Det er noen umiskjennelige likheter mellom Demokratenes forsøk på en nesten djevelsk demonisering av Donald Trump, og Ap-toppenes voldsomme fiendskap mot Trond Giske. Det finnes absolutt ikke noen plass for partiets bortkomne og utsparkede sønn i Ap-huset, der antall rom har minket radikalt under Jonas Gahr Støres ledelse.
Det hele er underlig, alt tatt i betraktning, ikke minst i et kort historisk perspektiv. Under EU-kampen, som endte med et klart nei! i 1994, var Giske sentral i nei-ledelsen, samtidig som han allerede da var en kommende lederskikkelse i Arbeiderpartiet. Rundt halvparten av Ap’s velgere var den gang nei-folk eller tvilende til EU. Slik er det slett ikke i dag, skjønt mange – nå helst bortskremte Ap-sympatisører – fremdeles tilhører nei-siden.
Hadde full tillit
Giske ble ikke sparket ut av ledelsen den gang, han ble tvert om statsråd tre ganger (Stoltenberg II-regjeringen) og nestleder i partiet (2015–18). Så kom de såkalte Giske-avsløringene, meget godt timet og forberedt, der Giske selv måtte unnskylde seg utallige ganger for upassende oppførsel mot kvinner i partiet, uten at han fikk tilgivelse.
«Noen hadde snakket sammen» og bestemt seg for at Ap måtte kvitte seg med Giske, og så brukte man hans utagerende gamle synder som brekkstang for å fjerne ham. Kort og godt.
Ikke-sak ble konstruert
Giske-saken ble aldri juridisk vurdert, da ingen hadde noe å anmelde. Deretter fulgte den VG-regisserte videoen der Giske ble lurt i en felle, en sak som VG slo opp som reell, angivelig tett og stekt sensuelt dansende med en ung kvinne på Vulkan i Oslo.
At videoen var en bløff, tok ikke Ap-ledelsen hensyn til. Giske var ute, og alle skjønte at det var for godt.
Skrev analyse om Ap
Etter endt stortingsperiode satte Giske seg på skolebenken og skrev en masteroppgave om sosialdemokratiske veivalg og Ap’s politikk i lys av dagens virkelighet, en ren og rå analyse av dagens Ap, 30 år etter EU-avstemningen.
Rent faglig fikk han strålende omtale, bare ikke i Ap. Og ikke hadde han tydd til avskrift av noen andre heller, i motsetning til statsråd Kjerkol – alt var sugd av eget bryst, med det som skal til attåt i en «master». Ganske imponerende, om jeg får si det, i en alder av 57 år (i fjor).
Nei til EU – ikke lov lenger
I dag er det ingen som får slippe inn nær maktens tinder i Ap dersom vedkommende er EU-motstander. Trond Giske er om mulig enda mer motstander enn før, da EU har utviklet seg i global retning, med mindre og mindre makt og råderett overlatt til nasjonalstatene.
Spørsmålet om EU-medlemskap har sjelden stått svakere i Norge enn i skrivende stund; pluss/minus seksti prosent ville i dag stemt nei, ifølge et gjennomsnitt av de senere meningsmålingene. Når samtidig nesten hele Stortinget (minus noen få FrP-rebeller, Sp og Rødt) er for at Norge blir medlem, ser vi at misforholdet mellom folket og de folkevalgte er voldsomt stort og neppe et demokrati verdig.
Vil ta tilbake strømmen
Giske har også stilt seg skeptisk til virkemidlene i «det grønne skiftet», av hensyn til norsk industri og arbeidsplasser. Giske ønsker å ta tilbake råderetten over norsk vannkraft og gass, og ta tilbake makten over energipolitikken, stikk i strid med hva ledelsen i Ap ønsker, forlovet med EUs energipolitikk som den er.
Giske ønsker også en strengere innvandringspolitikk, uten at det ligger noe radikalt i dette. Her deler han synspunkt med svært mange, ikke bare i Ap, men over hele den politiske akse, bare ikke på Stortinget og sentralt i Ap.
Trond Giske er svært skeptisk til en politikk som gjør Norge til lydstat under EU, World Economic Forum (WEF), FN og Verdens helseorganisasjon (WHO), et synspunkt svært mange i Norge støtter, men relativt få i hans eget parti.
Vil ta demokratiet tilbake
Giske, som ønsket et langt tettere og mer forpliktende forhold til velgerne og publikum, er motstander av at stadig flere ikke-demokratiske organisasjoner (i denne sammenheng inklusive EU, FN, WEF, WHO m.fl.) overtar råderetten over norsk politikk og i realiteten avgjør stadig flere viktige spørsmål for folk flest. Han og hans fløy i Ap vil kort og godt ta demokratiet tilbake og få det under folkets kontroll.
Dette liker ikke Støre, Barth Eide og Hadja Tajik og resten av kostebinderiet i ledelsen – for det aller, aller meste håndplukkede ja-folk, både overfor Støre og i forholdet til EU.
Aller best (eller verst) illustrerte AUF-leder Gaute Børstad Skjervø hatet mot Giske i går, da han gikk ut, selvsagt på NRK, og sa at Giske måtte stanses, koste hva det koste ville.
– Hvorfor dét, han er jo i ferd med å bli valgt som stortingskandidat fra Sør-Trøndelag etter en demokratisk prosess i partiet? spurte NRKs utsendte: – Fordi han ikke har tillit, svarte AUF-lederen, som så ut som han ikke hadde sovet på flere døgn. – Jo, fortsatte NRK-reporteren: – Han har jo tillit i Ap’s største partilag, Nidaros!
Hvorpå Skjervø ble svar skyldig og det hele ble pinlig og ikke lar seg referere seriøst.
Siste spiker i kisten
I bunn og grunn uttrykker Skjervø bare Ap-ledelsens mening. Her har man nærmest fått panikk. At partiet for tiden står notert med rundt 15–20 prosents støtte i det norske folk, synes ikke å affisere Jonas Gahr Støre og hans håndplukkede ja-ledere. De vil bli kvitt Giske for enhver pris, akkurat som Demokratene ville bli kvitt Trump.
Demokratene lyktes ikke med alle sine løgner og skitne triks, men gravde i stedet sin egen grav. At Ap-ledelsen gjør akkurat det samme dag etter dag med sin folkefiendtlige politikk, og i særdeleshet i Giske-saken, er åpenbart. Trolig er det enda verre, de graver sin egen grav på akkord!
Den endelige avgjørelsen om hvem som skal stå øverst på Ap’s liste fra Sør-Trøndelag, tas 30. november. Jeg ser det som mer enn sannsynlig at ledelsen på en eller annen tåkelagt måte vil forsøke å gripe inn for å få stanset Giskes vei mot førsteplassen på listen (sikker plass). Han tåles rett og slett ikke i dagens folkefiendtlige Ap, som ser på velgerne som deplorables.
Dermed er sannsynligheten etter mitt ringe skjønn rimelig stor for at Ap setter den siste spikeren i sin egen kiste.
Og rett skal være rett: Det ser unektelig ut til at deres tid i norsk politikk er en saga blott.
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.