Yan Friis Høsten 1975 var jeg 23 år, og følte meg allerede gammel, forbikjørt og malt inn i armodens hjørne. Det var ingen vei tilbake, fast jobb, om enn midlertidig, som konduktør. Kolsåsbanen eide det meste av min tid og alle mine krefter i november. Det var en tid for menneskelige dramaer og litterære katastrofer.
Bli abonnent eller logg inn – hvis du allerede er abonnent – for å lese denne artikkelen. Pluss-artikler blir frigitt 24 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
