To politifolk banket på hos den prisbelønte journalisten Allison Pearson søndag. Deres ærend? En tweet hun skrev for drøyt et år siden. Hva handlet den om? Det kunne ikke politifolkene si. Det hadde de ikke lov til.
Politifolkene så på hverandre. Heller ikke de var bekvemme med situasjonen. Noen hadde sendt dem.
Jakten på meninger begynte for noen år siden. Meldinger på sosiale medier ble behandlet som straffbare hat-handlinger. Det har eskalert etter at Starmer og innenriksminister Yvette Cooper overtok. Det er den merkelige omstendighet vi ser i mange vestlige land: Sosialistene er mest hissige på kontroll, sensur og straff, og det som skulle vært borgerlige partier, er helt motstandsløse.
Hvorfra kommer denne forvandlingen av tidligere åpne samfunn til noe som minner om Kafkas «Prosessen»?
Det begynte ikke i går.
George Orwell advarte oss. Han beskrev den virkeligheten vi opplever i «1984». Den var en referanse i en tid hvor vi lurte på om vi var på vei mot 1984-tilstander. Men når tilstandene har inntruffet, har diskusjonen opphørt. Det er dét som er forskjellen: Vi tør ikke innrømme for oss selv at dette skjedde uten at flertallet merket noe.
Forfattere som Jens Bjørneboe og reaksjonære som Alf Larsen og Roger Scruton har hatt en tvil om hvorvidt folk forstår betydningen av ytringsfriheten. Man skal ikke tro at den redder seg selv. Når presset oppstår og øker, vil mange falle fra. Da vil det vise seg om det er noen tilbake som synes friheten er noe verd. Når den koster noe.
«1984» er beskrivelsen av samfunnet, og «Prosessen» er beskrivelsen av metoden.
9.40: Alle tingene mine var lagt frem for å være klare til minnessøndag. Svart kjole, svarte, ugjennomsiktige strømpebukser, frakk, en ny valmue til den gamle emaljevalmuen som ligger og glitrer i smykkeskrinet mitt og venter på sin årlige tur ut. Jeg var fortsatt ikke påkledd da mannen i huset ringte og sa at politiet ventet på meg utenfor døren. Jeg lurte litt på hva i all verden de gjorde her – hadde det noe å gjøre med at veien vår var stengt på grunn av paraden? Men jeg gikk ned for å hilse på dem i døren og ba de to unge konstablene utenfor om unnskyldning for at jeg fortsatt hadde på meg morgenkåpen. Jeg var ikke lei meg lenge.
Politibetjent S, han til venstre, som førte ordet, fortalte meg at de var her for å informere meg om at jeg var blitt anklaget for en hatefull hendelse som ikke var en forbrytelse (NCHI). Det hadde å gjøre med noe jeg hadde lagt ut på X (tidligere Twitter) for et år siden. For et år siden? Ja, for et år siden. Oppvigleri til rasehat, tydeligvis.
HVA? Jeg sto der på mine glatte føtter og forsøkte å få med meg hva politimannen hadde sagt. Byen vår var fylt av lyden av forberedelsene til den kommende paraden – en trommeslager i det fjerne, den metalliske lyden av sperringene som ble satt opp. Livet gikk sin vante gang, men dette var ikke normalt, det var langt fra normalt.
«Hva sto det i innlegget jeg skrev som fornærmet noen?» spurte jeg. Betjenten sa at dét hadde han ikke lov til å fortelle meg.
«Så hva heter personen som har klaget på meg?»
Dét hadde han heller ikke lov til å fortelle meg, sa han.
«Du kan ikke gi meg navnet på den som anklaget meg?»
«Det er ikke ‘anklageren’,» sa politimannen og så ned på notatene sine. «De kalles ‘offeret’.»
Ah, ja. «Ok, dere er her for å anklage meg for å ha krenket noen, men jeg får ikke vite hva det er. Jeg får heller ikke vite hvem jeg blir anklaget av. Hvordan skal jeg da kunne forsvare meg?»
De to politimennene utvekslet blikk. Det var tydelig at den kafkaske situasjonen ikke ga noen mening for dem heller. Jeg tror de allerede da ante at de hadde tatt feil dame.
Sjokkert. Jeg var definitivt sjokkert. Forbløffet. Det også. Opprørt. Hvordan kunne jeg ikke være dét? Det er aldri hyggelig å ha politiet på døren hvis du er en lovlydig person, for politiet på døren kan bare bety én av to ting: tragedie eller trøbbel. Men å ha dem her på den tristeste og mest høytidelige dagen i kalenderen med denne typen ondskapsfullt tull. Det var surrealistisk. (Jeg har hundrevis av svarte og asiatiske følgere på X/Twitter, og ingen av dem har noen gang antydet at jeg har sagt noe slemt eller hatefullt. Dessuten, hvem bestemmer hvor grensen går for hva som er støtende?) Dette skal forestille å være 2024, ikke 1984, men likevel virket det som om politibetjentene opererte i henhold til George Orwells operative manual.
Alle de flagrende følelsene og tankene ble skjøvet til side av en bølge av instinktivt sinne. En ikke-forbrytelse – hva i helvete?
«I dag», begynte jeg, mens jeg prøvde å samle meg og var klar over at folk på den andre siden av gaten stoppet opp og stirret på kvinnen i morgenkåpe som snakket til to politimenn, «minnes vi hundretusener av britiske menn, de fleste av dem omtrent på samme alder som dere to er nå, som ga sine liv for at vi skulle kunne leve i et fritt land, ikke under tyranniets støvel. Og dere, dere kommer hit på denne hellige dagen … Dere vet, disse soldatene, de kunne aldri ha forestilt seg at deres land, vårt land, landet de døde for, noen gang skulle bli et sted der politiet ville dukke opp på døren til en person som ikke har gjort noe galt …»
For at slike scener skal utspille seg i et land som gikk for å være sivilisert, må noen ha glemt hva frihet her og hva det koster. Myndighetene har åpenbart mistet sansen og forstår ikke verdien av rettigheter og grenser mellom offentlig og privat. De breier seg og merker ikke at de tråkker på folk og verdier.
Da er borgerne siste skanse. Folk som journalist Allison Pearson. God bless her. Det er ikke mange av dem. De fleste forsvarer sensurhelvetet og tier om det som skjer. Først har de i ni år dekket over og fortiet samme utvikling i USA. De har gjentatt løgner og fremstilt overgrep som rettferdighet. Veien til det som skjer med Allison Pearson, har vært lang. Det begynte ikke i går.
Men siden mediene har tiet, er de blitt medskyldige i at folk ikke forstår hva som er i ferd med å skje.
Mønsteret er det samme som i USA: Samfunnet eksploderer av kriminalitet: knivstikking, ran og vold. Men oppløsningen av samfunnet som skulle være politiets hovedoppgave – se, dét er ikke like høyt prioritert. Det er folks meninger politiet er opptatt av!
I Storbritannia kan du også stjele i butikkene for tusenvis av kroner uten at det skjer deg noe.
En venninne av Pearson ble utsatt for partnervold. Hun anmeldte, men fikk til svar at siden mannen var førstegangsforbryter og det var vanskelig å legge frem bevis – det var ord mot ord –, og fengslene er fulle! ville saken nok bli henlagt. Pearson fant seg ikke i en slik innstilling og fyrte av det hun kaller en Exocet-rakett mot bakenden til politimannen, som gav etter og pågrep voldspartneren.
Men ord er det verre med. Da er politiet på pletten.
Pearson fikk noen anelser om hva tweeten kunne handlet om: Etter 7. oktober var hun fylt av vrede over alle de pro-palestinske demonstrasjonene. Var dét nok?
«Hvis Twitter-innlegget mitt var for et år siden, hvorfor har det da tatt 12 måneder før du kommer hit og anklager meg? Hva har politiet gjort hele tiden?»
Akkurat som med Southport-drapene – myndighetene er nå mer redd for konsekvensene av omtalen enn selve hendelsen.
Starmer har lovet å stanse kanaltrafikken, men det kom nettopp 1800 nye. Hvis politikerne er maktesløse, er det lettere å pusse politiet på borgere som protesterer.
Men en person som var mer sårbar og uten støtte enn det jeg er, ville blitt veldig skremt av det jeg nettopp hadde opplevd. Et besøk fra politiet har en nedkjølende effekt på ytringsfriheten, og det er akkurat det jeg tror NCHI er designet for å gjøre. Ikke bare for å stoppe «hat», hva nå enn dét er, men for å gjøre det til en farlig aktivitet å tenke utenfor den nye godkjente offentlige moralen.
Etter 22. juli gikk det norske kommentariatet i fistel over noe de kalte ordhandlinger. De var potensielt like farlige som ekte handlinger.
Nå er vi der hvor ordhandlinger er straffbart.
Det neste er tankeforbrytelser.
NCHI står for non criminal hate incident.
Pearson er leder av Free Speech Union og kjenner lederen Toby Young. Hun spurte ham hva hensikten var med lover mot ikke-kriminelle hat-ytringer.
Toby sier at hvis man tar hatefull atferd i oppstarten, mens den ennå ikke er kriminell, vil ikke personen begå en faktisk forbrytelse. Problemet er bare at det ikke finnes et fnugg av bevis for at loven gjør noe slikt.
I denne tankegangen ligger det totalitære samfunn og bare venter på å få vokse.
Innenriksminister Suella Braverman, under Rishi Sunak, ønsket å kvitte seg med hele loven. Men siden Sunak var en pingle, ble den bare moderert: Nå kreves det …
«forsettlig fiendtlighet mot en person basert på en bestemt egenskap (funksjonshemning, rase, transseksualitet osv.)»
Det er omtrent der norsk lovgivning er. Men britene har gått lenger, og når politiet først har begitt seg ut på denne veien, er det vanskelig å slå retrett. Da Telegraph spurte politiet hva Pearson er under etterforskning for, fikk de til svar at det var for en hatforbrytelse.
Tirsdag kveld uttalte politiet i Essex til The Telegraph at de etterforsket meg i henhold til paragraf 17 i Public Order Act 1986, som gjelder materiale som angivelig er «egnet til eller ment å forårsake rasehat». Med andre ord ble tweeten min behandlet som en kriminalsak, og ikke som en hatefull hendelse, men det var ikke dét jeg ble fortalt på søndag.
Hvis du åpner denne døren der ord blir en forbrytelse, er det vanskelig å lukke den igjen. I Storbritannia forsøker man å skille mellom hatforbrytelser og straffbare hatforbrytelser. Men problemet er at man kaller ord for forbrytelser.
Dette er en sykdom som feier over hele Vesten og ødelegger frihetenb – friheten i det offentlige rom og friheten i akademia og i medier. Politikk blir et åsted for forbrytelser … der man legitimerer at mennesker i et nominelt demokrati kan bli registrert for sine meninger og straffet.
Ved en ren tilfeldighet skulle jeg intervjue Bernie Spofforth på mandag til denne ukens Planet Normal-podkast. Etter Southport-massakren, der tre småjenter ble knivstukket til døde på en dansetime med Taylor Swift-tema, retweetet Bernie, en fremgangsrik forretningskvinne fra Cheshire, et innlegg som feilaktig identifiserte den påståtte angriperen som asylsøker. (Politiet fortalte henne at det var «rasistisk» å bruke uttrykket «asylsøker». Bernie hadde lagt til forbeholdet: «Hvis dette er sant»). Bernie, som normalt er den mest samvittighetsfulle gransker, innså feilen og slettet retweeten i løpet av en time, men ikke raskt nok til å unngå å bli delvis beskyldt for å ha oppildnet til opptøyene i Southport. Det var en absurd insinuasjon, og kynikere vil kanskje hevde at myndighetene var takknemlige for å få en hvit syndebukk fra middelklassen (se bare hvor ivrige de er etter å legge et røykteppe rundt en forbrytelse hvis det er antydning til islamistisk innblanding). Seks politibetjenter kom til Bernies gård i tre biler, inkludert en fangebil. Hun ble behandlet som en terrorist foran øynene på sin askegrå ektemann og datter, og ble tatt med til politistasjonen og holdt innesperret i en celle i 36 timer. Bare for et innlegg på sosiale medier, vel å merke, ikke for å være i besittelse av et biovåpen.
Bernies opprivende prøvelser ble etterfulgt av en NFA (No Further Action)-avgjørelse, fordi politiets bevis ikke var i nærheten av å nå den nødvendige terskelen. Likevel fortalte en følelsesladet Bernie meg at hun, som tidligere hadde vært en modig forkjemper for sannhet i det offentlige liv, hadde blitt «ødelagt» av det politiet hadde gjort mot henne, og den skaden det hadde påført hennes omdømme og karriere. Selv om mitt eget møte med politiet på minnessøndagen bare var et myggstikk sammenlignet med det Spofforth ble utsatt for, tok jeg meg selv i å gråte da jeg snakket med henne. For Guds skyld, hva har landet vårt blitt? Storebror overvåker oss virkelig.
Sjokket: Spranget mellom en forestilt normalitet og fallet ned i en annen virkelighet blir for mye for de fleste. Det skal ikke mye til før de fleste bryter sammen og lover «aldri å gjøre det mer».
De er ikke forberedt. De trodde det var ytringsfrihet. De hører jo hele tiden snakket om demokrati og tillitssamfunnet. Det er bare det at de ordene har fått nytt innhold. Du skal følge godt med og spisse ørene for å fange opp at de også rommer en trussel.
Hvis man er forberedt, tåler man mer. Hvis man vet at myndighetene og staten ikke lenger er din venn, at de tvert imot har utviklet instrumenter for å «passe på» deg, og at Storebror er til stede overalt, til alle tider, har du et mentalt forsvar.
Det er verst for dem som ikke aner at samfunnet er blitt til noe helt annet rett foran øynene deres. Vi vil så gjerne tro på normalitet. Jo mer truende virkeligheten er, jo mer klynger vi oss til normalitet. For å døyve dissonansen mellom de to versjonene, glir vi over i en søvngjengeraktig tilstand.
Politikk er i dag gått over til å bli noe som snakker til dem som klynger seg til normalitet.
Selv forbereder politikere og medier noe helt annet på bakrommet.
Stadig flere merker at noe ligger i luften, at ting ikke er som de skal være.
De har en beredskap eller årvåkenhet de ikke helt kan sette ord på.
Noen går noen skritt lenger: De finner noen som setter ord på det.
De begynner å lese Document.
https://www.telegraph.co.uk/news/2024/11/12/my-visit-from-police-is-proof-of-two-tier-justice-system/
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.