Det ligger mye tung forskning bak oppdagelsene som vi altså nå kan publisere. Her utsettes tilfeldig forbipasserende for lytterprøven i laboratoriet på Frogner. Vi kan observere angst to minutter inn i «Sing This All Together». Foto: Fikr-et.blogspot.com

Ved dr. Yan Friis, mannen bak Elverums-manifestet av 2012. I egenskap av vitenskapsmann har jeg gleden av å presentere resultatet av en banebrytende undersøkelse om styrkeforholdet mellom The Beatles og The Rolling Stones.

Som kjent er det den vanskelige femtelåten som avslører om en LP er en klassiker eller bare ganske god. Før eller senere må nemlig artisten levere fra seg et av platens svakere øyeblikk (ikke nødvendigvis det svakeste), og dette er tidspunktet. Etter å ha prikket inn fire fulltreffere på rad håper artisten at lytteren er så hektet at han godtar et hvilesteg, en såkalt pust i bakken.

Ved å studere femtekuttet på Beatles’ offisielle studio-LP-er i gruppens aktive periode (1963–1970) får man et tydelig svar på hvor gode de individuelle LP-ene er. Er femtelåten sterk, blir albumet nødvendigvis formidabelt. Ved å bruke samme vurderingsnøkkel, de såkalte Løren-statuttene, på The Rolling Stones (samme periode), kan man vitenskapelig fastslå hvilket av de to bandene som laget de beste LP-ene på 60-tallet.

Da begge ga ut «Greatest Hits»-album i 1966 (og Stones ytterligere et i 1969), inkluderer vi de respektive femte-låtene fra disse. Jeg har dessuten – av vitenskapelige årsaker – også inkludert femtelåten fra side 3 på «White Album» og «Exile On Main St», da dobbeltalbum i denne sammenheng teller som to LP-er.

For Beatles blir da femtelåt-oppsettet slik: Boys / Little Child / And I Love Her / I’ll Follow The Sun / Another Girl / Think For Yourself / Here, There And Everywhere / Michelle / Fixing A Hole / Your Mother Should Know / Wild Honey Pie / Sexy Sadie / It’s All Too Much / Octopus’s Garden / Dig It.

Her den kostbare stereo-måleren, utviklet av tyske vitenskapsmenn med onde hensikter, men siden overtatt av amerikanerne, og utviklet til også fredelig bruk, som kvalitetssikring av «And I Love Her» i motvind. Foto: Fikr-et

Egentlig er «Flying» femte låt på «Magical Mystery Tour»-EP-en, låtrekkefølgen er annerledes på den amerikanske LP-varianten, men siden denne ble registrert som offisiell i den britiske LP-diskografien fra 1976, må vi følge amerikanerne.

Som vi ser, tilfalt femtelåten oftest Paul McCartney. Hele åtte av de 15 låtene er hans. Ringo og George fikk to hver. Mens Lennon var ganske uinteressert, og lot det bli med tre. Han leverte en litt gøyal shaker i 1963, og avsluttet Beatles’ karriere med ren kødding på albumet han saboterte, «Let It Be». Pauls bidrag var av et ganske annet kaliber, bortsett fra hans lille sprottfox på «White Album», men denne understreker egentlig bare den musikalske bredden på nettopp dette albumet.

Med så sterke femtelåter kan det jo ikke gå galt for The Beatles.

The Rolling Stones’ femtelåter (og her har jeg, fordi Stones ikke var så produktive som Beatles i perioden, inkludert en femtelåt fra USA-LP-ene «12×5» og «Flowers», og åpnet for monsterklassikerne «Sticky Fingers» og «Exile On Main St.» enda de egentlig kom i 1971 og 1972, da The Beatles hadde lagt opp):

Rolling Stones (1964): Now I’ve Got A Witness (bråkete)

Den første Rolling Stones-LP’n gjør det ganske bra på listen, men det skyldes mer rekken av svake femtelåter enn kvaliteten på den bråkete «Now I’ve Got A Witness». (Decca)

12×5 (1964): Good Times, Bad Times (hvit skolegutt blues)

Rolling Stones No. 2 (1965): What A Shame (kjedelig)

Out Of Our Heads (1965): Good Times (tannløs)

Aftermath (1966): Doncha Bother Me (dum)

Big Hits (High Tide And Green Grass) (1966): Heart Of Stone (veik)

Between The Buttons (1967): She Smiled Sweetly (ute til lunsj)

Flowers (1967): Out Of Time (forkortet versjon for det amerikanske markedet)

Their Satanic Majesties Request (1967): Sing This All Together (See What Happens) (Hallo! Har noen glemt å slå av båndopptakeren?)

«Their Satanic Majesties Request» er kanskje noe av det fineste Rolling Stones skapte – hadde det ikke vært for det fryktelige femtekuttet. Fortsatt kjøper mange platen på grunn av det lekre 3D-coveret. 3D 1.0 (Decca)

Beggars Banquet (1968): Jigsaw Puzzle (klosset Dylan light)

Through The Past, Darkly (Big Hits Vol. 2) (1969): You Better Move On (veldig gammel)

Let It Bleed (1969): Let It Bleed (juks)

Meget sterk sølvplass til «Let It Bleed» fra 1969. Kjempet med «Abbey Road» om førsteplassen i England julen 1969, og tapte. (Decca)

Sticky Fingers (1971): You Gotta Move (ganske fin)

Exile On Main St. (1972): Tumbling Dice (uforskammet herlig), og Let It Loose (gospel-rock som bare det).

«Exile On Main St.», en av verdens beste dobbelt-LP’er, og det på grunn av de vanvittig sterke femmerlåtene. Albumet kom i 1972, og stiller egentlig utenfor konkurranse. Ikke minst i henhold til Elverums-manifestet. (Rolling Stones Records)

Kun den fjerde siste, nest siste og siste av disse kan kalles virkelig gode, men her har gruppen jukset ved å kappe ned på antall låter pr. plateside, slik at femtelåten plutselig også er avslutningslåten på side 1 (og 3) – som alltid har en annen rolle. Med andre ord: juks.

Her er da tidenes beste femtelåter fra The Beatles, og albumene de representerer:

1. Here, There And Everywhere («Revolver», 1966)

Ikke overraskende er «Revolver» regnet som Beatles’ beste album. Få er imidlertid klar over at det er femteinnslaget, denne vakre balladen, som er årsaken. John Lennons favoritt av Pauls låter i The Beatles.

And the winner is … Ingen overraskelse at «Revolver» stakk av meg seieren. Men ikke alle visste at det skyldtes «Here, There And Everywhere». Løren-statuttene er populærmusikkens svar på VAR. (EMI)

2. And I Love Her («A Hard Day’s Night», 1964)

Alle elsker «A Hard Day’s Night»-filmen og sangen. Men ikke alle ante at det var «And I Love Her» som lå bak. (EMI)

Nok en ballade, og kanskje den aller vakreste fra gruppens beatlemania-periode. Når dette er et hvilesteg, skjønner man hvor godt dette undervurderte albumet er.

3. Fixing A Hole («Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», 1967)

Alle elsker «Sgt. Pepper», men det er altså Pauls fenomenalt stilige «Fixing A Hole» (med en av Georges aller beste soloer) som har skylden.

«Sgt. Pepper», en vinner uten sidestykke, og soleklar plass på pallen. Takket være «Fixing A Hole». Og den så du ikke komme! (EMI)

4. Another Girl («Help!», 1965)

Nok et stykke undervurdert McCartney, denne gang en låt som svinger infernalsk og hvor opphavsmannen også bidrar med gitarsoloen. Først i de senere år har «Help!»-albumet fått sin oppreisning.

5. Michelle («A Collection Of Beatles Oldies But Goldies!», 1966)

Veldig sterk femtelåt, kanskje den nest-sterkeste. Men da den ligger på et «Greatest Hits»-album, skulle det jo også bare mangle. Derfor får den trekk pga av for gunstige vindforhold.

Samle-LP’ne får naturligvis ikke delta i kåringen av de beste LP’ne, da alle kuttene på disse er strålende, ja, bortimot klassikere, også femtelåtene. For eksempel «Michelle». Legg merke til at dette japanske coveret er speilvendt i forhold til den britiske originalen. Det skyldes at den engelske originalen er speilvendt. Tygg på den. (EMI)

6. Sexy Sadie («The Beatles, 1968?

Femtelåten på side 3 av «White Album», og altså ikke en ekte femtelåt (faktisk egentlig den 22.), men så sterk at man kjenner fryd når den spilles. Hadde ikke vindforholdene spilt inn, ville den gjort «The Beatles» til gruppens fjerde beste album.

7. Boys («Please Please Me», 1963)

Av mange regnet som Beatles’ nest svakeste album. Bare tøv. Ringo setter tingene på plass i en forrykende versjon av «Boys». Og forvirrer mange fordi de ikke forandret teksten til «Girls», det er nemlig en jenteband-sang, og jentene elsker gutter. Det gjør tydeligvis Ringo også. I hvert fall her, og uten at noen fortalte ham om det. John, Paul og George fniste sikkert skikkelig under innspillingen.

8. Little Child («With The Beatles», 1963)

En ordentlig tøysesang fra Lennon. Men man må bare elske den. «With The Beatles» er altså bedre enn sitt rykte.

9. Think For Yourself («Rubber Soul», 1965)

Som man ser, «Rubber Soul» er ikke så god som mange tror. Georges ganske grinete sang er ikke der oppe blant klassikerne, og den fuzzbassen er bare dum. Sånn, se, vi har funnet en ny lyd! So what? Vi vet om folk som snorker mer interessant enn det der.

10. I’ll Follow The Sun («Beatles For Sale», 1964)

Et utskjelt album som likevel er mye bedre enn man tror. Den utrolig velspilte og koselige countryballaden oser av sjarm. Kanskje burde den vært plassert høyere. Takk Gud for at ikke «Mr. Moonlight» ble femmer’n.

11. Your Mother Should Know («Magical Mystery Tour», 1967)

Lett fordøyelig McCartney-nostalgi, onde tunger vil ha det til at dette var hans bidrag til «Our World»-TV-showet. Den passer bedre som femtelåt på et på alle måter utmerket album. Som komposisjon er den slapp, Paul gadd ikke fullføre jobben, men lot det bli med hyperenkle vers, überteit refreng, og redder seg med en instrumental-bro som er sangens sterkeste element (så god at han bruker den to ganger).

12. Octopus’s Garden («Abbey Road», 1969)

Ringo og sjarm, ja, bevares, men det var ikke smart å plassere ham på kutt 5. «Abbey Road» er med andre ord overraskende oppskrytt.

13. It’s All Too Much («Yellow Submarine», 1969)

Psykedelisk Beatles med masse på gang, men som går seg fast etter hvert, da låten er altfor lang. Likevel. Det kommer dager da til og med denne oppleves som Beatles’ aller beste låt. Det er når man er i psykedelisk humør og klar til å røke granskjegg i toalettpapir (som vi gjorde, uten merkbar fremgang i speideren).

14. Wild Honey Pie («The Beatles», 1968)

En fleip fra Paul, men svært uheldig plassert. Da dette er den ekte 5’ern på «White Album», vil ikke «Sexy Sadie» kunne redde albumet fra en uventet svak plassering. Plassiffer 6 + 14 = 20 : 2 = 10. Et tall som plasserer albumet side-om-side med «Beatles For Sale».

15. Dig It («Let It Be», 1970)

Katastrofe. John Lennon roper det som faller ham inn til et komp som bare skjener av sted. Fades etter 50 sekunder, heldigvis.

Og her er da Beatles-LP-ene rangert etter den vitenskapelige femtelåt-metoden, Løren-statuttene:

1. Revolver
2. A Hard Day’s Night
3. Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band
4. Help!
5. Please Please Me
6. With The Beatles
7. Rubber Soul
8. Beatles For Sale
9. The Beatles (White Album)
10. Abbey Road
11. Yellow Submarine
12. Magical Mystery Tour
13. Let It Be

Utenfor konkurranse, men så sterkt at det ville holdt til 4. plass:

A Collection Of Beatles Oldies But Goldies!

Mange vil nok protestere, men dette er basert på bunnsolid forskning. Virkeligheten er ikke nødvendigvis slik man ønsker at den skulle vært.

Fremvisning av ekte Beatles-originaler hos Radio Vinyl. «Sgt. Pepper», Beatles’ tredje beste LP, holder seg bedre enn artikkelforfatteren, man må si det. Foto: Radio Vinyl

Så spør mange seg, siden det var mange svake innslag her må det bety at flere av Stones-albumene er bedre enn noen av Beatles-albumene. Svaret er avgjort nei. Som sagt er «Let It Bleed», «You Gotta Move», «Tumbling Dice» og «Let It Loose» sistekuttene på side 1 (og 3), og dermed diskvalifisert. Dessuten er de tre sistnevnte for nye, egentlig. Samtlige av de 14 Beatles-albumene er bedre enn Stones’ beste.

Her er offisiell rekkefølge etter femtelåt-metoden:

1. * Exile On Main St
2. * Let It Bleed
3. Rolling Stones
4. Sticky Fingers
5. Aftermath
6. Between The Buttons
7. Flowers
8. Rolling Stones No. 2
9. Out Of Our Heads
10. 12 x 5
11. Beggars Banquet
12. Their Satanic Majesties Request

* Betyr juks, da femtelåten i disse tilfellene også er sistelåten, noe det gjelder egne regler for, tydelig formulert i Elverums-manifestet.

Mange gisper nok etter luft når de ser «Beggars Banquet» helt nede på nestsiste. Men livet er ingen ballbinge på IKEA, og nå må folk snart lære at det ikke gis ved dørene.

De to best-of-platene ligger klart bak «Beatles Oldies», men ville lett plassert seg rundt 3.-4. på ovenstående Stones-liste. Bare så det er sagt.

Som det så treffende står i Løren-statuttene:

«The Beatles sunt multo meliores quam The Rolling Stones.»

Stapp disse ordene i Stones-fansens piper og la dem røke dem.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.