Regjeringen under åpningen av Stortinget den 2. oktober 2024. Foto: Cornelius Poppe / NTB.

Regjeringen Støre fører en politikk som har fått både utenlandske og norske investorer til å dumpe norske aksjer, og jaget gründere og entreprenører ut av landet. Deretter presser regjeringen kommunene til å innføre eiendomsskatt for å dekke underskuddene. Det synes som om det er et sterkt behov for en realitetsorientering om økonomi.

En eiendomsskatt betyr at du ikke eier din egen bolig. Du leier den fra staten/kommunen, noe som gjør oss alle til leilendinger. En bolig er ikke en inntekt, men en stor utgiftspost. Private eiere må forsikre, vedlikeholde, utbedre og fornye eiendommene sine. En teoretisk papirverdi basert på galopperende inflasjon har ingen virkning på eiers skatteevne eller kjøpekraft. Vi bor her. Vi kan ikke selge en dør eller en vegg! Kanskje er det derfor offentlige bygg forfaller og først blir en ødeleggende utgiftspost når bygget må totalrenoveres, rives og bygges nytt? Det er ingen private eiere som kan holde på slik.

De 10 % rikeste betaler 38 % av de personlige skatteinntektene i Norge, dvs. en drøy tredjedel. De 20 % rikeste betaler 55–57 %, altså over halvparten. I 2022 økte regjeringen formuesskatten med 20,9 prosent til kommunene, mens økningen i innbetalt formuesskatt til staten økte med 144 prosent. Totalt 26,2 milliarder. Regjeringen estimerte at de ville ta inn 2,4 milliarder ekstra hvert år. I stedet har over 100 av Norges rikeste forlatt landet med rett under én milliard tapte skattekroner. Igjen sitter enkefruene og middelklassen med den galopperende inflasjonen som øker papirverdien på huset, og som må ta regningen fra regjeringen.

Jeg har lyst til å dele en enkel lignelse om skattesystemet i disse «ta de rike»-tider. Lignelsen har ukjent opphav og har dukket opp i mange versjoner på nettet. Jeg har omskrevet den til norske forhold:

«10 stortingspolitikere samlet seg på den lokale tavernaen for å ta noen øl. Den ukentlige barregningen var på kr 1000, og de gikk med på å betale regningen på samme måte som vi betaler skatt. Betalingene deres så slik ut:

De fire fattigste politikerne, Kristjánsson, Bastholm, Hansson og Bergstø, betalte ingenting. Den femte politikeren, Lysbakken, betalte kr 10. Den sjette politikeren, Gjelsvik, betalte kr 30. Den syvende politikeren, Vedum, betalte kr 70. Den åttende politikeren, Barth Eide, betalte kr 120. Den niende politikeren, Støre, betalte kr 180. Og den 10. politikeren, Astrup, betalte kr 590.

Politikerne var ganske fornøyd med regningen sin i lang tid, helt til barens eier ville premiere dem for lojaliteten deres. «Siden dere er så gode kunder», sa han til dem, «vil jeg gi dere rabatt (skattelette) på den ukentlige ølen med kr 200.» Nå vil drinkene for de 10 politikerne bare koste kr 800 i uken.

Gjengen ønsket fortsatt å betale regningen slik vi betaler skatten vår, så de fire første politikerne ble ikke berørt. De ville fortsatt drikke gratis. Men hva med de resterende seks vennene? Hvordan kunne de dele denne uventete rabatten slik at hver enkelt skulle få sin rettferdige del?

De innså at kr 200 fordelt på seks personer er kr 33 hver. Men hvis de trakk kr 33 fra alles andel, ville den femte og sjette politikeren få betalt for å drikke ølen sin. Så de spurte Erna Solberg om råd. Erna foreslo at det ville være rettferdig å redusere hver politikers regning med en høyere prosentandel jo fattigere han var, etter skattesystemet de hadde brukt. Så Erna beregnet beløpet som hver nå skulle betale.

Den 5. politikeren, i likhet med de 4 første, betalte nå ingenting. Det er en 100 prosent besparelse. Den sjette politikeren betalte nå kr 20 i stedet for kr 30, og sparte 33 prosent. Den syvende politikeren betalte nå kr 50 i stedet for kr 70, og sparte 28 prosent. Den åttende politikeren betalte nå kr 90 i stedet for kr 120, og sparte 25 prosent. Den niende politikeren betalte nå kr 140 i stedet for kr 180, og sparte 22 prosent. Og den 10. politikeren betalte nå kr 490 i stedet for kr 590, og sparte 16 prosent.

Seks av politikerne hadde det nå bedre enn før, mens de fire første politikerne fortsatte å drikke gratis. Men etter et par uker begynte politikerne å sammenligne sparepengene sine. «Jeg fikk bare kr 10 av de kr 200 som vi sparte», erklærte Gjelsvik. Han pekte på den 10. politikeren, Astrup. «Mens han fikk 100 kroner.» «Det er sant», utbrøt den femte politikeren, Lysbakken. «Det er urettferdig. Hvorfor skal han få 10 ganger mer fordel enn jeg får?» «Det stemmer», sa den syvende politikeren, Vedum. «Hvorfor skal han få kr 100 tilbake når jeg bare får kr 20? Det er på tide at de rike betaler sin rettferdige del!»

«Vent litt!» ropte de fire første politikerne – Kristjánsson, Bastholm, Hansson og Bergstø – i kor. «Vi fikk ingenting. Dette nye skattesystemet utnytter de fattige!»

Så en dag besøkte de ni politikerne med lavest inntjening den 10. politikeren, Astrup, i hans hjem. «Skam deg!» ropte de. «Du utnytter oss fattige! Det er på tide å ta de rike!» De skjelte ham ut i lang tid før de gikk hjem igjen.

Ved neste samling dukket ikke den 10. politikeren, Astrup, opp på øl, så de ni gjenværende satte seg ned og tok ølene sine uten ham. Men da det var på tide å betale barregningen, oppdaget de noe: Politikerne hadde ikke nok penger blant seg til engang å betale for halvparten av regningen.»

Dette er konsekvensene av en følelsesstyrt skattepolitikk basert på misunnelse og hat. Norge har ikke råd til en ny termin med regjeringen Støre!

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.