Carl Bloch (1834–1890), «Jesus helbreder den blinde», Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slott, Hillerød.

¹ Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. ² Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» ³ Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. ⁴ Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. ⁵ Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» ⁶ Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. ⁷ Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Johannes 9, 1–7

³⁵ Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» ³⁶ Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» ³⁷ Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» ³⁸ «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

Johannes 9, 35–38

Dagens søndagstekst handler om hvordan Jesus helbreder en mann som har vært blind helt siden fødselen. Hos Johannes er slike hendelser ikke bare undere, men også tegn, det vil si undere som identifiserer Jesus som sann Gud.

Det er en spennende tekst, også fra et ideologisk ståsted, for den handler også om hvordan vi som samfunn møter sykdom og lidelse, og hvordan vi i den kristne kulturen har lært oss å se på hverandre i lys av arvesynden. Vi er ikke perfekte, vi lever i en fallen verden der dårlige egenskaper, sykdom og nød er naturlige ingredienser, men ikke naturlige i den forstand at vi ikke skal bry oss, snarere tvert imot. Det handler om lysets møte med mørket.

I det andre verset stiller disiplene spørsmålet ut fra følgende virkelighetsforståelse: All sykdom og lidelse skyldes syndefallet. Ergo må denne mannens lidelse skyldes synd enten hos mannen selv (da han var foster i mors liv) eller hos foreldrene.

Disiplene hadde rett med tanke på at vår tilstand er et resultat av syndefallet, men de tok feil da de ville anvende prinsippet på den blinde mannen. For det fins ikke noen nødvendig sammenheng mellom synd og lidelse i det enkelte menneskets liv. Kristendommen handler nemlig ikke om skjebnetro eller forfedrenes synder.

Jesus svar har nok overrasket disiplene, for her tar Jesus oss med inn i en annen teologi når han svarer:

Verken han eller foreldrene hans har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.

Jesus fortsetter slik:

⁴ Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide.

⁵ Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.

Dette budskapet fra Jesus: «Jeg er verdens lys», vitner om en Gud som vil bekjempe det mørket verden befinner seg i, og han kaller oss til å være med i denne kampen. Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre skriver interessant om sitt syn på kristendommen nettopp på grunn av sin nye forståelse av arvesynden. Han skriver:

Om me alle er syndige, så vert synda ikkje framand – ho er tvert om ein grunnleggande, ubryteleg del av det å vere menneske – og då vert også tilgivinga heilt grunnleggande.

Denne heilt sikkert ganske banale utlegginga av eit av dei kristne grunnprinsippa står i skarp kontrast til den tidsånda me lever i dag. For medan Bibelen tek synda for gitt hos menneske, så dømer me kvarandre stadig oftare ut frå ein idé om at me kan vere feilfrie.

Den blindfødtes konstante liv i mørket blir derfor representative for alle, vi lever alle i en verden preget av fallet med tilhørende arvesynd. Den syke fortjener derfor pleie og omsorg, vi skal ikke anklage noen for deres sykdom.

I politisk forstand er det fristende å trekke paralleller til dagens woke-generasjon, de som kun kan eksistere i troen på sin egen ufeilbarlighet, og som mer enn gjerne fordømmer sine medmennesker på grunn av deres påståtte feil og mangler. Woke-generasjonen nekter å innse at vi alle lever under arvesynden, de lever i mørket, og dømmer derfor sine medmennesker som om de er feilfrie i egen kraft.

Men vi er ikke feilfrie, og kan heller aldri bli det i egen hjelp. Det er kun Jesus Kristus som er feilfri, og han kom etter eget utsagn ikke til verden for å dømme den, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Samtidig inviterer han oss til å følge sannheten, og sier (Johannes 3, 20–21):

For den som gjør det onde, hater lyset, og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.

Denne motsetningen i virkelighetsforståelse skaper naturligvis et polarisert samfunn. Våre motstandere hevder polariseringen minner om mellomkrigstiden og at den er en trussel mot demokratiet. De hater lyset, misliker at lyset fortrenger deres politiske mørke, og krever at vi aksepterer et samfunn preget av en falsk enhet og harmoni der sannheten oppheves.

Men kristendommen handler ikke om harmoni, den utfordrer derimot den verden vi lever i, og denne utfordringen handler om realiteter. Vi må derfor ikke bli sjokkert om våre motstandere bruker sterke ord mot oss.

Og da er det opp til oss: Vil vi tro på Menneskesønnen og følge sannheten?

God søndag!