Suella Braverman kansellert på Cambridge

Antifascisme er ikke hva det en gang var. Før betydde det å melde seg til kamp mot Francos fascister i Spania, å slåss mot Oswald Mosley i East End eller å utveksle slag med bøller fra National Front.

Nå betyr det å nekte tidligere statsråder og parlamentarikere en talerstol foran snøfnugg-studenter på eliteuniversitetene, og fra tid til annen slå eldre kvinner i ansiktet fordi de mener at det kun finnes to kjønn.

Det britene opplever av angrep på ytringsfriheten er på samme tid både avskyelig og patetisk, skriver Spike-redaktør Tom Slater i The Spectator.

Kanselleringen av Suella Bravermans arrangement i Cambridge i forrige uke – etter trusler om protester fra diverse pseudoradikale grupper, med «Cambridge for Palestine» i spissen – var uhyggelig forutsigbar.

Det følger et mønster som har blitt altfor velkjent for studenter som våger å ha synspunkter eller invitere foredragsholdere som opprører universitetets hysteriske, selvutnevnte sensorer.

Braverman var invitert til å holde tale i forbindelse med årsdagen etter terrorangrepet 7. oktober. Hun var invitert av Cambridge University Conservative Association (Cuca), som hun selv var leder for i sin tid som student ved Cambridge 20 år siden.

Men disse antidemokratiske og jødehatende aktivistene kunne ikke akseptere at Braverman fikk tale. De anser henne som «ytre høyre», noe som i deres verden betyr folk som ikke støtter Hamas og Hizbollah.

Som vanlig var det umulig for disse tyrannene å forstå at de rett og slett kunne holde seg unna, slik at deres sarte sjeler ikke ble knust av å høre stemmen til noen med andre meninger enn dem.

Braverman uttrykte sin frustrasjon til Jewish Cronicle:

– En radikal, militant studentgruppe har tvunget meg til å avlyse talen min ved Cambridge University ved hjelp av trusler, skremsler og pøbelvelde.

Hun beskrev hendelsen som «et direkte angrep på ytringsfriheten og et kalkulert forsøk på å bringe meg til taushet».

– Dette er ikke bare et angrep på meg, men på de britiske kjerneverdiene som vi må forsvare … I denne uken, på årsdagen for 7. oktober, en dag som markerer et av de mest brutale terrorangrepene i nyere tid, nekter jeg å la meg skremme av den pro-palestinske mobben.

Disse Hamas-elskende og jødehatende studentene er ikke ute etter å vinne en debatt, de vil stoppe debatten. Man skal elske LGBTQ, Hamas og folk med mørk hud. Man skal hate jøder, alle som ikke tror det finnes 100 ulike kjønn og alle med hvit hud, særlig menn.

Cuca fikk krav om å sørge for sikkerheten, men hadde ikke råd til å betale 1500 pund for å rette opp problemene skapt av en gjeng med studenter som en sunn universitetsledelse hadde utvist på flekken.

De som organiserte protestene, hevder at deres eneste mål var motytringer – å utøve sin egen ytringsfrihet og vise sin misnøye med Braverman. Det er de selvsagt i sin fulle rett til.

Men det ville vært mye mer overbevisende om ikke deres egne løpesedler med skrikende versaler erklærte «INGEN PLATTFORM FOR YTRE HØYRE» – en eksplisitt oppfordring til å bringe Braverman til taushet.

Vi har dessuten erfart at de såkalte motytringene slike folk er ute etter stort sett består av skrik, skrål, skjellsord, gjerne forsterket ved hjelp av megafoner og annet lydutstyr.

En av de få gode tingene den forrige Tory-regjeringen gjorde, var å vedta loven Higher Education (Freedom of Speech) Act. Den skulle sikre at ytringsfriheten gjenoppsto på britiske campus.

Loven ble selvsagt umiddelbart satt på pause av Labour, og utdanningsminister Bridget Phillipson vurderer å skrinlegge den fullstendig. Labour er ikke en forkjemper for ytringsfrihet, for å si det svært forsiktig.

Labour-regjeringen er mer opptatt av å drepe den løse og ledige stemningen på britiske puber, ved å overvåke samtalene på bordene, i tilfelle noen sier noe som et eller annet snøfnugg kan oppleve som krenkende.

Britiske pubverter må snart opptre som «krenkepoliti»

Britene er i ferd med å miste eiendomsrettigheten, og ytringsfriheten er i stor grad avskaffet. De har ikke lenger noen borgerrettigheter.

Som mange andre europeere ledes de av grønne hysterikere som vil bestemme hva slags bil de kjøper og nekte dem å varme opp husene sine på en måte de har råd til. Valgfrihet er klimafiendtlig.

De kan heller ikke sende ut illegale migranter, selv ikke folk som er dømt for drap i hjemlandet. Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMK) kontrollerer britisk innvandringspolitikk.

Det er med andre ord ikke så mye igjen av det britiske demokratiet, og ingen rasende og mektige baroner ser ut til å ville mobilisere for å kreve en ny Magna Charta.

Storbritannia er i ferd med å skifte navn til «Little Britain».