Gjennom menneskehetens historie har mennesker som tror på Gud blitt latterliggjort, motarbeidet eller forfulgt (noen ganger av andre som hevder å være troende). Ikke bare faller vår tid inn i dette mønsteret, men vi lever, som jeg vil argumentere for, i en tid som er mer enn normalt fiendtlig innstilt til alt som er sant, godt og vakkert, og dermed også til troen på Gud.

Dette burde bekymre alle oppriktige monoteister (kristne, jøder, muslimer og andre); det vil si alle som tror på Gud. Det burde også angå alle oppriktige humanister og andre som holder seg til sekulære verdensbilder, samtidig som de bekjenner seg til vitenskap og rasjonell tenkning.

En viktig årsak til dagens situasjon er det fenomenet som kalles postmodernisme, som gjerne sies å ha oppstått på 1960-tallet. Det siste er en helt rimelig påstand, men de intellektuelle strømningene som har ført til en slik utvikling, går lenger tilbake i tid (se nedenfor). Postmodernismen er en reaksjon på modernismen, som igjen har sine røtter i renessansen, reformasjonen og ikke minst opplysningstiden (og dermed også de vitenskapelige og industrielle revolusjonene).

En detaljert historisk redegjørelse for de nevnte hendelsene og bevegelsene ville sprenge rammene for dette essayet. Men interesserte lesere vil kunne finne mange leksikonartikler fritt tilgjengelig på Internett.

Det er for øvrig verdt å merke seg at Internett (i likhet med f.eks. flyreiser, romforskning, datamaskiner og mobiltelefoner) har blitt muliggjort av det intellektuelle arbeidet til generasjoner av forskere som postmodernister gjerne ser ned på.

Postmodernisme – en kjapp introduksjon

Mine viktigste kilder til informasjon om postmodernismens intellektuelle og filosofiske røtter og frukter er Lawrence Cahoones bok «From Modernism to Postmodernism: An Anthology», samt Encyclopædia Britannica og Internet Encyclopedia of Philosophy. Flere andre relevante bøker og artikler er listet opp i referanseseksjonen.

Friedrich Nietzsche (1844–1900) er kjent for sitt beryktede slagord «Gud er død», og han mente også at «sannheter er illusjoner som vi har glemt er illusjoner».

Internet Encyclopedia of Philosophy (IEP) forteller oss at «Blant filosofer forbindes Friedrich Nietzsche oftest med nihilisme. For Nietzsche finnes det ingen objektiv orden eller struktur i verden, bortsett fra den vi gir den.»

I en annen artikkel forteller IEP at «problemet Nietzsche søker å rette oppmerksomheten mot, er at hans ateistiske meningsfeller ikke har forstått den kulturelle og åndelige betydningen av det utbredte tapet av gudstroen, og dermed av det tilhørende metafysiske bildet av mennesket som skapt for et høyere guddommelig formål.»

Ifølge Cahoone er Nietzsche «postmodernismens gudfar». Det kan nok være en passende betegnelse, ettersom selve kjernen i denne intellektuelle bevegelsen synes å være nettopp skepsis til Guds eksistens (eller i det minste Hans relevans for menneskelige anliggender), samt en fornektelse av eksistensen av (objektiv) sannhet.

Encyclopaedia Britannica utdyper dette ved å slå fast at postmodernisme er «en bevegelse på slutten av 1900-tallet som kjennetegnes av bredt anlagt skepsis, subjektivisme eller relativisme; en generell mistenksomhet overfor fornuften, og en sterk følsomhet overfor ideologiers rolle når det gjelder å hevde og opprettholde politisk og økonomisk makt».

Jeg synes det er forunderlig at Britannica ikke nevner Gud (eller ateisme/agnostisisme) i sin overordnede introduksjon til hva som kjennetegner postmodernismen, men redaktørene har muligens ment at dette var implisitt inkludert i det nettopp siterte avsnittet. I så fall er det i det minste en viss logikk i dette ut fra et monoteistisk ståsted, ettersom det følger av prinsippet om Guds enhet at Han er kilden til all sannhet. Å avvise eksistensen av objektiv sannhet innebærer dermed – blant annet – å avvise Guds eksistens.

Det er derfor ikke overraskende at mange postmoderne tenkere, og noen av dem som var med på å skape postmodernismen, er fiendtlig innstilt eller i det minste skeptiske til religion generelt og til Gud og Hans attributter Sannhet, Godhet og Skjønnhet spesielt. I tillegg til Nietzsche gjelder dette for eksempel Sigmund Freud, Max Horkheimer, Theodor W. Adorno, Antonio Gramsci, Herbert Marcuse, Jean-Paul Sartre, Jacques Lacan, Jacques Derrida, Michel Foucault, Jean-François Lyotard, Gilles Deleuze, Jean Baudrillard, Mark C. Taylor og Richard Rorty.

For ordens skyld bør det nevnes at postmodernisme finnes i flere varianter, fra moderat til sterk.

Hva skjer når sannhetssøken oppgis?
Når sannheten ikke lenger anses som noe som eksisterer, og dermed noe som kan oppdages, begynner ugunstige ting å skje. For når sannhet ikke lenger betraktes som det som samsvarer med og beskriver virkeligheten, blir «sannhet» redusert til det som noen definerer den som.

Det betyr i sin tur at «sannhet» ikke så lett kan trekkes i tvil. Så hvis en eller annen autoritet hevder at «sannheten» er slik og slik, blir det mer eller mindre umulig å korrigere eventuelle feil i deres verdensbilde. I stedet for å ha (tilnærmede) sannheter som noe som hjelper oss å navigere i verden i all dens kompleksitet, får vi dermed «sannheter» som blir våpen i hendene på de herskende elitene. Med andre ord blir sannhet erstattet av makt.

La oss se på noen eksempler.

Stolthet og Pride versus ydmykhet

Et område der postmodernismen har hatt stor innvirkning, er alt som har med sex og kjønn å gjøre. Det jeg tenker på her, er ikke toleranse og aksept for homofile og lesbiske – det burde være en selvfølge i et pluralistisk samfunn. I mange trossamfunn er det rom for forbedring når det gjelder det å være fordømmende; av og til kan de fleste av oss ha godt av å bli minnet på at dommen tilhører Gud alene.

Postmodernister nøyer seg imidlertid ikke med å hevde at alle har rett til sine egne meninger, de mener også at alle har rett til sine egne fakta. LHBT-bevegelsen er ikke bare opptatt av alles rett til å elske hvem de vil, men i dag er bevegelsen også svært opptatt av alles rett til å være hvem og hva de vil.

Det hevdes at kjønn er en sosial konstruksjon, at menn kan bli kvinner, og så videre og så videre. Dette budskapet proklameres stadig mer høylytt og kraftfullt, gjerne under regnbueflaggets fane. Enhver mann har rett til å være kvinne hvis han ønsker det. Og vice versa. Kjønn reduseres til en sosial konstruksjon.

Stadig flere (unge) mennesker mener at de lider av kjønnsdysfori. Mange får hormonblokkere og kjønnskontrære hormoner. Jenter får fjernet brystene, og mennesker av begge kjønn gjennomgår genital kirurgi med ikke-reversible, noen ganger ødeleggende, konsekvenser.

Før vi går videre bør det understrekes at noen mennesker faktisk lider av kjønnsdysfori – noen ganger på grunn av genetiske eller kromosomale problemer, noen ganger på grunn av sosiale problemer, noen ganger av grunner vi ikke forstår (eksponering for hormonforstyrrende kjemikalier (EDC) kan i noen tilfeller være en mulighet). Slike tilstander kan være alvorlige. La oss alle sørge for at vi møter mennesker som sliter med slike problemer, på en vennlig og forståelsesfull måte.

I mer enn 99 % av tilfellene bestemmes et menneskes biologiske kjønn av kjønnskromosomene XX (hunn) eller XY (hann). Dette systemet er identisk for de fleste pattedyrarter. Likevel finnes det noen sjeldne tilfeller der en person ikke har nøyaktig to kjønnskromosomer, og dermed avviker fra den enkle dikotomien mellom hannkjønn og hunnkjønn. Velkjente eksempler er X0, XXX, XXY og XYY.

Den grunnleggende forskjellen mellom menn og kvinner ligger ikke i den fysiske utformingen av kjønnsorganene, men i størrelsen på og antallet av kjønnsceller (gameter). Hanner har mange små kjønnsceller (spermier), mens hunner har få og store kjønnsceller (egg).

Gjennom utallige generasjoner har dette tvunget hanner og hunner til (ikke nødvendigvis bevisst) å ta i bruk ulike strategier for å maksimere sin reproduktive suksess. Alle som lever i dag, er etterkommere av individer som i gjennomsnitt har hatt høy reproduktiv suksess, og dermed har vi alle arvet gener som koder for vellykket adferd som mann eller kvinne. Dette er kort sagt grunnen til at så godt som alle arter som reproduserer seg seksuelt, har kjønnsdimorfisme (dvs. systematiske forskjeller mellom individer av ulikt kjønn innenfor samme art). Homo sapiens er intet unntak.

Det betyr at ideen om at kjønn kan avfeies som en «sosial konstruksjon», er uvitenskapelig; et stjerneeksempel på ønsketenkning.

Disse tingene ser ut til å ha kommet lengst i Nord-Amerika og Nord-Europa, men siden de innflytelsesrike Yogyakarta-prinsippene skaper et press for at denne utviklingen skal fortsette, vil vi sannsynligvis se mer til alt dette i årene som kommer, ikke bare i de nevnte geografiske områdene, men også andre steder. Og LHBT-bevegelsen nøyer seg ikke med å sikre rettigheter for seg selv, de er også fast bestemt på å indoktrinere kommende generasjoner.

I Norge (og antagelig også i andre land) har denne bevegelsen nå tilgang til barn i nesten alle skoler og barnehager. Barn blir fortalt (av lærere, lærebøker og tilreisende LHBT-aktivister) at «noen jenter har penis, og noen gutter har vagina». På noen skoler blir unge elever bedt om å oppgi hvilket kjønn de identifiserer seg som. Ikke alle lærere er komfortable med å erstatte vitenskap med ideologi, og nøler derfor med å ta med seg klassen til den årlige LHBT Pride-paraden. Enkelte politikere har uttalt at slike lærere bør sparkes.

I fjor stemte Stortinget for en ny lov som gjorde det straffbart (med opptil seks års fengsel) for alle (inkludert foreldre, sykepleiere, leger, psykologer og rådgivere, samt imamer, prester, rabbinere og andre religiøse ledere) å forsøke å overtale noen til ikke å anta en LHBT-identitet, eller å forsøke å hindre dem i å bruke hormoner og kirurgi for å komme seg bort fra sitt biologiske kjønn. Se «Regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold (2023–2026)» for offisiell informasjon om saken.

Store deler av Vesten har nå erklært krig mot naturen – en krig vi er dømt til å tape. Dermed er dette nok en bekreftelse på at Vesten er suicidal. Noe av årsaken til denne sørgelige situasjonen er den sterke tilstedeværelsen av postmoderne paradigmer.

Men dette handler om mer enn bare de (muligens alvorlige) utfordringene personer med kjønnsdysfori står overfor. Det som står på spill her, er vår intellektuelle integritet – som individer, som fellesskap, som nasjoner og som sivilisasjon.

Interesserte lesere kan finne en mer inngående diskusjon av dette problemkomplekset i min artikkel «Pride-ideologien – antivitenskap satt i system».

Tillit til myndigheter, medier og eksperter

Postmodernismen undergraver den generelle tilliten som er en viktig bestanddel av ethvert velfungerende samfunn, og årsaken til dette burde være klar når man undersøker det hele nærmere. Når myndigheter, medier, forskningsinstitusjoner, eksperter og andre representanter for makt eller eliter fortsetter å fortelle oss bekvemme løgner hver gang de føler behov for det, vil flere og flere fornemme hva som foregår, og automatisk miste tilliten til disse instansene. Konsekvensene er alvorlige.

Nasjonale myndigheter og internasjonale organer som IPCC forteller oss at utslipp av klimagasser fra menneskelig aktivitet er en viktig (om enn ikke nødvendigvis eneste) bidragsyter til global oppvarming. Det er nesten helt sikkert en viss grad av sannhet i dette – spørsmålet er hvor mye. Uansett ser det ut til at de «grønne» aktivistene har en tendens til å overvurdere utfordringene. Interesserte lesere oppfordres til å studere boken «Unsettled: What Climate Science Tells Us, What It Doesn’t, and Why It Matters» av den verdenskjente klimaforskeren Steven E. Koonin; finnes også i norsk oversettelse: «Usikker Vitenskap – hva klimaforskningen sier og ikke sier, og hvorfor det er viktig».

Jeg er klar over at Koonins bok har fått negative anmeldelser av noen forskere på feltet, men mistanken om at også de overdriver, er vanskelig å kvitte seg med. Hvorfor det? Fordi de er en del av en klimabevegelse som for flere år siden bestemte seg for at «vitenskapen er tilstrekkelig avgjort», og at vi derfor bør slutte å stille kritiske spørsmål.

Dette er en oppskrift på mistillit i befolkningen, særlig i en postmoderne tid der «vitenskap» eller «forskning» rutinemessig misbrukes for å fremme politiske og ideologiske mål.

Mange anser derfor advarslene fra IPCC som en del av en agenda som tar sikte på å ta fra oss frihetene våre, ødelegge Vesten, velte den nåværende verdensordenen, eller noe annet i den dur. For å komplisere saken ytterligere, er disse mistankene ikke helt ubegrunnet (visse innflytelsesrike grupper og organisasjoner har faktisk de nevnte revolusjonære målene).

Poenget er likevel at det er vanskelig å oppnå bred enighet om hva som forårsaker klimaendringer (menneskelige aktiviteter eller naturfenomener som f.eks. økt stråling fra solen), noe som gjør det vanskeligere å finne ut hvordan vi bør reagere på utfordringene knyttet til den globale oppvarmingen, som Koonin og andre kritikere jo er enige om at finner sted. Stridsspørsmålet er hva som egentlig er hovedårsaken til denne oppvarmingen. Det er også et stort spørsmål hvilken effekt det eventuelt vil ha på den globale oppvarmingen om vi skulle lykkes i å kutte drastisk i CO2-utslippene. Den nevnte boken av Koonin har en detaljert diskusjon av disse temaene.

Verden lider fortsatt under konsekvensene av Covid-pandemien. Vi har en stund nå hatt tilgang til mRNA-baserte «vaksiner», men de er verken så trygge eller så effektive som man opprinnelig påsto eller håpet. Hva er den fulle og hele sannheten om disse «vaksinene» (eksperimentell genterapi basert på mRNA-teknologi)? Det er dessverre vanskelig å si. Jeg har likevel blitt svært skeptisk, og angrer på at jeg tok imot to skudd i 2021.

Vaksineleverandørene er opptatt med å håve inn milliarder av dollar i profitt, og vi kan ikke stole på at de forteller oss hele sannheten om disse tingene. WHO og WEF er sterkt påvirket av vaksineleverandørene, og har også sine egne agendaer, antydet av slagord som f.eks. The Great Reset eller New World Order, så de ser ut til å være opptatt av mer enn bare vår helse.

Våre politikere og medier gjør som regel som WHO, WEF og andre sier, og sannhet står uansett ikke alltid øverst på deres prioriteringsliste, så heller ikke de er helt til å stole på. Mange forskere og helsepersonell advarer mot langtidsvirkningene av massevaksinering, men de ser ikke ut til å bli lyttet til slik de burde. Å vite med sikkerhet hvem som har rett og hvem som tar feil, er for de fleste av oss uoppnåelig, og det vil uansett kreve mange timer med nøye studier av argumentene som brukes. Ting hadde vært radikalt annerledes om alle hadde vært opptatt av å snakke sant hele tiden, men slik er det dessverre ikke.

Historisk sett har postmoderne tenkemåter og argumentasjon vært mest utbredt på venstresiden, men også høyresiden har blitt besmittet.

Når enkelte politiske partier og deres toppfolk har for vane å bedra, overdrive visse fakta og skjule andre, samt på alle mulige måter opptre uten intellektuell integritet, kan konkurrerende partier lett føle seg fristet – eller til og med berettiget til – å benytte seg av lignende taktikker.

Alle som bryr seg om demokrati, frihet, menneskerettigheter og andre viktige aspekter ved et sunt samfunn, bør være klar over at postmodernismen i praksis undergraver alle slike verdier.

For når sannhet erstattes av følelser, antipatier, sympatier og ideologiske preferanser, mister et samfunn sin kritisk viktige evne til å korrigere selv de mest alvorlige feil.

Som Carl Sagan uttrykte det i sin bok «The Demon-Haunted World: Science as a Candle in the Dark«: «En av historiens tristeste lærdommer er denne: Hvis vi har blitt ført bak lyset lenge nok, har vi en tendens til å avvise ethvert bevis på bedraget. Vi er ikke lenger interessert i å finne ut sannheten. Svindelen har fanget oss. Det er rett og slett for smertefullt å erkjenne, selv overfor oss selv, at vi har blitt lurt. Når du først har gitt en sjarlatan makt over deg, får du den nesten aldri tilbake.»

Eller som pop-rockgruppen The Eagles uttrykte det i sin berømte sang Hotel California, der siste verset lyder som følger:

Last thing I remember, I was
Running for the door
I had to find the passage back
To the place I was before
«Relax» said the night man
«We are programmed to receive
You can check out any time you like
But you can never leave»

Og derfor, uheldigvis, er det slik at «We are all just prisoners here, of our own device» (ibid).

Listen over beklagelige utviklingstrekk i Vesten er lang. Våre skoler, høyskoler og universiteter domineres av politisk korrekthet. Noen av våre demokratier rives mer og mer fra hverandre av en stadig økende polarisering (særlig USA). Mediene våre er ikke alltid sannferdige, for å si det forsiktig. Politikerne våre er mer opptatt av popularitet og følelser enn av vitenskap og fakta. Advokater og dommere vrir og vrenger på lover og regler for å få det til å passe deres egne agendaer. Vestlige eliter fører krig mot visse religiøse grupper. Og så videre og så videre. I alle disse tilfellene, og i mange andre, er postmodernismen – direkte eller indirekte – medskyldig.

Helbredelse for vår sivilisasjon

Gud er den ultimate kilden til all sannhet. Han er også den ultimate kilden til alt som er vakkert og alt som er godt (siden det som er falskt, som oftest er stygt og ikke godt for noe som helst).

For ordens skyld: Det finnes visse situasjoner der det å lyve er det minste ondet, men det er så å si unntaket som bekrefter regelen, f.eks. når man må lyve for å beskytte et medmenneske fra en potensiell morder eller voldsmann.

Dette er eldgammel visdom som er kjent fra Platons formaning om at sannhet, godhet og skjønnhet bør være sentrale dyder i våre liv, så vel som i våre fellesskap og våre samfunn. Dette er imidlertid, av flere grunner, lettere sagt enn gjort.

Vestlige samfunn er i dag langt på vei postkristne og postmoderne, noe som selvsagt utgjør en viktig del av forklaringen på at de også i stor grad har omfavnet den generelle holdningen som kalles post-sannhet.

Professor Timothy Winter (også kjent som Abdal Hakim Murad) skriver (2012): «Det stive, fastlåste hjertet er ikke villig til å forandre seg, eller erkjenne feil eller svakhet, og derfor justerer det heller virkeligheten enn seg selv, ved å fortelle en løgn.»

Murad skriver også (2020): «Jakten på sannhet synes nå å være satt på sidelinjen, takket være […], eller på grunn av den postmoderne kulturen som omgir oss, der jakten på sannhet ganske enkelt avfeies som et tåpelig ærend […] Sannhet er i denne verden en foreldet kategori; etterlevelse av konsensuelle dogmer har erstattet den.»

Dette er dessverre den nye normen i vår postmoderne verden.

Postmodernister liker å påpeke at flere perspektiver kan være relevante i en gitt sak. Det er i og for seg greit. Men det betyr ikke at alle perspektiver er like gyldige eller like relevante, eller at det ikke finnes noen objektiv sannhet. Det er her uærligheten kommer inn i bildet, og der noen føler seg berettiget til å fortelle halvsannheter eller til og med direkte løgner.

Det er derfor verdt å merke seg at lenge før postmodernismen fikk sin nåværende innflytelse i Vesten, innså den franske intellektuelle René Guénon at vi var på vei mot problemer, og treffende nok kalte han en av bøkene sine «The Crisis of the Modern World».

Et illevarslende symptom på den generelle tilstanden i Vesten er at det amerikanske samfunnet – av flere årsaker – er i stadig dypere problemer. Den verdensberømte sosialpsykologen Jonathan Haidt har i mange år advart mot at det amerikanske demokratiet er i ferd med å bli dysfunksjonelt. Enkelte eksperter advarer til og med om at USA kan være på vei mot oppløsning og/eller borgerkrig. Amerikanerne har spesielt store problemer her, men også de fleste andre vestlige land ser ut til å være i en alvorlig situasjon.

Hvis ikke den vestlige verden innen rimelig tid får orden i eget hus, vil frihet og andre goder vi i dag tar for gitt, kun være et svakt minne for mange av oss.

La oss ikke glemme at sannhet og frihet, akkurat som sannhet og rettferdighet, eller sannhet og godhet, er uatskillelige størrelser. Det er slik fordi Gud er kilden til alle disse dydene – i tillegg til kjærlighet, skjønnhet og mye annet.

Min vurdering er at det er her det postmoderne Vesten virkelig har sporet av. Som fellesskap, som nasjoner, som sivilisasjon, verdsetter vi ikke lenger sannheten. Resultatet er virkelig tragisk. Og vi har bare sett begynnelsen.

Det postmoderne Vesten har ingen fremtid. Om det vil ta mer enn et århundre eller mindre enn et tiår før Vesten vil oppleve store omveltninger, er vanskelig å si. Men la det ikke være noen tvil; det er bare et tidsspørsmål før store forandringer vil gjøre seg gjeldende. Den økende polariseringen og spenningen i USA hører med i mengden av symptomer på at noe er alvorlig galt, og er dermed et varsel vi alle bør være oppmerksom på.

Selv om jeg anerkjenner og respekterer oppriktigheten og ærligheten til mange sekulære mennesker, er det grunnleggende problemet likevel at Vesten har vendt ryggen til Gud, noe som har ført til at store deler av befolkningen har mistet forståelse for verdien av sannhet, skjønnhet og godhet, noe som i sin tur fører til at samfunnene våre ikke lenger er bærekraftige (jeg tar sikte på å utdype noen av problemene med sekularisme i en oppfølgende artikkel). Og alt som ikke er bærekraftig, vil – nødvendigvis – før eller siden bli erstattet av noe annet. En viktig årsak til vår stadig mer desperate situasjon er innflytelsen fra postmodernismen, som er i ferd med å ødelegge Vesten innenfra.

Hva kommer etter det postkristne, postmaskuline og postmoderne Vesten? Det er vanskelig å si, og ulike deler av Vesten kan ende opp med å gå i ulike retninger. Her og der kan det komme revolusjoner av høyreorientert, venstreorientert eller annet slag. En annen mulighet er at fundamentalistiske utgaver av islam kommer til makten. Ingen av disse alternativene virker attraktive på meg, og i det siste tilfellet står vi overfor den ironiske og paradoksale mulighet at postmodernisme baner vei for premodernisme.

Konklusjoner

Som samfunn og enkeltmennesker trenger vi å gjenoppdage de sanne verdiene i livet. Jeg er overbevist om at Gud er den ultimate kilden til alle slike verdier. Derfor mener jeg at Vesten må vende tilbake til Gud hvis vi skal kunne videreføres som en levedyktig sivilisasjon.

Hva betyr det å vende tilbake til Gud eller å søke Ham? Tenk på Jakob 4:6, der det står at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde». Dette er et sitat og en parafrase av Ordspråkene 3:34 (som gjenfinnes også i 1 Peter 5:5).

Med andre ord: Hvis vi er stolte og selvopptatte, er det sannsynlig at vi bommer på målet. Hvis vi derimot er ydmyke sannhetssøkere, er vi i det minste på vei i riktig retning. Ydmykhet og vilje til å lære er nøkkelordene her.

Den katolske filosofen Edith Stein (1891–1942) uttrykte det slik: «Alle som søker sannheten, søker Gud, enten de er klar over det selv eller ikke.»

Koranen omtaler de jødiske og kristne skriftene som «tidligere åpenbaringer», og de nettopp siterte ordene fra Ordspråkene, Jakobs brev og 1. Peters brev er i harmoni med Koranens hovedbudskap, som er å kalle alle mennesker til ydmyk overgivelse til eller underordning under Gud (se særlig koranvers 3:19 og 3:85; og sjekk mine merknader nedenfor om nøkkelordet i disse versene før du kaster deg over tastaturet). At det finnes alle slags ekstremister, fanatikere og fundamentalister som insisterer på noe annet (noe jeg selvsagt er fullt klar over), endrer ikke min oppfatning av saken.

For en drøftelse av ekstremisme innenfor islam, se for eksempel «The Great Theft: Wrestling Islam from the Extremists» av professor Khaled Abou El Fadl.

Og for en drøftelse av islams rasjonelle og liberale forhistorie, som mange – muslimer så vel som ikke-muslimer – synes å være uvitende om, kan jeg sterkt anbefale den glimrende og grundige boken «Reopening Muslim Minds: A Return to Reason, Freedom, and Tolerance» av Mustafa Akyol, «senior fellow» ved Cato Institute.

I denne sammenhengen er det viktig å merke seg at det arabiske ordet islam, slik det brukes i Koranen, ikke refererer til religionen som ble etablert av Muhammed (fvmh), men generelt til menneskets «selvovergivelse» til eller «underordning» under Gud. Se henholdsvis «The Message of the Qur’an» og «The Study Quran», for en nærmere drøftelse av akkurat dette (se særlig versene 3:19 og 3:85).

M. Asad skriver i forordet til sin oversettelse av Koranen: ‘Når [Profetens] samtidige hørte ordene islam og muslim, forstod de dem som henholdsvis en betegnelse på menneskets «selvovergivelse til Gud» og «en som overgir seg til Gud», uten å begrense disse begrepene til noe bestemt fellesskap eller trossamfunn’.

Forvrengningen av den opprinnelige betydningen av koranvers som inneholder ordene islam eller muslim (og dette gjelder altså særlig 3:19 og 3:85), har vært en viktig kilde til tragedie og katastrofe i den islamske religionens historie.

Monoteistiske lesere – enten man kaller seg jøde, kristen, muslim og/eller noe annet – oppfordres til å vende seg bort fra uærlighet og ønsketenkning, og gjøre sitt beste for å leve opp til religionens idealer om å være sannhetssøkende.

På samme måte oppfordres også sekulære lesere – enten de kaller seg ateister, agnostikere, humanister og/eller noe annet – til å vende seg bort fra uærlighet og ønsketenkning, og i stedet være sannhetssøkende. I denne sammenheng vil jeg henlede oppmerksomheten på den verdensberømte ateisten Richard Dawkins, som bør applauderes for sin konsekvente sannhetssøken gjennom flere tiår (selv om jeg altså mener at han tar feil og er på villspor i teologiske spørsmål).

La oss minne oss selv på dette: Alle mennesker av god vilje, enten de er religiøse eller sekulære, bør være opptatt av sannhet i sin alminnelighet – å snakke sant, å søke sannheten, og å anerkjenne og respektere sannheten uansett hvor vi møter den – selv når det er utfordrende eller smertefullt.

La oss alle anstrenge oss for at våre liv i størst mulig grad preges av sannhet, godhet og skjønnhet. De siste 100 årene av Vestens historie viser at postmodernismen står i motsetning til disse guddommelige verdiene. Ethvert oppriktig menneske bør derfor nærme seg postmodernismen med skepsis, for å si det forsiktig.

I min neste artikkel vil jeg gå nærmere inn på forholdet mellom postmodernisme på den ene siden og jødedom, kristendom, islam og humanisme på den andre.

Dersom du har hatt utbytte av å lese dette essayet, anbefal gjerne den engelske versjonen av samme («Postmodernism versus Science, Reason, and Truth») til venner og kjente i utlandet.

Dette essayet er oversatt fra engelsk til norsk ved hjelp av programmet deepL, og deretter finpusset og justert av forfatteren.

Referanser og videre lesning

Mustafa Akyol, Reopening Muslim Minds: A Return to Reason, Freedom, and Tolerance (St. Martin’s Essentials, 2021).

Pope Benedict XVI & Peter Seewald, Dictatorship of Relativism, Catholic Education Resource Center, 2010.

Britannica, Postmodernism.

Lawrence Cahoone (ed), From Modernism to Postmodernism – an anthology (Blackwell Publishing, 2003).

Noam Chomsky, Po-mo and its contribution to activism et al (1995).

Richard Dawkins, Postmodernism disrobed, Nature, 09.07.1998, vol. 394, pages 141 – 143).

Daniel C. Dennett, Dennet on Wieseltier v. Pinker in the New Republic: Let’s Start With A Respect For Truth (Edge, 2013).

Khaled Abou El Fadl, The Great Theft: Wrestling Islam from the Extremists (HarperOne, 2007).

René Guénon, The Crisis of the Modern World (Indica Books, 1999, 2007).

Jonathan Haidt, The Righteous Mind: Why Good People Are Divided by Politics and Religion (Allen Lane, 2012).

Jonathan Haidt, Why the past 10 years of American life have been uniquely stupid (The Atlantic, 11.04.2022)

Jacob Hess, Jonathan Haidt: We are on a path to ‘catastrophic failure’ of our democracy if we don’t change (Desert News, 06.06.2022).

Alister McGrath, The Great Mystery: Science, God and the Human Quest for Meaning (Hodder & Stoughton, 2017).

Siddhartha Mukherjee, The Gene: An Intimate History (Scribner, 2016).

Abdal Hakim Murad, Commentary on the Eleventh Contentions (The Quilliam Press, 2012).

Abdal Hakim Murad, Travelling Home: Essays on Islam in Europe (The Quilliam Press, 2020).

Steven Pinker, The Blank Slate – The Modern Denial of Human Nature (Penguin Books, 2002).

Ziauddin Sardar, Desperately Seeking Paradise: Journeys of a Sceptical Muslim (Granta Books, 2004, 2005; see in particular page 290).

Roger Scruton, Fools, Frauds and Firebrands – Thinkers of the New Left (Bloomsbury Continuum, 2019). Also available in Norwegian translation.

David Smith, Is the US really heading for a second civil war? (The Observer, 09.01.2022).

Alan Sokal & Jean Bricmont, Intellectual impostures: postmodern philosophers’ abuse of science (Profile Books, 2003).

Dette er den første av to artikler om postmodernisme.

Også tilgjengelig på engelsk: «Postmodernism versus Science, Reason, and Truth».