Så fikk de rett likevel, de som spredte «desinformasjon» om angrepet i Southport i juli: Axel Rudakubana, som drepte tre små skolejenter og skadet ytterligere åtte, var en islamistisk terrorist, og ikke en vanlig gutt fra Cardiff, som først ble hevdet. Politiet og Keir Starmers regjering må ha visst dette nesten umiddelbart, likevel valgte de å gå etter mennesker som pekte på sannheten og fengslet en rekke mennesker som til dags dato sitter bak lås og slå. En er sågar død. Skylder regjeringen disse en unnskyldning, og hvorfor ble sannheten skjult så lenge?

Rett etter drapene i Southport i sommer bredte det seg en moralsk panikk. Alle med de «riktige» meningene var kjapt ute med å proklamere at angrepet dreide seg om en vanlig, britisk gutt med psykiske problemer, og hadde ingenting med innvandring, islamistisk ekstremisme og integrering å gjøre. Før alle detaljer var klare, hadde de sannheten, og de som spekulerte i noe annet, ble ikke bare hengt ut som rasister, men arrestert, dømt i hurtigdomstoler uten jury tilstede, og fengslet, ofte like lenge eller lengre enn voldtektsmenn og andre alvorlige kriminelle. Hashtaggen #twotierkeir ble raskt populær, for det var unektelig en lov for «oss» og en for «dem» – de som våget å bruke det de trodde var sin ytringsfrihet, men som viste seg å være en felle for å kunne kneble dem.

De politisk korrekte i de venstreliberale mediene uttalte blant annet:

«Det er sikkert og visst at direkte skyld (for opptøyene, red. anm.) tilhører de på bakken, de som nå blir skyndet gjennom det vanligvis trege rettssystemet – fra arrestasjon til tiltale, rettssak, dom og lange fengselsstraffer på bare noen få dager. (…) Og likevel, tenk på hvordan alt dette skjedde. Det begynte som det alltid gjør, med en løgn – i dette tilfellet, en løgn om at det ondskapsfulle knivangrepet i danseklubben for barn i Southport, som resulterte med døden for tre små jenter, var verket til en muslimsk migrant som hadde kommet til Storbritannia med båt.»

Dette skrev Jonathan Freedland i The Guardian. Han skrev også at en som også burde stilles for retten, var Elon Musk, fordi han brakte Tommy Robinson og «en hel haug med ytre-høyre-agitatorer tilbake fra kulden». Hvem hadde rett, Freedland, de som påsto at drapene hadde null og niks med migranter og islam å gjøre, eller de som sa at det var en forbindelse?

Dominic Cummings: Nummer ti løy

Freedland var langt fra den eneste som satte seg på sin høye hest og proklamerte at det store problemet i Storbritannia var «ytre høyre», og ikke den enorme innvandringen som har endret demografien i Storbritannia de senere år, og integreringsproblemene som har fulgt deretter. For til tross for at han var vokst opp i Storbritannia, som sønn av migranter fra Rwanda, et samfunn som har vært preget av store konflikter, var Rudakubana slett ingen vanlig, britisk unggutt. Først nå får vi vite at han hadde vært i besittelse av en treningsmanual for jihadister, og stoffet ricin, som er en biologisk gift.

Som Dominic Cummings, tidligere rådgiver til forhenværende statsminister Boris Johnson, skrev på LinkedIn:

«Hvem kunne forutsett at «hovedstrøms» offisielle kilder/media løy, som vanlig, om kriminalitet, terrorisme, islam. Nummer 10 (Downing Street, red. anm.) vil ha visst sannheten nesten samtidig som politiet, det vil si nesten umiddelbart. Og hvem kunne forutsett at «NPC» personligheter som Freedman og Portes og Katwala ville selge den offisielle bullshiten 24/7 ved dørene mens de bablet om «desinformasjon» og «islamofobi» fra «fascister» som Elon Musk og krevde at folk skulle sperres inne for «desinformasjon»!!!! NPC-personene (non player character, brukes om folk som ikke tenker selv, red. anm.) ER DESINFORMASJONEN. Informasjonen blir nå skjøvet ut på grunn av budsjettet og det amerikanske valget, de håper at de fleste velgere ikke ser hvordan de ble løyet til av det offisielle systemet nok engang. Systemet virker som planlagt.»

Det er sterke ord fra en som engang ble beskrevet som den nest mektigste mannen i Storbritannia. Som rådgiveren til Boris Johnson satt han helt på toppen av landets politiske ledelse. Den gang satt han på innsiden, nå er han på utsiden, og legger ingen fingre imellom. Han er vel det man på godt norsk kaller redpilled, eller tilmed blackpilled. Han sier rett ut at Starmers regjering villeder og lyver for befolkningen. De valgte heller å legge skylden på de få som turte å si sannheten, fremfor å være ærlige selv.

Panikk?

Men hvorfor? Opptøyene i etterkant av Southport gikk hardere for seg enn vanlige demonstrasjoner, men ingen liv gikk tapt. Det var enkelte som utnyttet situasjonen til å lage kvalm, og ramponerte og plyndret butikker, men stort sett gikk det fredelig for seg. Man kan forestille seg at Starmer og hans folk var i full panikk da angrepet skjedde. De fryktet, naturlig nok, at befolkningen hadde fått nok av terrorangrep på fullstendig uskyldige sivile i Storbritannia. Det er jo ikke første gangen slikt skjer på britisk jord. I tillegg til endel mindre angrep har islamister lykkes i å drepe et stort antall briter, blant annet i London i 2005 og under Ariana Grande-konserten i Manchester i 2017. I tillegg lykkes britisk etterretning i å forhindre mange planlagte angrep hvert år. Men det er viktig for myndighetene at befolkningen ikke blir for opprørte, og faktisk protesterer på de angrepene vi blir utsatt for gang på gang. For er det noe britiske myndigheter frykter mer enn islamister, er det at deres egen befolkning går imot dem.

Briter blir derfor fortalt at de skal tilgi, spre kjærlighet og omfavne «mangfold» – det er en styrke, må vite, og ikke en trussel. Sosiale medier blir forsøkt kontrollert ved at organer som Center for Countering Digital Hate, ledet av tidligere Labour-rådgiver Imran Ahmed, nyter respekt og innflytelse. Under dekke av å gjøre en nyttig samfunnsoppgave blir slike grupper brukt til å fremme sensur og kontroll. Facebook er allerede temmet; nå er det Elon Musks X de går etter, og brukere av plattformen.

I realiteten har Keir Starmer og hans kumpaner forlengst mistet kontrollen over hva folk skal vite og mene. Han leder ingen stor folkebevegelse, hans parti fikk kun 33,7 prosent av stemmene. I panikk tyr de derfor til løgn og fortielse. Dessverre er Labour ingen forkjemper for ytringsfriheten, den viktigste friheten vi har. En ting er å gå etter dem som bevisst lyver for å ildne opp folk til å begå kriminelle handlinger og sosial uro; en helt annen, alvorligere ting er å gå etter dem som forteller sannheten, eller våger å stille spørsmål ved den sannheten de blir presentert for. Starmer er skyldig i sistnevnte kategori. Han og Labour skylder mennesker som Peter Lynch både erstatning og en unnskyldning. Dessverre er det for sent for Lynch, som sannsynligvis tok sitt eget liv i desperasjon.

Kanskje Keir Starmer burde lytte mer til Jordan Peterson:

«Don’t lie about anything, ever. Lying leads to Hell.» (Ikke lyv om noenting, noengang. Lyving fører til helvete.»)

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.