I det politiske landskapet vi i dag ser i Norge, kan det være fristende å trekke paralleller til klassiske fortellinger fra vår kulturarv.

Spesielt kan vi anse Alf Prøysens «Jørgen Hattemaker», som peker på de store forskjellene mellom folk i samfunnet, som en vise der det gikk troll i ord.

Under ledelse av statsminister Jonas Gahr Støre har Norge begitt seg ut på en vei som kunne vært skrevet i en fortelling av Prøysen, der det som en gang var solid og trygt, nå er preget av forvirring, tvetydighet, usikkerhet og svevende visjoner.

Støres regjering har vist en tilnærming til økonomi og samfunnsutvikling som ikke alltid er tilpasset virkeligheten. Støre seiler i ukjent farvann med en blanding av idealisme og pragmatisme som sjelden gir et klart svar på hvor vi skal.

Støre har ført en politikk uten tydelig retning og hensikt. Det pågående prosjektet med grønn omstilling, sammen med en rekke økonomiske tiltak som har sett dagens lys under hans ledelse, minner mer om en amatørmessig ideologi enn en strategisk plan.

De mange lovnadene om bærekraft, velferd og innovasjon er mer i drømmenes verden enn hva de er reale, gjennomtenkte tiltak som gir varige resultater.

Hvor er de kloke beslutningene som favner om folkets beste?

Jonas Gahr Støre slik han vil at folk skal oppfatte ham.
Foto: Vidar Ruud / NTB

Istedenfor visdom i landets ledelse har vi en politisk leder som ser ut til å bade i avmakt når det gjelder de virkelige utfordringene landet står overfor.

For eksempel i debatten om innvandring, hvor vi i årevis har vært vitne til hvordan Støre – selv etter å ha hevdet å ha ført en mer restriktiv politikk – har endt opp med å la strømmen av asylsøkere flyte nærmest uhindret.

Det er litt av et paradoks at landet har en statsminister som prediker bærekraft og ansvarlighet, mens realitetene på bakken viser en annen virkelighet.

De litterære kampene er en påminnelse om at mennesket ofte befinner seg i en tilstand av forvirring, og at det å prøve å navigere i denne tilstanden, gir oss innsikt i vår egen natur.

Støre og hans regjering fremstår mer som om de totalt har mistet dette veikartet, og at videre navigasjon kun handler om å fremstå som «gode» i øynene til offentligheten og det internasjonale samfunn.

Vi ser at Støres regjering ofte er mer opptatt av å tilpasse seg oppfatninger og trender enn av å ta tak i de reelle problemene i samfunnet.

Mens Prøysen formidler et lett forståelig budskap gjennom sine folkekjære viser, får vi kun tåkeprat og skyggelegging fra Støre & co.

Er vi i ferd med å bli bedt om å godta at vår vei videre er en absurd hverdag, hvor det meste fremstår som i bakvendtland, eller er det mulig å gjenvinne visdommen som en gang preget vårt politiske landskap?

For mens Støre navigerer sitt liv med usikkerhet og komiske feilgrep, har vi alle et ansvar for å kreve noe mer av våre ledere.

Vi må utfordre Støre og hans regjering til å fjerne seg fra den meningsløse spiralen de nå befinner seg i. Eller forresten: Det er jo umulig, så da er det bedre å heller utfordre landets velgere til å sørge for at Støre og hans kabinett kan finne seg noe annet å gjøre enn å sitte med flosshatt i en svart limousin mens det står matkø foran Frelsesarmeen.

Jonas Gahr Støre slik virkeligheten hans er.
Foto: Javad Parsa / NTB

Hva passer vel da bedre som en avslutning enn litt av Alf Prøysens briljante tekst i visen «Jørgen Hattemaker»:

«Ja, fysst vil je få nevne mi stilling og min stæinn
Je står og svarve hatter i Salomo sitt læinn
Sjøl bær’ je navnet Jørgen, så skilnaden er stor
Men både je og Salomo kom nakne til vår jord.

Sola skinn’ på deg
Så skuggen fell på meg
Men graset er grønt før æille».

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.