Illustrasjonsbilde. Foto: Ulrik Jantzen / Ritzau Scanpix / NTB.

Fedre hadde en utsatt rolle før i tiden. Brått og uten forvarsel kunne det ringe på døren, og der sto en nesten fremmed mann fra svenske­husene på den andre siden av jordet (antagelig faren til uslingen Frank-Jørgen) og truet med neseblod. Gjerne med det innledende: «Ska’ du ha deg en på trynet?»

Det var alvorlige saker, og man gjorde lurt i å være forberedt og oppsatt med en viss muskelkraft. Fedrene trente ved ganske enkelt å komme seg gjennom hverdagen. Hverdagens utfordringer var mange, og ofte ganske fysiske: Det var en helt annen trening enn de jålete greiene folk driver med nå til dags.

You talkin’ to me? Artikkelforfatteren som kjepphøy femåring på Prinsdal. Foto: Sigrid Tholander.

Da gikk det i manuelle gress­klippere som sa brrrrrrrr! når man trakk dem mot seg for å forberede neste skyv, maling av veranda og noe snekring, det siste ofte som følge av at hustru var mensen-gretten og kom på ting som skulle vært gjort, med utestemme. Så var det snemåking, henting av parafin fra tønnen nede i haven (eller kull fra bingen i kjelleren) – og ved ruskevær, omlegging til kjetting. Sesong­øvelser, altså, og helt fri for medalje­seremoni.

Det var også helårsøvelser som bæring av handlenett med fulle melke­flasker og suppeben, utført i fotgjenger-modus da privatbil var forbeholdt de få, i hvert fall privat­biler som ikke måtte sveives i gang. Ingen tok bussen bare én holde­plass. Det var både dyrt og tegn på latskap. Slik fikk fedre muskler. Og det var sannelig bra.

Fedrene måtte nemlig tåle og også kunne utlevere, noe så grunn­leggende som en trøkk 16. Og merk tallet. Ikke en skarve tier eller 12’er, altså, men en skikkelig trøkk 16. Vi hører ikke mye om det i dag. Moderne fedre og hipsterne på Grünerløkka vet knapt hva det er. Men i gamle dager, da skalv selv garvete commando­soldater bare noen hvisket «trøkk 16». Å bli spurt om man ønsket seg en slik var et fryktet retoriske spørsmål. Ingen hadde noe lyst på en trøkk 16. Det innebar game over, nabosnakk og dessuten minst plaster, kanskje bandasje, og sterkt behov for mengder av trøst.

Straffeskap benyttet av politiet i Kristiania. Til forveksling likt garderobe­skap som foreldre flittig benyttet til oppbevaring av uskikkelige barn. Foto: Oslo Politimuseum.

Grunnene til at fedrene havnet i slike situasjoner og ringte iltert på hverandres dører, skyldtes at barn løste fastlåste konflikter ved å blande sine fedre inn. Åpnings­gambiten ble gjerne signalisert med utropet «Det skal jeg si til faren min!». Innspillet kom nesten uten unntak fra et av de svakere barna, som uten fedre­kortet på hånden ville fått grisebank og blitt sendt gråtende hjem med neseblod.

Nå var imidlertid den vemmelige fyren på offensiven, og mange diskusjoner stoppet her. Makker har fire muligheter: 1) Anse slaget som tapt og bite i seg ydmykelsen, foran hele gjengen. 2) Legge på sprang (særlig hvis faren satt der opp på verandaen og tok seg en lørdags­pjolter. 3) Trosse skjebnen og bli stående, et risikabelt valg, da man kunne bli utsatt for noe så forsmedelig som brøle­kjeft og bakhode­klask fra annen gutts far. Eller jentes far, hvis man hadde veltet en dukke­vogn eller kappet en hoppe­strikk med speider­kniven. 4) Kvittere med den klassiske «Faren min er sterkere enn faren din!».

Alternativ 4 var et meget sterkt trekk. Med dette blandet man begge fedre inn i en konflikt som nå bare kunne løses med rå kraft. Og da satt trøkk 16’ene løst. Det skal ikke ha vært uvanlig at familie­fedre møtte på jobb med bomull i det ene neseboret og umis­kjenne­lig blåveis, og så ut som om de hadde vært med i cowboy­film. Og alt bare fordi Harald hadde snublet og skumpet til Sjur så han mistet isen sin. Ikke alle fedre var glade for at det skulle så lite til. Faren til Ole Gunnar, som var veldig tynn og spinkel uansett hvor mye han trente, ble svært årvåken med årene, og forsvant ut kjøkken­veien når Ole Gunnar nærmet seg på hamrende ben i ill­skrikende tyste­modus. Faren ble da påfallende ofte observert på 81-bussen mot sentrum, og dukket ikke opp igjen før Ole Gunnar var i seng.

Skrekkens mare, Bastøy. Hit sendte de slemme barn som måtte arbeide i salt­gruvene hele natten. Foto: Nasjonal­biblioteket.

Fedrene trente på sine egne barn. Det var mest praktisk. Man må huske at på den tiden var barn svært uskikkelige, de skrev stygge ord på toalett­veggene, gugget på biler i fart, skulket sang­timen og dyttet jenter med dukke­vogn. Da måtte det noen skikkelige rapp med flat­hånd til, rett på nakne stumpen, før de ble snille igjen. Det var anstrengende for fedrene, og slett ikke smerte­fritt da hånd­flater blir såre ved hyppig bruk. Men det var altså god og nyttig trening, og ga i hvert fall forbi­gående gode resultater. Det kunne til og med skje at den tidligere så uskikkelige poden fikk i seg grønn­sakene uten å mukke, og satte av litt etter­middags­tid til å pugge de mest vriene delene av åtte­gangeren.

Mødrene var ikke så fysisk involvert i barne­dressur som fedrene. De brukte selv­følgelig mye krefter på å holde hjemmet rent og ryddig, men de var også dårligere utstyrt med kamp­muskulatur fra naturens side, da deres hoved­oppgave var å fremstå som yndige og å friste ektefelle relativt hyppig til å utføre forplantnings­øvelser nedentil. Det trengte man ikke muskler til. Bare sløret stemme med hes etter­tenning. Gurglet fruen litt på «Milord» også, var mannen solgt og kunne bare glemme å rekke åtte-bussen.

På Bastøys sovesal var det plass til inntil 30 gutter. Bildet er trolig fra 1903. Et prylens år. Foto: Berg & Høeg, Horten.

Dermed ikke sagt at mødre var ufarlige for barna. De lå den gang som nå under for humør­svingning­er, og var det en nyåpnet pakke Saba i bade­skapet, gjorde man best i å holde seg unna. Ingen ting skremte barn mer enn bråsinte mensen-mødre med krøll­ruller i håret som ut av intet kunne utdele både to og tre smellende ørefiker av den riktig sviende sorten, og servere det fryktede «bare vent til din far kommer hjem» som dessert. Få lidelser kunne måle seg med de endeløse timenes venting på familiens bøddel. Som kinnene brant og fantasien raste bremse­løst rundt i Rinnan-modus! Faktisk opp­arbeidet man så mye grue-frykt, at fedrene ikke hadde mulighet til å leve opp til det uten å ende som «gammel kjenning av politiet».

Oppstilling. Uskikkelige gutter som skal lære seg folke­skikk på Bastøy. Lørdags­godt er det bare å glemme. Foto: Nasjonal­biblioteket.

Ungdoms­kriminaliteten var ganske uskyldig den gang. Naturlig nok, da få barn turte å gjøre veldig skumle og farlige ting når de visste at det automatisk betydde pryl. Det fantes unntak, selv­følgelig, men disse forherdede råskinnene drev det sjelden lenger enn til å stjele biler og sprenge et og annet penge­skap som eieren hadde vært så lett­sindig å plassere på Oslo øst. Narkotika hadde man nesten ikke hørt om. Men man hadde nok av fulle menn som vandret skrålende gate­langs. Der gikk det mest i øl. Og sigarett­røking i beryktede buler hvor man la risiko­planer som nesten uten unntak resulterte i et besøk fra onkel politi.

Verden var oversiktlig, og barn måtte regne med juling. En gang ble lille­broren min rist på åpen gate i Lille­sand fordi han hadde ropt litt for høyt utenfor kjøkken­vinduet til to magre, gamle damer i blåtøy­kjoler. Hendene deres var som klyper, betrodde lille­bror meg snufsende etterpå. Slik var det. Det var bare å forberede seg på voksen­juling fra vilt fremmede. Særlig gjaldt det østlendinger i skarreland.

Man var ikke fribrent på skolen. Lærere hadde et eget mandat som ble utdelt i riktig gamle dager i mørke rom med polstrede stoler og dårlig belysning. Den gang det var gråt og tenners gnidsel for den minste ting, og man svevet i over­hengende fare for å bli ekspedert ut til Bastøy hvor barn måtte arbeide i salt­gruvene og ble fratatt portrettet av sin mor allerede første dag.

Himmler. Foto: AP / NTB.

Jeg ble aldri slått av lærere, men andre ble. En lærer som lignet på Himmler, trakk guttene etter ørene så de lettet fra bakken hvis han kom på at de hadde gjort noe. Det var visst svin­aktig vondt. Og den strenge lærer­innen til min lille­bror smekket ham smakk! over fingrene med den brede og meterlange lærer­linjalen av tre. Han hadde helt røde og blå fingre som hovnet opp etter det, og min mor ble aldeles rasende og måtte holdes igjen med makt da hun ville opp på skolen og denge «det fryktelige mennesket». Ingen andre hadde rett til å denge hennes barn. Jeg er i grunnen glad hun ikke kom av sted, for min mor hadde ikke kamp­muskulatur, ikke i det hele tatt, og den ekle læreren var bevæpnet og hadde gammel­dame­krøller.

I dag er all klassisk barne­dressur forbudt. Ikke blander barna fedrene inn i sine konflikter heller, da få hjem er oppsatt med fast­boende fedre, og det dessuten ikke regnes som spesielt nyttig å ha en far som er sterkere enn de andre fedrene. Fedre slåss nesten ikke lenger. Og skulle det mot formodning dukke opp en krangle­fant med opp­brettede ermer, er det jo bare å ringe politiet – eller rope på Birgit som har pitbull.

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.