Sergej Dovlatov. Foto: Aclahoma35 / CC BY SA 4.0 – via Store norske leksikon.

For noen dager siden kom jeg over et essay av en stor, glemt sovjetisk dissident. Sergej Dovlatov ble født i en liten by i Ural i 1941, emigrerte til New York i 1978 og døde der i 1990. Han skrev praktfulle og ironiske bøker (som nå dessverre ikke finnes på konforme italienske forlag) om livet på den tiden kamerat Bresjnev var kommunist­partiets general­sekretær, og siden om den politiske korrekt­heten i Vesten.

Forfatteren var sønn av en russisk-jødisk far og en armensk mor, og boken heter «De ensommes marsj». Den ble utgitt av Sellerio for mange år siden og er umulig å få tak i. Der kan man lese:

Det er lett å kritisere Andropov fra Brooklyn. Prøv å kritisere redaktøren av Novoe Russkoe Slovo, og du vil havne i alvorlig trøbbel … For totalitarismen er dere. Totalitarismen er sensur, fravær av informasjon, markeds­monopol, direktiver, vedtak, ordrer. Totalitarismen er under­danig­het mot over­ordnede, under­danig­het og servilitet. Totalitarismen er deg. Du og dine med­sammen­svorne, mellom­mennene, janitsjarene, de utallige føyelige journalistene, hvis mangel på talent kompenseres rikelig av lydighet.

I en annen av bøkene sine, «Kompromiss», besvarer Dovlatov et spørsmål vi har stilt oss utallige ganger: Hvordan kunne journalister som ikke hadde noen illusjoner om partiet eller dets paroler og «direktiver», men likevel var ute av stand til å bestride dem, klare å leve under det kommunistiske diktaturet? «Kompromittert» forteller først, i kursiv, nyhets­historien slik den stod i den sovjetiske avisen. Deretter følger den morsomme historien om hva som egentlig skjedde. En rekke kompromisser fremtrer mellom sannheten og umuligheten av å skrive den ned. Sensur og nomenklatur, folk som drømmer om reise­tillatelse til Øst-Tyskland, ungarske sko, en toroms­leilighet i forstedene og rikelig med vodka og vin.

Men la oss vende tilbake til nåtiden.

Spol tilbake til juli, selv om det virker lenge siden, da en ung «waliser» ved navn Axel Rudakubana knivdrepte tre småjenter (Alice Dasilva Aguiar, 9 år, Elsie Dot Stancombe, 7 år, og Bebe King, 6 år) på en danseskole og skadet ti andre i Southport. Vitner som beskrev hendelsen til BBC, fortalte at det var «som en scene fra en skrekkfilm» med skrik og «flere blodige barn på gaten».

Drapene utløste voldelige demonstrasjoner i Southport og andre deler av England, som utartet til etniske og religiøse sammenstøt. Da navnet på den unge mannen fra Rwanda endelig ble offentlig­gjort, var alle medier og politikere raskt ute med å legge skylden på «rasister» og «fake news» i sosiale medier.

Fra opptøyer i Southport etter trippel­drapet. Stillbilde: BBC News / YouTube.

Jeg var ikke så sikker. Et massedrap utført av en ung mann av afrikansk opprinnelse pekte sterkt i retning av en konvertitt til islam. Som Michael Adebolajo, terroristen som skar over halsen på soldaten Lee Rigby i London. Eller Mickael Dos Santos, den franske terroristen som var katolsk kateket før han gikk over til den islamske staten (IS).

Men man hadde å stole på den offisielle versjonen. Og den offisielle versjonen sier at alt ville vært bra i Vesten hvis det ikke var for islamofobi, rasisme og løgner i det sosiale mediet til Elon Musk.

Nå ser det ut til at islamofobene hadde rett hele tiden: Rudakubana ble tirsdag siktet for terror­lovbrudd basert på hans besittelse av en trenings­manual fra al-Qaida og gift­stoffet ricin.

Men i en typisk politisk korrekt vri sier politiet også at motivet til den unge drapsmannen fortsatt er «ukjent». Ja, han hadde en islamsk trenings­manual for terrorister. Ja, han var i besittelse av ricin til et eller annet edelt formål, men dette er ikke tilstrekkelige grunner til å trekke forhastede konklusjoner om hva hans «motiv» kan ha vært. La oss vente til rettssaken. Kanskje vil det komme frem at han riktignok hadde gift og en al-Qaida-manual, men at han handlet i affekt, og at det ikke er noe å frykte.

Manualen terroristen hadde, heter «Militære studier om jihad mot tyranner» og inneholder råd om urban krigføring og terrorisme, samt instruksjoner om hvordan man setter opp celler og hva man skal gjøre hvis man blir arrestert.

De italienske avisene gikk ut unisont, uten unntak i juli. Det var forbudt å stille spørsmål.

Corriere della Sera: «Southport: Hvordan fake news utløste folks sinne etter massakren av små jenter»

La Republicca: «Musks ‘borgerkrig’, russiske og iranske trollfabrikker og rasisme: Desinformasjon fyrer opp under sammen­støtene i England»

Il Sole 24 Ore: «Angrep på muslimer i Southport. Ekspert: Feil­informasjon var utløsende»

Il Post: «Konsekvensene av falske nyheter om kniv­stikkingen i Southport»

Fanpage: «Hva som skjer i Storbritannia og hvorfor opptøyer mot det muslimske samfunnet og innvandrere har brutt ut, etter at fake news ble spredt om en forferdelig nyhetssak»

Wired: «Elon Musk kaster bensin på bålet av opptøyer i Storbritannia, og fyrer opp under voldelige innvandrings­fiendtlige protester ledet av ytre høyre med fake news og ulike konspirasjons­teorier»

Huffington Post: «Hvordan høyreekstrem desinformasjon gav næring til opprøret i Storbritannia»

Jeg kunne holdt på lenge med de samme overskriftene og de samme artiklene. Den italienske journalistikken døde for lenge siden.

Så onsdag lette jeg etter artikler i de italienske avisene som informerte offentligheten om at det britiske politiet i tre måneder hadde visst at morderen var terrorist, eller at de hadde funnet mange spor av gift og jihadisme hjemme hos ham. Men jeg fant ingenting. Absolutt ingenting. Italienerne kommer til å holde seg til historien om at det hele skyldtes Elon Musk, sosiale medier og hvite rasisters feil­informasjon.

For som Alain Finkielkraut har skrevet, er selve begrepet «fake news» nå en journalistisk manipulasjon.

«Det handler ikke bare om at port­vokter­mediene ustanselig jakter etter ‘fake news’, men også om port­vokter­medienes egen utvelgelse av informasjon. […] De samme effektive dekonstruktørene av ‘fake news’ og ‘alternative sannheter’ praktiserer selv ‘no news’ for ikke å fyre opp under glørne.»

Politisk korrekt angst kan vise seg å bli dødelig. Husker du politi­mannen på Manchester Arena, der en terrorist drepte mange briter, også barn, som ikke kontrollerte bombemannen av frykt for å bli beskyldt for «rasisme»? Kyle Lawler var bekymret den kvelden, sa han, for at det å spørre en mørkhudet mann om hvorfor han gikk rundt på arenaen med en stor ryggsekk, kunne bli tolket som rasistisk. «Jeg ville ikke at folk skulle tro at jeg stereo­typiserte ham på grunn av rasen hans», sa Lawler.

Robert Jenrick, en frontfigure i Storbritannias konservative parti, spurte tirsdag statsminister Keir Starmer hva han visste om Southport-angrepet. I mellomtiden øker det politiske presset på Starmer: Når fikk regjeringen vite at angrepet var av jihadistisk karakter?

Skjulte Storbritnnias rystede og sjanglende dhimmi-regjering det faktum at morderen var en jihadistisk terrorist, slik at de kunne forfølge det såkalte ytre høyre for å våge å motsette seg politikken for masse­innvandring?

Og hvis de løy om drapet på tre småjenter, hva hindrer dem i å lyve om de hundrevis av «nyhets­hendelser» som preger hverdagen i Europas storbyer?

Etter Southport ble minst 378 personer arrestert, de fleste av dem for brudd på den offentlige orden, men like mange britiske borgere ble avhørt av politiet, og ofte arrestert, for å ha lagt ut «desinformasjon» på sosiale medier.

Engelske dommere idømte til og med 18 måneders fengsel til en britisk pensjonist som ropte til politiet: «Who the fuck is Allah?».

Den politiske bloggen Guido Fawkes avslører at «på fredag presset myndig­hetene oss til å trekke tilbake vår historie om at drapsmannen av barn på Taylor Swifts fest i Southport var en potensiell terrorist som lastet ned data fra al-Qaida».

«Fra det øyeblikket de sa at han var ‘født i Cardiff’, ble jeg rasende», skriver Allison Pearson i Telegraph.

Hvordan våger de? Ingen waliser i historien hadde noen gang blitt anklaget for å ha gått amok med kniv mot en gruppe småjenter på en dansetime med Taylor Swift-tema.

Massakren på tre uskyldige på en ferieklubb i Southport kjentes ikke som noen typisk britisk forbrytelse. Den føltes fremmed­artet og ekstrem, og full av skremmende, blod­dryppende hat. Mange av oss følte at vi ikke fikk hele bildet, gjorde vi ikke?

Det er god grunn til å mistenke at den offisielle forsinkelsen med å offentlig­gjøre relevant informasjon nørte opp under en allerede opphetet atmosfære, der spekulasjonene og sinnet over denne avskyelige forbrytelsen vokste, og til slutt førte til omfattende opptøyer. Politiet må ha oppdaget det som så ut til å være ricin i Rudakubanas hjem ganske raskt, og antakelig informert innenriks­ministeren. Hvorfor ble ikke denne viktige informasjonen offentlig­gjort?

Pearson skriver at mønsteret hos aviser og myndigheter mer eller mindre alltid er dette:

  • Undertrykk informasjon om den mistenktes identitet.
  • Kritisér den fullt forståelige offentlige spekulasjonen og sinnet over den påståtte angriperen.
  • Benekt at angrepet er relatert til terrorisme. Benekt også at den påståtte angriperen noen gang har vært i sikkerhets­tjenestens søkelys.
  • Når identiteten til den påståtte angriperen er avslørt, kan du legge ut et søtt, engle­aktig barndoms­bilde.
  • Politiet utsteder streng advarsel om «desinformasjon» på nettet.
  • Venstrefløyens kommentatorer bekymrer seg for «desinformasjon» og «islamofobi», og unnlater å nevne navnene på ofrene, som fort blir glemt.
  • Politikere unngår ubehagelige samtaler om multi­kulturalismens, masse­innvandringens og den manglende integreringens fiasko, og antyder at løsningen kan være mer sensur på nettet.
  • Publikum oppfordres til å delta i rørende demonstrasjoner for fredelig markering og forsoning.
  • Avlys alt det ovennevnte hvis angriperen viser seg å være høyreekstrem og hvit. Puh! En stor lettelse for alle.

Pearson glemte å legge til:

  • Sensurer alt hvis sannheten kommer ut senere.

Trigger warning er tittelen på boken til den britiske journalisten Mike Hume, som er spaltist i The Times. Han skriver:

Dagens politiske og kulturelle eliter frykter at massene er upålitelige, og ønsker derfor å kontrollere og sterilisere det de kan si, høre og lese, eller til og med tenke. En kultur av verbale forbud har overtatt samfunnet, ledet av en hær av selvutnevnte militante som anser seg selv som voktere av den korrekte tenkningen. I stedet for åpen debatt og kamp mellom ideer om samfunnets fremtid er målet å unngå kontroverser, holde ting i ro og overvåke språkbruken. Dette resulterer i selvsensur og kapitulasjon for den politiske korrektheten. Den store liberale 1800-talls­filosofen John Stuart Mill advarte mot «de rådende meningers tyranni», men nettopp dit er vi på vei i begynnelsen av det 21. århundre.

Ta The Guardian, den britiske venstre­sidens avis. Onsdag gir nyheten om Southport-bomberen liten plass, og den er plassert under et snøfritt Fuji-fjell.

Som vanlig stiller Ayaan Hirsi Ali spørsmålene som betyr noe:

Høres ikke navnet Alex Rudakubana muslimsk ut? Neivel? Er han en konvertitt? Hvem konverterte ham til islam? Hvilken moské besøkte han? Hvem andre er involvert? Så de sinte britene som nå sitter innesperret, spredte vel ikke feil­informasjon? Eller er det islamofobisk å stille disse spørsmålene?

Men som Dovlatov forklarte, var det upassende å stille disse spørsmålene. Har vi et problem med islam i Europa? Hvilken rolle bør informasjonen spille? Og forteller myndighetene oss sannheten, hele sannheten og ingenting annet enn sannheten?

I august forsøkte undertegnede journalist å skrive sannheten: Vi risikerer borgerkrig, og de vil forhindre den med sensur. Og: De lyver, vel vitende om at de lyver.

Hvem husker den «kristne selvmords­bomberen» for to år siden? Emad Al Swealmeen var navnet på bombemannen i Liverpool. «Enzo Almeni», som vennene kalte ham, var en asylsøker med syrisk far og irakisk mor som hadde endret navnet sitt for å høres «mer vestlig» ut. Han hadde gjort en falsk konversjon til kristen­dommen for å skjule sin identitet og sine motiver. Alle visste at ingen kristen kan sprenge seg selv i luften inne i en katedral. Men latterlige, progressive La Repubblica tenkte seg ikke om to ganger før de slo opp «den kristne selvmords­bomberen» på forsiden. Som med Southport var spørsmålene som måtte stilles, forbudt. Siden viste det seg at bombe­mannen var islamist.

Sannheten er skremmende, og de prøver å skjule den ved å gjøre den til «fake news».

Douglas Murray skriver:

Nå vet vi hvorfor britiske myndigheter var så tause etter drapet på tre unge jenter i Southport. De holdt munn fordi den mistenkte hadde al-Qaida-manualer. De visste det. De ville bare ikke at offentlig­heten skulle vite det. Fordi de tror at folk ikke er til å stole på.

Hvem vant i denne historien? Som Ayaan Hirsi Ali skriver i The Spectator: «den uhellige alliansen mellom islamister og venstre­orienterte som ønsker å bruke staten til å påtvinge alle andre sine dogmer».

Dovlatov advarte oss om at det ikke ender godt i et samfunn der journalistikken i stor grad består av «medløpere, mellommenn, portvoktere og selv­tilfreds­het, hvis mangel på talent kompenseres rikelig av lydighet».

Nå forsøker myndighetene, sammen med sine håndlangere i media, å slippe unna med å minne oss på at enhver spekulasjon om terroristens motiver vil være skadelig for rettssaken som begynner i januar.

Tirsdag sa den britiske politi­sjefen sa at bombe­mannen «har krav på en rettferdig rettergang». Det skulle bare mangle, jeg er super­garantist. Men vi har ikke bare rett, men også plikt, til å kjenne sannheten. Og vi skal også kunne si «hvem f… er Allah» uten å risikere halvannet år i fengsel.

Aiskhylos sa imidlertid at «i krig er sannheten det første offeret». Og dette er en krig, enten vi liker det eller ei, enten vi kan sette navn på den eller ei, og enten vi er villige til å kjempe den (noe jeg tviler sterkt på) eller ei.

Opprinnelig publisert på forfatterens Substack den 30. oktober 2024.

 

Kjøp «Europas underlige død»!

 

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.