Som påpekt gjentatte ganger, går de politiske «klimatiltakene» i motebølger som erstatter hverandre etter hvert som «store visjoner og hårete mål» viser seg å feile: Når ett tiltak ikke fungerer slik politikere så for seg, henter de frem et tidligere tiltak som skal redde klimaet. Det gjelder ikke minst karbonfangst og lagring (CCS), som gikk i glemmeboken i 2014 etter Stoltenbergs pinlige «månelanding». Nå er CCS tilbake for fullt, men det holder ikke for å redde de prestisjefylte «klimamålene», derfor har Støre & co. trukket nok et mislykket tiltak opp av tryllehatten og inn på klimahysteriets catwalk: kvotehandel!

Da statsbudsjettet nylig ble lagt frem, ble det klart at regjeringen ikke lenger tror på sine egne klimamål, «med mindre de nasjonale utslippskuttene trappes vesentlig opp». Alle som behersker matematikk for 5. klasse, skjønner at det ikke kommer til å skje, ettersom alle regjeringer de siste ti årene har gjort alt, og brukt alle midler, for å oppnå disse selvpåførte målene – som er basert på en barnslig konkurranse om hvilket land som kan melde inn de mest hårete målene. Regjeringen skriver selv:

– Det blir krevende å nå utslippsbudsjettene frem til 2030 med nasjonale utslippskutt alene.

No shit, Sherlock? Her må det altså nødløsninger og kamuflasje til for å redde prestisjen, og siden klimakvoter har ligget bakerst i verktøyskuffen så lenge, er det på tide å ta dette i bruk igjen. De fleste skattebetalere husker nemlig lite og glemmer fort, og tidligere skandaler med klimakvoter er sikkert glemt og tilgitt. Men hva er egentlig «klimakvoter», og hvorfor gikk det av moten?

Hva er klimakvoter, og hva er problemet?

Før 2007 og den store «månelandingen» var statsminister Jens Stoltenberg fullt fokusert på klimakvoter, eller «karbonkreditter», som det også kalles. Det var dette som var den beste løsningen for å styre klimaet og redde kloden – og på papiret var ikke dét så dumt: I vestlige land som lenge har fokusert på miljøvern, er det veldig dyrt å kutte et tonn CO2-utslipp, mens det er billig i fattigere land, ettersom disse i liten grad har brukt penger på miljø og den slags vestlig dekadanse.

Tanken med klimakvoter (eller karbonkreditter) er derfor ganske så logisk: I stedet for at næringsdrivende i Vesten bruker store summer på å kutte ett tonn med CO2-utslipp, kan de heller betale næringsdrivende i fattige land en mindre sum for å kutte ett tonn CO2 der, for dette er enklere og billigere, og fordi det er likegyldig hvor kuttene skjer, siden vi alle deler atmosfære. Vi bruker ikke kull, men det gjør de. See? Men for å få dette til å fungere, måtte det settes opp et system for å handle med klimakvoter – og det innebar mellommenn i form av tradere, som igjen medførte at klimakvoter ble handlet gjennom en børs, med priser regulert etter tilbud og etterspørsel.

Dette systemet skapte noen bivirkninger som ingen politikere evnet å tenke over: For det første betyr det at å redde klimaet blir veldig lukrativ business for dem som trader klimakvoter, og det betyr at å bli karbontrader er veldig fristende for enhver luring som vil tjene raske penger gjennom snusk og korrupsjon. Det betyr også at hvis antall kvoter tilgjengelig er større enn etterspørselen, faller prisen. Dermed blir det billig å kjøpe seg ut av klimakutt: Vestlige bedrifter kan bare betale for klimakvoter i stedet, og sende regningen til kundene. Og derfor øker prisene på varene du kjøper.

Kvotehandel er en generator for systemisk korrupsjon og svindel

Det største problemet er imidlertid at det i praksis er umulig å sjekke om bedriftene i de fattige landene som selger karbonkvotene, faktisk gjennomfører CO2-kuttene som vestlige bedrifter har betalt for. Det er mye mer fristende å bare ta imot pengene og fortsette akkurat som før, og effekten er bevist gjennom å betale korrupte kontrollører og forskere for å «dokumentere» at reelle karbontradere trader reelle klimakvoter fra reelle bedrifter som gjennomfører reelle klimatiltak. Det er mange feilkilder i loopen.

Dette har blitt avslørt i en rekke skandaler og rettssaker, f.eks. i Danmark i 2007: Danskenes klimakvoteregister ga svindlere fra hele verden frie tøyler til å svindle med kvoter for 38 milliarder danske kroner over to år før noen oppdaget hva som foregikk. Det danske registeret over kvotehandlere var verdens største, med 1256 registrerte handlere. Etter oppvasken var 1100 kastet ut, deriblant et selskap i London som hadde adresse på en parkeringsplass, og ett som var registrert på en avdød pakistansk nasjonaldikter. I virkeligheten kan hele bedriften eller fabrikken som selger karbonkvotene, være ren fiksjon, for syng med: «I korrupte land der kan alt gå an.»

Dette var naturligvis så pinlig for klimapolitikere at klimakvoter gikk av moten, og i stedet ble karbonlagring (CCS) den store motebølgen helt frem til 2015, da vindmøller for alvor ble den nye motebølgen som skulle redde klimaet og kloden. Og årsaken til at nettopp vindkraft fikk den posisjonen, er høyst sannsynlig at den internasjonale vindkraftindustrien var sektoren som hadde mest penger til å kjøpe seg politikernes lydighet gjennom lobbyisme og korrupsjon. Nå har landvind gått av moten, så bransjen bruker nå enorme summer til å kjøpe seg lydighet overfor havvind – som er enda dyrere, dårligere og dummere enn landvind.

En kolossal handel med et produkt som ikke eksisterer

Nesten ingen jeg snakker med har den minste anelse om omfanget av kvotehandelen – som ikke må forveksles med «grønne sertifikater», som er en snedig kamuflert subsidieordning som vindkraften har kjøpt av politikerne. Trading med karbonkreditter er antagelig en av verdens største og mest verdifulle handelsvarer, for selv om det har gått av moten blant klimapolitikere, så har ikke tradingen stoppet. Den har vokst til nesten ufattelige dimensjoner.

Ifølge World Bank Group utgjorde verdien av karbonhandel over 104 milliarder dollar i 2023, og det finnes hele 75 forskjellige instrumenter for å prise et tonn CO2 i verden. Her er det altså endeløse muligheter for å bli rik på å redde kloden. Og det litt paradoksale med dette er at selv om CO2 blir omsatt på samme måte som gull, appelsinjuice og korn, så er det et fiktivt produkt som trades: Ingen vare produseres, pakkes, skipes eller forbrukes. Alt er … fantasi. Man kunne like gjerne tradet enhjørninger.

Og enda mer tankevekkende: Selv om det gjennom dette gigantiske byråkratiet rapporteres inn enorme klimakutt i fattige land, er det slett ikke sikkert at disse faktisk finner sted. Det finnes ingen måte å måle dette på, og CO2-utslippene i verden går bare jevnt oppover. Det har de gjort hele tiden, som om det aldri har eksistert noen «klimakamp» eller Paris-avtale. Og med det i tankene, er det ikke rart at Støre snur seg mot denne motebølgen igjen: Han kan kjøpe seg kredibilitet gjennom en fiksjon som er umulig å kontrollere, og vipps, så er de prestisjefylte klimamålene reddet. Hurra!

Svekkede mål og bekymring for kostnader er helt nye toner fra klimaindustrien

I fjorårets «Grønn Bok» (regjeringens egen rapport for klimastatus og klima iht. klimaloven av 2019, som er koblet til forslag til statsbudsjettet) sa regjeringen at Norge lå an til å kutte 30 prosent innen 2030. I år er dette nedjustert til 26 prosent, og dét er nye toner i forhold til 55 prosent kutt i 2033 hvis alle foreslåtte klimatiltak blir gjennomført – noe som naturligvis er eventyr.

Problemene med å nå klimamålene er nemlig umulig å kamuflere lenger. Dobbelt klima-bokholderi og kreativ tallmagi har nådd så langt som det kan, og derfor vil Støre ta nødgrep med klimakvoter. Men problemene med klimakvoter er velkjente, og nettopp derfor høster regjeringen kritikk fra Norges fremste klimahysterikere, særlig de som er finansiert av Støre og dine skattepenger. Til E24 sier Zero-leder Stig Schjølset:

– Det spørs litt hvordan det går med de nasjonale utslippskuttene, men vi må sannsynligvis kjøpe mellom 20 og 30 millioner kvoter, enten fra EU eller land utenfra EU, for å innfri våre klimamål. (…) Sannsynligvis vil det være billigere å kjøpe kvoter. Men det vil jo også bety at vi utsetter omstillingen i Norge, som vi uansett må gjøre. Det er ikke sikkert at det blir billigere å kutte de tonnene senere.

Hver krone som brukes på klimapolitikk, er bortkastet

Dette gjenspeiler de tvangstankene og det massehysteriet Norge er fanget av, for naturligvis «må» vi ikke gjennomføre noen omstilling. Ingenting skjer hvis vi ikke når klimamålene. Det har ingen som helst betydning for deg, i motsetning til prisen du betaler for at politikerne jager sin egen rosa drage. Dessuten er «omstillingen» umulig både teknisk og økonomisk, så man kan like gjerne gi opp nå, og heller bruke skattepengene dine på f.eks. skattelette eller offentlig tannhelse. Kunne dét vært litt smartere?

Prisen på klimakvoter er rundt 500 kroner as we speak, men hvis økt etterspørsel fra Norge sender den opp til 1000 kroner per tonn, vil utslippskvoter tilsvarende 20 millioner tonn til 20 milliarder kroner, eller rundt 4000 kroner per norsk borger, gå med for å kjøpe et fiktivt produkt som oppnår en fiktiv effekt et fiktivt sted. Så betal din skatt med glede, for den går til velferd, ifølge Støre.

Pengene som sløses bort på politiske klimatvangstanker, er nemlig høyst reelle, og ender i lommene til høyst reelle private profitører – og endelig begynner økonomi å bli en del av det offentlige ordskiftet, ti år etter at vi kritikere har påpekt og dokumentert problemet konstant uten å bli hørt. Ingen vet nemlig hva «grønt skifte» vil koste, og selv ikke Finansdepartementet har hatt interesse av å finne det ut.

Denne bekymringen for kostnader fra både Vedum og klimaindustrien er derfor helt nye toner, for klimapolitikken har alltid fått så mye penger den bare måtte trenge. At regjeringen selv nedjusterer egne «ambisjoner» til 26 prosent kutt, er en annen spiker i kista. Og at Støre haler kvotehandel opp av tryllehatten, er en tredje. Det grønne skiftet døde nemlig i 2022, og derfor vil kunstig åndedrett, nødløsninger, bortforklaringer, løgner og kamuflasje bare øke på frem mot klimakollapsen.

For politikerne har ikke tenk å slutte med å sløse bort pengene dine. De prøver ikke å redde planeten eller klimaet, men heller å redde egen prestisje og sitt eget ettermæle, og dét får koste så mye det bare vil.

Kjøp billetter til lesermøtet onsdag 16. oktober her!