Fra en dekorasjon av Llorenç Passola som illustrerer begivenheter i Paulus’ liv i inngangs­partiet til Casa de Convalescència, en del av komplekset Hospital de la Santa Creu, som i dag huser Instituttet for katalanske studier i Barcelona. Foto: Enfo / Wikimedia Commons (cc by-sa 3.0).

For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til å tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?

Paulus’ brev til romerne 10, 13–14

Det nærmer seg jul, og som vanlig er det strid om hvorvidt elevene i grunnskolen skal ha anledning til å gå til jule­guds­tjeneste eller ei. I år mener tilhengerne av et nei at de har fått et trumfkort. Fra august ble det nemlig eksplisitt forbudt med forkynnelse i norske skoler. Opplæringa skal ikke være forkynnende, står det nemlig i den nye opplærings­loven.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun er derimot ikke enig og sier til NRK at lærere trygt kan sende ungene på skole­guds­tjeneste. Hun peker på at det er frivillig, og ingen trenger å frykte for at «ungene deres blir dypt religiøse av den grunn», og sier:

Det fremgår av forarbeidene til den nye opplærings­loven at Stortinget ikke har ment å gjøre endringer i skolers mulighet til å tilby elever å delta på skole­guds­tjeneste. Så det er ingen realitets­endringer i den lovendringen.

En lærer kan ikke stå i et klasserom og si at én religion er det eneste riktige, det er dét vi forbyr.

Men hva er egentlig forkynnelse? For kort tid siden kom KrFs stortings­representant­er med et forslag om en revidering av statens forståelse av kjønn, også når det gjelder under­visning, og de foreslo blant annet derfor at staten burde

sørge for en gjennomgang og nødvendig revidering av retnings­linjer og lære­planer for skolen når det gjelder under­visning om kjønn basert på medisinsk og faglig kunnskap.

Reaksjonen fra Utdannings- og forsknings­komiteen var ikke å misforstå. Troen på mennesket med flytende kjønns­identitet er noe som elevene skal oppfostres i, og vi kan lese følgende i referatet fra komiteen:

Komiteen mener det er viktig med åpenhet og aksept for alle, og at skolen skal være et sted fritt for trakassering, diskriminering eller mobbing. En god og ivaretakende undervisning innen kjønns­identitet og kjønns­inkongruens er viktig for både lærer, helse­syke­pleiere og elever.

Komiteen mener skolens undervisning skal bidra til å skape gode holdninger, fremme likeverd og respekt. Læreplanene skal legge til rette for gode rammer og målsettinger for god under­visning.

Stortinget har tidligere slått fast at retten til å identifisere sitt eget kjønn dreier seg om menneske­rettig­het­er, og hører vi bedre etter, vil vi forstå at dette ikke er en demokratisk debatt, men tilbedelsen av et nytt livssyn og favorisering av en ny virkelighets­forståelse.

Andre i komiteen mener forslaget fra KrF ikke vil styrke de verdier skolen bygger på, og at forslagene heller ikke vil være et riktig tiltak for å forebygge mobbing og utenforskap for dem det gjelder og deres familier.

Dermed er det tydelig hvorfor det store flertallet i komiteen sier nei til forslaget fra KrF: Det handlet om hva de mener skal forkynnes i norsk skole, og hva som er problemet.

Forkynnes gjøres det uansett, spørsmålet er hva.

Normer har et utgangspunkt, og det moralske utgangs­punktet for våre tradisjonelle normer knyttet til kjønn og seksualitet, er kristendommen og Jesus Kristus, og han var ikke opptatt av å tilfreds­stille omgivelsene. Snarere tvert imot. I motsetning til presteskapet for vår nye religion inviterte han mennesket til forandring, et hellig forhold, et rent liv og et kall om å tåle alt, krenkelse inkludert.

I kristen tro kalles det hellig­gjørelse. For den moderne sekulære politikeren er det blasfemi, for når målet er et hundre prosent likestilt samfunn, kan man ikke akseptere en tro som forkynner det stikk motsatte: at frelsen ligger i å fornekte seg selv og følge ham, Jesus Kristus – en Gud som ikke tilbyr en slik normativ likhet de moderne sekulære drømmer om, men som gir oss friheten tilbake.

Og derfor kan heller ikke Kari Nessa Nordtun tillate noen å si at én religion er sann og andre ikke. Det store paradokset er at hun ikke ser at også et slikt syn har et klart element av forkynnelse, samt at hun ikke ser det religiøse perspektivet i det som allerede forkynnes.

Vi må derfor ikke bli overrasket over at staten lar radikal kjønnsteori bli en del av skolens læreplaner. Det er like naturlig som at kristendoms­faget var sentralt i skolen den gang myndighetene ønsket å bygge samfunnet på kristen tro. Dagens utdanning handler i stor grad om «frigjøring» på to nivåer: å frigjøre barnas seksuelle instinkter både fra tradisjonelle normer og fra den religionen som var utgangspunktet for disse normene. Det er en grad av frihet som selv Freud ville oppfattet som problematisk. Men denne friheten forkynnes nå i skolen.

Det er imidlertid ikke bare menneskets evne til å velge eget kjønn og liberal samlivsetikk som blir forkynt i norsk skole. Alle elever skal, når de er ferdige i norsk skole, være overbevist om at det eneste fornuftige er å tro at universet ble til av ingenting. Troen på en skaper blir avvist. Det elevene dermed er utsatt for, er forkynnelse, og av en eller annen grunn er det lov å forkynne at Gud er død, men ikke at han lever.

Dette er årsaken til at Stortinget bruker så mye tid og energi på å diskutere hvordan de kan endre våre holdninger og normer, og er villig til å vedta lover som regulerer de mest intime forholdene mellom mennesker. Det er følelsene, det psykologiske mennesket, som står i sentrum, og da er vi ikke lenger et klassisk demokrati, men et samfunn der målet er å utrydde alt de oppfatter som ondskap og roten til den. Det er en ondskap definert som handlinger og uttalelser lovgiverne mener er krenkende. Selv det å forhindre kjønns­forvirrede ungdommer å ødelegge sin egen kropp, denne moderne formen for kjønns­lemlestelse, kan man ikke akseptere.

Et livssyn som handler om den totale likheten i normer, vil følgelig kreve den totale toleranse. For når vi alle er like, må samfunnet, slik filosofen Alexander Grau peker på, tolerere enhver form for individuell frigjøring, hvor absurd den enn måtte framstå. Vi skal akseptere alt og være «fullstendig åpne» for alt. Noe annet er diskriminerende.

Dette er det moderne sekulære samfunnet beskrevet med få setninger. Det er lett å forstå at med en slik virkelighets­forståelse, er det vanskelig å finne plass til jule­guds­tjenester og den kristne tros normer for kjønn og seksualitet. Forkjemperne hevder de dyrker mangfold og frihet. Statens nye livssyn er nemlig ingen privatsak; det forkynnes hver dag i norske skoler.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.