Klimasaken og dens grønne støttespillere ser ut til å ha møtt veggen. Et godt eksempel er den manglende interessen for klimatoppmøtet i Baku, også kjent som COP29.

COP29 er den globale klimakonferansen som ikke så mange bryr seg om. Det er mange politiske tungvektere som har bestemt seg for å la være å delta, men diverse eliter, svindlere og medier har deltatt, i håp om at det vil gi dem mer økonomisk manna fra himmelen.

Dette skriver Joel Kotkin i Spiked. Milliarder, potensielt billioner av dollar, har blitt investert i «grønne prosjekter» som beriker de allerede velstående, men som rammer vanlige arbeidere hardt. Aldri tidligere i historien har vi sett en så effektiv omfordeling. Problemet er bare at omfordelingen går fra arbeiderklassen til de styrtrike, subsidierte snylterne.

Tilkaringsvirksomhet er den nye oljen – for en liten elite, vel å merke. Men vanlige folk begynner å få nok nå. Dette ser vi flere eksempler på.

Valget av Donald Trump vil ramme klimahysteriet hardt. Han vil melde USA ut av Paris-avtalen, og med slagordet Drill, baby, drill! er det åpenbart at Trump ikke har noen planer om å legge ned olje- og gassproduksjonen.

EU går nå så langt at man vurderer å inngå partnerskap med Kina, en totalitær stat som er selveste klimaverstingen.

EU foreslår partnerskap med Kina som motvekt til Trump

Til tross for at de mottar milliarder i subsidier, går grønne selskaper med store tap, de går konkurs eller unngår nye prosjekter, selv i Kina. Her i Norge er det en rekke eksempler på meningsløst sløseri på dødfødte prosjekter som f.eks. havvind og batterifabrikker.

Den grønne industrien vil selvsagt fortsette så lenge det finnes midler å hente fra statlige subsidier.

Alliansen mellom store bedriftsinteresser og aktivistiske byråkratier har skapt det statsviteren Bjørn Lomborg har kalt det «klimaindustrielle kompleks».

Store deler av Wall Street har «spist av krybben» og vil drive lobbyvirksomhet overfor Trump og Kongressen for å beholde noen av godbitene sine. Demokratenes delstater, som California og New York, innfører egne grønne reguleringer til fordel for den grønne eliten.

Men rike mennesker rømmer slike vanstyrte delstater, hundretusener av rike mennesker har flyttet, og de tar med seg både selskaper, arbeidsplasser og skattepenger. Allikevel nevnes Californias guvernør Gary Newsom (D) ofte som en fremtidig presidentkandidat for Demokratene.

Det eneste store landet som tjener på «energiomstillingen», er klimaverstingen Kina, som fortsetter å spy ut mer klimagasser enn alle avanserte land til sammen, og åpner nye kullkraftverk omtrent ukentlig.

Landet bruker effektive og billigere fossile brensler til å dominere solcelleindustrien, bygger ut batterikapasiteten sin til omtrent fire ganger USAs, samtidig som kineserne utøver effektiv kontroll over sjeldne jordarter og teknologien for å bearbeide dem.

Kina er tålmodige, og utnytter et gammelt militært prinsipp som ofte tillegges Napoleon, men som oppsto lenge før det franske geniet:

«Hvis du ser at fienden er i ferd med å ødelegge seg selv, så er det en god idé å la være å gripe inn.»

Kina kan sitte og nyte en kopp te mens de er vitne til den vestlige sivilisasjonens militære, økonomiske og åndelige selvmord. Donald Trump vil muligens klare å redde USA, men Europa beveger seg mot en selvpåført undergang.

EU og Storbritannia omfavner en Net Zero-politikk som ruinerer økonomien. Tyske bilfabrikker, selve motoren i etterkrigstidens europeiske industrieventyr, anslås å miste hele 400.000 arbeidsplasser innen 2030. Det er halvparten av dagens arbeidsplasser.

Storbritannia ser finansminister Rachel Reeves bedrive økonomisk voldtekt av husholdninger, bønder og bedrifter, og det samme skjer her i Norge.

Et stort problem er at de stadige kravene om elektrifisering av absolutt alt fører til at strømnettet ikke holder mål. Dermed må landsbygdene raseres av gigantiske monstermaster, gjerne plassert rett i nærheten av totalt ødeleggende vindturbiner. Naturen ofres i krigen mot plantenæringen CO₂.

Labour-regjeringa vil, i likhet med vår rød-grønne norske regjering, at alle skal kjøre elbil. Men samtidig vurderer Labour å forby lading av elbil hjemme når strømnettet er under press. I Norge må man være nøye med når man lader batteribilen, siden man ellers risikerer en kraftig økning av nettleien.

Energikrisen fører til en avindustrialisering av hele Europa. Energiproduksjonen i Storbritannia har falt med to tredjedeler. I Norge produserer vi mer enn nok energi, men siden vi skal elektrifisere alt, inkludert sokkelen, og samtidig sender ut mengder av strøm via de forhatte kablene, blir det plutselig tatt for gitt at Norge vil rammes av en selvpåført energimangel om noen få år.

Nå skal ku-promp skattlegges, og ondskapen begynner å bli så syk at det kunne ha vært morsomt hvis det bare ikke var så fordømt tragisk. Man forstår etter hvert at politikerne ikke kan være så dumme som de fremstår. Dermed må det som driver dem være ren ondskap og/eller grov korrupsjon.

Det er som Mark Hanna sa om politikk på slutten av 1800-tallet:

Det er to ting som er viktige i politikken. Det første er penger, og jeg husker ikke hva det andre er.

Det mangler aldri penger når det gjelder Ukraina, bistand, grønne tiltak og masseinnvandring. Men skoler legges ned, og sykehjem forvandles til hjem for asylsøkere, bedre kjent som økonomiske migranter som vi må forsørge livet ut. Norske arbeidere har ikke opplevd økt kjøpekraft siden 2012, men både LO og NHO spiller på det grønne laget.

Med tanke på skadene som påføres Europas industribase, er det ikke overraskende at det politiske tidevannet er i ferd med å snu seg mot de grønne. Vanlige folk har rett og slett fått nok!

Såkalt grønne partier gjorde det dårlig i EU-valget i vår, og her hjemme synker MDG på meningsmålingene.

Det har vært bondeopprør i blant annet Frankrike, Polen og Nederland – og i dag er det tusenvis av britiske bønder som følger opp ved å kjøre traktor inn til London sentrum. De har sett seg lei på finansminister Rachel Reeves’ ran av bønder ved høylys dag.

Selv om teknokratiet holder fast ved sin grønne religion, er velgerne på vei i motsatt retning.

Dette minner om en annen trend: Stadig flere unge mennesker melder seg ut av statskirken og inn i frikirkene, siden de har gått møkk lei av et annet eliteprosjekt: Pride-feiringen.

Unge folk strømmer til kristne frimenigheter: –⁠ Møkklei pride

Det er med andre ord et par ting som skaper håp. For det første later ungdommen i stor grad til å ha fått nok av woke ideologi som transaktivisme og klimahysteri. For det andre har valget av Trump sendt sjokkbølger gjennom hele den grønne mafiaen.

«Dette er et massivt tilbakeslag mot de grønne, mer enn noe annet», mener energianalytiker Robert Bryce. «De er nå på utsiden og ser inn.»

Styrtrike grønne fanatikere vil dog ikke gi seg uten kamp.

Den «industrifiendtlige industrien» som står bak tiltak som å forby gasskomfyrer, stoppe nye LNG-anlegg og slå ned på plast, får støtte fra de ultrarike, deriblant Steve Jobs’ enke Laurene, Michael Bloomberg, Rockefeller-familien, Jeff Bezos og risikokapitalisten John Doerr.

Men selv Bezos måtte innrømme det: – Virkeligheten er en ubeseiret mester.

Valget i USA viste at amerikanere bryr seg om egen økonomi og trygghet, ikke så mye om woke agendaer om å redde verden gjennom kostbare klimakutt og åpne grenser.

Amerikanere og europeere flest kjøper rett og slett ikke klima-jihad, skriver Kotkin. I USA viser en fersk Gallup-undersøkelse at bare tre prosent av befolkningen mener at klimaendringer og miljø er deres største bekymring.

Den urbane eliten – høytlønte med høyere utdanning – er derimot tilhengere av dypt upopulære ideer som rasjonering av bensin og kjøtt, viser en annen meningsmåling.

De rike har kanskje langt mer penger enn oss vanlige folk. Men vi er langt flere. Derfor er det vi som kan ta kontroll over politikken, og tvinge politikerklassen til å endre kurs i retning av et gammeldags demokrati, som sikkert noen av leserne har vage minner om.

Vi kan ikke regne med støtte fra de korrupte regimemediene, som svelger både Pride og klima rått, uten motforestillinger. Vi kan heller ikke regne med støtte fra partiene som allerede sitter på Stortinget: Alle partiene er medskyldige i den utviklingen Norge er rammet av – inkludert FrP.

Bruken av fossile brensler fortsetter å øke, ikke bare i Kina, men også i Pakistan, India, Bangladesh og Vietnam. Vestens ledere ønsker på sin side å bruke opp mot 6 billioner dollar årlig de neste 30 årene på grønne prosjekter. Fortsetter det slik, er kampen tapt før avspark.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.