William Holman Hunt (1827–1910), «The Light of the World», Keble College, Oxford.

¹³ Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

¹⁴ Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. ¹⁵ Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. ¹⁶ Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Matteus 5, 13–16

Det er allehelgens­søndag, og vi bruker dagen til å minnes dem som har gått bort. Jeg vil bruke anledningen til å minne om fortidens helter og vise hva vi kan klare, selv når vi står overfor utfordringer som synes vanskelige. Fortidens helter var nemlig svært sjeldent opptatt av seg selv og egen karriere. Det var felles­skapet de hadde for øye, og de var ikke nødvendigvis helter slik vi normalt tenker om dem. De var hverdags­mennesker, våre egne foreldre og forfedre som gjorde alt for å føre troen videre, skape en grobunn som gjorde det mulig å lære om det viktigste i livet.

Det betyr ikke at de var feilfrie. Kravet om at våre forfedre burde vært feilfrie er et lite hyggelig trekk ved vår egen samtid, og det sier mest om de som kritiserer historien. Jeg lurer på om de er klar til å bli dømt etter samme standarder.

Hvis du leser norsk historie, er det påfallende hvor stort ansvar et helt folk følte for felles­skapet. Selv under unions­tiden med Sverige, da vi hadde fått egen grunnlov og ansvar for hjemlig politikk, ble embets­manns­staten et kjennetegn på et byråkrati som satte nasjonens beste i førersete. Korrupsjon var et fremmedord, og folke­styret ble med formann­skaps­loven levende. Det var ofte politisk uenighet, men det var aldri tvil om opplevelsen av et fellesskap bygget på en felles forståelse av sannhet.

Vi visste at troen og et godt fellesskap ikke var avhengig av sosio­økonomiske forut­setninger og økonomisk likhet. Vi hadde arvet en svært viktig tradisjon fra det jødiske folk. Gud hadde tidlig lært dem viktigheten av å overføre troen på ham videre (5. Mosebok 6, 6–7):

Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.

I dette avsnittet (kjent som Shema) instruerer Gud folket om at de skal holde Hans bud i hjertet og dele dem aktivt med sine barn i hverdags­livet. Det viser betydningen av å overføre troen til neste generasjon ved kontinuerlig under­visning og påminnelse. For det jødiske folk ble det redningen for deres kultur. Selv under nesten 2000 år i land­flyktig­het klarte de å bevare sin identitet.

Men det er grunn til å stille spørsmål om vi vil klare det samme. Det er som vi har «outsourcet» den viktigste oppgaven vi har som foreldre til en allmektig stat, og glemmer hva en stat kan få seg til å gjøre. Staten i 2024 har nemlig andre mål enn staten i 1924 eller 1824.

Det er på tide vi forstår at en god kultur handler om mennesker som bestemmer seg for å skape noe, få samfunnet inn på en retning og gjøre livet bedre for oss alle. Vi lever i en tid hvor det vanskelig å kritisere staten. Tilhengerne av en destruktiv, post­moderne virkelighets­forståelse liker ikke å bli motsagt. De ønsker ikke at retningen endres, slik at framtiden kan bli slik vi ønsker det.

Det er all grunn til å spørre om en årsak til dagens kritikk av fortiden bunner i at vår historie handler om menn og kvinner som var villig til å ofre mye for noe større enn seg selv. Et godt fellesskap er alltid et resultat av enkelt­individers innsats, og ikke materielle forutsetninger. Det er et resultat av at vi forplikter oss, og setter felles­skapets interesser foran våre egne.

Gud har kalt oss til å kjempe, til å være verdens salt og lys, og i den kampen betyr den enkelte av oss mye. Vi skal ikke sette vårt lys under en skjeppe, men arbeide, slik slektene har arbeidet før oss – og jeg er ganske overbevist om at våre forfedre ikke hadde likt en politikk som avviser troens betydning, legger våre grenser åpne og som forkynner at felles­skapet bare er en samling individualister uten andre forpliktelser enn retten til å identifisere seg selv.