Donald Trumps valgseier gir håp til resten av den vestlige verden. Ursula von der Leyen, Keir Starmer og andre globalister skjelver i buksene. Kanskje blir det ikke like lett å gjennomføre tyranniet, som venstresiden håper å innføre uten protester. En lysglippe er åpnet i de ellers lystette gardinene, og det er grunn til optimisme. Likevel vil både norske og utenlandske medier fortsette å svartmale både Trump og velgerne hans fremover.

It’s a new dawn
It’s a new day
It’s a new life for me, ooh
And I’m feeling good

(Det er en ny soloppgang, det er en ny dag, det er et nytt liv for meg, og jeg føler meg bra!)

Nina Simones sangtekst var nok ikke myntet på den følelsen mange sitter med etter det amerikanske valget, men passer likevel godt. Trumps seier var overveldende klar og tydelig. Han har et folkelig mandat til å gjennomføre en ny politikk, et brudd med den vante orden, og virkelig «drenere sumpen» for den korrupsjonen som har preget Amerika under Biden-Harris-regimet. Som Asle Toje skriver: «Amerika har ikke stemt for et partiskifte, de har stemt for et regimeskifte.»

Kamala Harris representerte woke-brigaden, der hennes fremste egenskaper var hennes identitetsmarkører: Hun var farget, og hun var kvinne. Amerikanske velgere har fått nok av slikt tull. De viste oss at de er blant de minst rasistiske folkeslagene i verden, for hva er vel mindre antirasistisk enn ikke å bry seg om hudfarge? Kamala kom til kort, og ble straffet for det. Det er utelukkende positivt at den beste kandidaten vant. Hun var kanskje elegant og velkledd, men kunne ikke tilby en politikk som var attraktiv. Der har vi sannheten. Demokratene forlot arbeiderklassen for lengst, og de som ikke har skjønt det, fortjener ikke spalteplass i VG eller kommentatorjobb hos NRK.

Mediene som portvoktere

Det var ikke bare Demokratene og Harris som tapte valget. Det var et samlet mediekorps i hele Vesten. Det var NRK, BBC, Sky News (ikke å forveksle med Sky News Australia), CNN og MSNBC. Det var The Guardian, Aftenposten, VG, Dagbladet og andre europeiske aviser. Gammelmediene har forsøkt å forstå, til en viss grad, men ikke lykkes med å forklare Trump og Republikanernes vekst. De sitter fortsatt fast i gamle forklaringsmodeller og har ennå ikke beveget seg bort fra «Trump er fascist» og uendelige dommedagsscenarier – Trump er en fare for demokratiet, for klimaet, for «skeive i Malawi» (!). Det er også en trussel mot en seier for Ukraina, skal vi tro mange, særlig de som ønsker å fortsette kampene til siste ukrainer.

Istedenfor å ta inn over seg at dette er et amerikansk valg, der amerikanere selv har sagt ifra om hva de ønsker, oppfører mediene og «USA-eksperter» seg som portvoktere, og ser ikke lenger enn sin egen nesetipp. De ønsker ikke å si noe positivt om Trump, for da blir deres verdensbilde ødelagt. De er helt avhengige av å portrettere Trump som fienden, men det vi ser nå, er forhåpentligvis de siste krampetrekningene til et regime på vei ut.

I Tyskland ser det mørkt ut for regjeringen, som har kollapset, men det blir nok ingen Trump eller Nigel Farage som tar over umiddelbart. Alternative für Deutschland tar man helst ikke i med ildtenger blant hovedstrømspartiene, selv om de skulle få økt oppslutning, men kanskje kan de verste avgjørelsene, særlig innen klimapolitikken, reverseres eller i alle fall modereres når en ny regjering etter hvert kommer på plass?

Amerikanere blir ofte beskyldt for å være litt enkle mennesker, litt dummere enn oss europeere. Særlig Trump-velgere, som blir omtalt som mennesker som ikke vet sitt eget beste. Det er ironisk at Trump fikk økt oppslutning blant svarte menn – hvordan våger en minoritet å stemme på en rasist? Bård Larsen er vel en typisk representant for personer med utpreget TDS – Trump Derangement Syndrome. Han skriver i VG:

«Vi kan diskutere oss gule og blå på årsaker til Trumps andre valgseier, men vi klarer ikke helt å fatte at så mange mennesker kan gi sin oppslutning til en mann som er så hatefull, smålig og patologisk løgnaktig i sin fremtoning. Men her er vi. Radikaliseringen av den amerikanske høyresiden er ute av kontroll, og den er selvforsterkende. Regn med at det blir enda mer stuereint å støtte Trump i tiden som kommer.»

Null selvransakelse

Null selvransakelse der, altså. Det er velgernes skyld. «Eksperter» som Larsen ser ikke at det er de som bidrar til å skyve konservative over til Trump – også i Norge. For kanskje finnes det ikke noe alternativ til den folkebevegelsen han har skapt her ennå, men den kommer, akkurat som den er kommet til Storbritannia, Italia, Frankrike og andre europeiske land. Kanskje vil det ta lengre tid, og kanskje vil de etablerte partiene i Norge klare å unngå å bli utradert ved heller å tilpasse seg – selv om Fremskrittspartiet, ved å ta avstand til Trump, ikke besto testen denne gang.

Men i Storbritannia har Nigel Farage all grunn til å glise bredt. Med sin venn Trump ved roret har han støtte til å fortsette arbeidet frem mot neste valg. Kanskje kan Toryene, under den nyvalgte lederen Kemi Badenoch, også gå i samme retning. Da snakker vi om maksimalt fem tøffe år før Storbritannia kan komme på rett kurs.

Krampetrekningene til kommentariatet her i Norge kommer nok til å fortsette med full styrke fremover, til ingen gidder å høre på dem lenger, med krav om EU-medlemskap, mer sensur og mer utfrysning av meningsmotstandere. Bård Larsen sier rett ut at mediene må «slutte å være redde for å være partiske. Vi må slutte med den falske balansen.» (!!).  Som om den var balansert fra før! Det er ironisk at en som virker besatt av at «den andre siden» er udemokratiske, vil stilne opposisjonen. Kanskje vil Norge være blant de siste bastioner for Bård Larsen, Eirik Løkke og deres like – den sosiale kontrollen er som kjent sterk her på berget.

Men for oss som pustet lettet ut da Trump vant med overveldende flertall, kan vi høre på Nina Simone og synge med – «and I’m feeling good» –, vel vitende om at vi slett ikke representerer de udemokratiske og de autoritære, som vi blir beskyldt for, men tvert imot dem som setter pris på frihet, demokrati og sannferdighet.