Donald Trumps retur betyr slutten for «avkarboniseringen» i USA, mens Kina aldri har overveid å gjøre noe lignende. Så hva skal Europa gjøre nå? Fullføre det grønne selvmordet, eller dra i nødbremsen mens det ennå er tid?
Og hva med invasjonen av migranter? Skal Europa la den fortsette som før?
Dette synes å være de to mest påtrengende spørsmålene for vår vaklende verdensdel etter 5. november.
Man ser seg nokså forgjeves omkring blant tomsingene som i øyeblikket utgjør nesten hele den politiske eliten i Europa for å finne svar på slike spørsmål.
I Brussel fastholder EU-kommisjonens nylig gjenvalgte president Ursula von der Leyen at EUs «Green Deal» ligger fast, men innflytelsesrike deler av partigruppen hennes i EU-parlamentet – Det europeiske folkepartiet (EPP) – har signalisert motstand mot det fremtidige forbudet mot drivstoffbiler, og ønsker åpenbart å redusere skadevirkningene av klimapolitikken mens de gjør gode miner til slett spill.
I Berlin sitter den skadeskutte statsminister Olaf Scholz på oppsigelse i påvente av et nyvalg som CDU vil vinne, men ingenting tyder så langt på at Friedrich Merz har til hensikt å skrote Energiewende. I verste fall må han danne regjering med De Grønne, som åpenbart ikke vil gi seg på harde møkka på det punktet.
I Paris sitter president Emmanuel Macron ribbet for makt med et parlament som etter nyvalget er nokså uregjerlig, og som vanskelig vil la ham få det som han vil i saker av stor betydning. Og før neste EU-valg er også han ute av dansen.
Og i London … nei, glem det.
Mange har lurt på hvem som egentlig styrer USA i disse dager, men med denne impotente gjengen her på vår side av Dammen kan man like gjerne spørre seg hvem som styrer Europa.
Sist torsdag møttes Europas politiske elite til et uformelt møte i Budapest, som hadde en offisiell dagsorden, men den reelle var snarere «Hva pokker gjør vi nå?».
Til stede ved møtet var Den europeiske sentralbankens (ESB) tidligere sjef Mario Draghi, som med et mer slitent fjes enn normalt forkynte at nå haster det med å gjennomføre hans fremtidsplan for EU, som innebærer å stifte en kolossal gjeld for å investere i forsvar, digitalisering og «det grønne skiftet».
Men hvor lystent er Europa på å fullføre et eksperiment som allerede er nokså fremskredent i et Tyskland som avindustraliseres av samme grunn?
Italias statsminister Giorgia Meloni hadde sin egen måte å si nei til «det grønne skiftet» på: Ja til investering i forsvar, sa hun, og la til at det er mange ting vi vil gjøre, men at det ikke kommer på tale å sende en altfor høy regning til befolkningen.
Det er som om de få tenkende menneskene i Europas politiske klasse venter på øyeblikket da man kan gå til frontalangrep på klima- og energipolitikken i unionens og landenes institusjoner.
Melonis partifelle i Fratelli d’Italia (FdI), EU-parlamentarikeren Nicola Procaccini, som leder gruppen av Europeiske konservative og reformister (ECR) i EU-parlamentet, er i institusjonell sammenheng mer frittalende enn den italienske statsministeren.
I et intervju med La Verità sier Procaccini entusiastisk at Trumps valgseier er «en ørefik til Brussels Green Deal» og at den vil presse EU til å oppgi en klima- og energipolitikk som han mener skyldes en ideologisk fanatisme som ser bort fra økonomiske realiteter.
Bondeopprøret i Europa viste hva som kommer, mener han:
Jeg tror at det allerede på slutten av forrige valgperiode var en slags nytenkning, også etter traktorprotesten. Jeg tror de neste fem årene kommer til å ligne mye mer på de tre siste månedene av den forrige europeiske valgperioden enn på de foregående fire årene og ni månedene, da vi kjørte med full fart ned i avgrunnen.
Trumps valgseier viser at folk flest heller ikke ønsker masseinnvandring, sier Procaccini, som håper på en smitteeffekt på våre kanter.
Men inntil videre lever vi i et limbo her i Europa. Det er ganske enkelt ingen på kommandobrua.
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.