også noe å fortelle dem som ennå lever. Den 26. november 2023 «var det bare gått uker siden den jødiske staten Israel hadde gått til krig mot Gaza», forteller han, og fortsetter: «I all vår fordømmelse av Israel for deres krig mot sivile på Gaza, må vi aldri glemme, aldri slutte å prøve å forstå jødenes og staten Israels eksistensielle frykt og handlinger.»

Det er sagt at når utgangspunktet er som galest, blir resultatet titt originalest. Vi setter pris på hans omsorg for Salomon Tomsinsky og hans samtidiges skjebne, men vi ber ham lese seg opp på samtidshistorie hvor han uten store anstrengelser vil kunne glede seg over det faktum at det slett ikke var Israel som gikk til krig mot Gaza. Det var, som mange vet, faktisk Gaza som gikk til krig mot Israel.

Han kan derfor trygt slutte med å fordømme Israel for deres «krig mot sivile i Gaza», og heller tenke på å fordømme terroristene i Gaza for deres krig mot sivile i Israel. Han finner sikkert spalteplass til dette i sin egen avis. Han kan derved også bistå sin kollega Stanghelle med å finne en forklaring på hvorfor fiendtlighetene mot jøder i Norge og Europa øker så sterkt at folk går til håndgripeligheter. Hvilke medier tror han de har hentet inspirasjonen fra?

Av Per Antonsen

nbsp;

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.