Bilder av gisler i trappehallen som skiller ankomst og avgang på Ben Gurion-flyplassen. Mange av dem er dessverre ikke lenger blant oss. Foto: Shutterstock.

Det første som møter deg etter å ha landet på Ben Gurion-flyplassen mellom Tel Aviv og Jerusalem nesten et år etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023, er en følelse det er vanskelig å beskrive.

Det er ikke mange flyene som kommer og går fra flyplassen om dagen. De fleste internasjonale selskapene som flyr hit, kansellerer på timen eller innstiller flygninger med 3-6 måneders varighet. Det gjør det for det første vanskelig å planlegge korresponderende flygninger, og du risikerer å bli stående igjen et sted i Europa uten å komme videre.

Men Israel kan som i de fleste andre settinger ikke stole på så mange andre enn seg selv. Derfor er det med stolthet og ære de israelske flyselskapene opprettholder flygninger fra dedikerte flyplasser i Europa og fra Emiratene, slik at folk som skal hjem til høytidene (det er mange høytider fra begynnelsen av oktober) for å besøke familie og venner osv. kommer seg trygt ned til Israel. Sikkerheten er selvfølgelig formidabel, både for passasjerens del, flyselskapene og ikke minst Israel selv som ikke har råd til feilgrep på dette området.

Når det kommer til høytid, startet dette nå med Rosh Hashanah (jødisk nyttår) 2. oktober, og jeg har vært så heldig å bli invitert til feiringen.

Etter en lang dag med tidlig avgang i fra Oslo lufthavn, og hvor mørket er i ferd med å senke seg ved avgangen fra Athen, kan vi etter nesten to timers flytid endelig se lysene i fra kyststripen til Israel. Det er alltid noe spenning knyttet til dette, da en plutselig luftvernalarm over Central District raskt kan sette en innflyging på hold. Men flyet går sin stødige kurs mot flyplassen og setter understellet trygt ned på Ben Gurion internasjonale flyplass.

Det første som slår en, er at det som i utgangspunktet er en særdeles travel flyplass, er så stille, Det er lite flybevegelser og få mennesker sammenlignet med mer normale tider. For Israel er turisttrafikk en viktig næring. Både med religiøse som skal besøke Jerusalem og andre viktige steder fra religiøse tekster, og ikke minst bade- og storbyturister til Tel Aviv og Netanya eller Eilat ved Rødehavet store deler av året.

Den første overraskelsen er som om en knyttneve treffer deg i magen i det du runder hjørnet på vei ned til ankomsthallen, via den store hallen som deler ankomst og avgang (bildet øverst). Dette er en bred hall i sandfarget sten med tregulv som i utgangspunktet ønsker deg velkommen til Israel.

Vi har alle sett bildene av dette i tiden etter 7. oktober, men de begynner å bli færre. I MSM er det ganske sikkert en bevist handling å unngå å minne folk om tragedien, da det kan ødelegge narrativet og fortellingen. NRK og flere andre norske medier har «journalister» i Israel som kunne laget denne fortellingen. Men det er tyst! Total stillhet (noe som for egen del gjør meg trist over mennesker som burde ha en profesjonell ære og stolthet i behold til å rapportere sannferdig, ærlig og balansert fra denne konflikten).

Reaksjonen for egen del kom allikevel totalt uventet av dette synet. Du stopper opp umiddelbart…. Og tårene begynner å strømme nedover kinnene. For inntrykket er voldsomt! Selv om jeg er sliten etter en lang dag på farten, velger jeg umiddelbart å unngå «gåbanen» som ville tatt meg raskeste veien ned. Jeg velger heller å gå langsomt, slik at jeg kan studere bildene på vei ned. Hver enkelt, en søster eller bror, kone eller mann, barn eller barnebarn. Hvor mange av disse er fortsatt levende? Hvem er drept? Og hva er de som fortsatt lever blitt utsatt for? Tankene er mange, men svarene er få!

Dette er mennesker en hel nasjon sørger og lider over. Foreldre, slektninger, kjærester og venner. Foto: Ståle Pettersen.

Og snart er vi ved ettårsdagen for dette bestialske terrorangrepet på israelsk jord, hvor verden igjen ble snudd på hodet. Hvor det som i utgangspunktet burde være en endeløs empati- og sympatierklæring, i stedet ble til en fordømmelse av noe som for enhver demokratisk nasjon ellers ville være en selvfølgelighet: at man forsvarer sine grenser og sine innbyggere. At man fjerner trusselen og forbedrer der hvor man ikke var god nok. Men Israel skal ikke ha denne retten ifølge dem som roper høyest. Og selvfølgelig, fra vårt eget ståsted, den mest nedrige handlingen av alle: at kongen som institusjon blir nektet av Utenriksdepartementet å overbringe sine kondolanser!

Da føles det så totalt meningsløst det som foregår hjemme i Norge. Med marsjene og demonstrasjonene i gatene, bannere med «from the river to the sea» (der mange av bærerne ikke engang vet hvilken elv og hvilket hav!). Og de som til gjengjeld veldig godt vet hva det snakkes om, er selvfølgelig innforstått med at de selv ønsker et folkemord mot jødene og øvrige innbyggere i Israel. Noe de selvsagt vil benekte, men du får ikke til å lage enda en muslimsk stat hvor jøder kan eksistere side om side med tilbederne av denne voldsprofeten fra 600-tallet. Bevisene på dette er utallige, og en kan bare begynne å regne på hvor mange jøder som lever i diasporaen ellers i Midtøsten. I Iran, Irak, Jemen, Syria, Egypt, Libya eller Marokko?

Frykten for rakett- eller droneangrep er selvfølgelig noe som henger over en på vei fra flyplassen. Men varslingsrutinene er gode fra luftvernsirener og apper som varsler umiddelbart i sanntid dersom noe skulle skje. Og folk kjenner rutinene. Finn et bomberom (shelter) snarest. Kjører du bil og alarmen skulle gå, stopp bilen (helst under en bro), legg deg flat på magen med hendene beskyttende over hodet. Hotellene informerer ny ankommende gjester om saferooms og rutiner. Og som regel går det bra. Veldig bra!

Men det som kanskje er mest oppsiktsvekkende oppe i alt dette, er hvordan dagliglivet og hverdagen går sin vante gang. Dette er folk som er vant til utfordringer i hverdagen, men som ikke stopper deg i dine daglige gjøremål.

Med utsikt til strandpromenaden i Tel Aviv kan en se det tydelig. Allerede fra før kl. 06:00 kan en observere joggere langs promenaden og en gjeng med surfere som ikke lar seg affisere, og nekter å la morgendønningene som slår mot stranden, gå til spille!

Tirsdag 1. oktober er vi på vei fra Tel Aviv til Rishon for å hente noen nøkler. Ettermiddagstrafikken er i ferd med å ta seg opp, så vi velger å legge ruten om bydelen Jaffa på vei sørover. Men det er køer over alt, og trafikken går tregt igjennom rundkjøringen ved «klokketårnet» i Jaffa. Og lite aner vi at det er i ferd med å gjennomføres et nytt terrorangrep her! Åtte mennesker drept og flere skadet blir resultatet av at to Hamas-terrorister under dekke av å være IDF-reservister i sivil skyter rundt seg for fote med automatvåpen ved bybanen i Jaffa. Vi rekker knapt å få plukket opp nøklene før varsel om en mulig iransk gjengjeldelse når oss. Noe som selvfølgelig ikke er uvanlig fra den kanten, å legge hevn til starten på jødiske høytider.

Valgets kvaler åpenbarer seg selvfølgelig. Skal en sette kursen tilbake mot Tel Aviv? Eventuelt havne i trafikkork? Og vil en faktisk nå hotellet før alarmen går? I april gikk det ca. to timer fra utskytning i Iran til rakettene nådde Israel (de som ikke ble tatt ut på veien). Ville det være det samme nå? Så blir det plutselig snakk om ballistiske raketter som har betraktelig kortere flytid. Samtidig vil Tel Aviv være et mer «lukrativt» mål, så vi velger å bli. Reiser til venner i nærheten, klare til å søke dekning dersom alarmen går.

Det å sitte å vente på en alarm som veldig sannsynlig vil gå av før eller siden, er selvfølgelig en tålmodighetsprøve. Og ikke minst: Hva kommer og i hvilke mengder? Er de i stand til å levere noen «skitne» bomber? Vi velger å forsøke å gjøre litt dagligvarehandel mens vi venter. Vel vitende om at det gjelder å løpe hvis rakettene kommer.

Alarmen går i det handlingen er i ferd med å avsluttes i kassen. Så det blir å sette igjen kurven og begynne å løpe! Tilfluktsrommet i bygningen fylles raskt opp av beboere og folk i nærheten. Det er varmt og støyfullt. Med barn som gråter og hunder som kommer litt for tett på hverandre. Alt i en skjønn forening. Men samtidig observerer jeg et ukuelig og sammensveiset folk, en stolthet og hardførhet du aldri får rapportert om fra MSM.

Det tar ikke så lange tiden før drønnene fra detonasjoner, Iron Dome, Davids slynge og andre «anti»-rakettskjold som plukker djevelskapen ned fra himmelen, når oss. Korte harde drønn som er typisk for militære sprengstoff. Når støyen fra eksplosjonene legger seg, kommer meldingen om å forbli i tilfluktsrommet inntil videre, da vrakrester fortsatt faller fra himmelen. Men det går ikke lange tiden før «avblåst» lyder i telefonene.

Overraskende nok utretter 180-200 raketter fra Iran liten skade. Men teknologien rundt antirakettskjoldene er imponerende. Spørsmålet er selvfølgelig: Er veier stengt som følge av skade? Eller gjør sikkerhetsoppbudet etter terroren det vanskelig å komme tilbake til Tel Aviv?

Vi ruller inn i Tel Aviv i kveldingen. Det er fortsatt mye politi og sikkerhetsstyrker i Jaffa, og fotpatruljer med politi har økt siden før på dagen.

Men det mest oppsiktsvekkende er at joggerne er tilbake på strandpromenaden og surferne utnytter de siste bølgene før natten overtar. Byen er tilbake slik den var i går og dagene før dette.

Byen slikker sine sår og går videre! Som Golda Meir engang uttalte: «We have a secret weapon. We have nowhere else to go…»

Å være her og ta del i ettårsdagen for 7. oktober gjør en ærbødig!

Men det er trist å se at Norge og andre nordiske land har en politikerstand som lar kopien av nazistenes marsjer med antisemittiske kamprop kuppe denne dagen! De burde i stedet alle som en stått hånd i hånd med den lille jødiske minoriteten som fortsatt holder stand, og ikke rømmer til Israel. Men hvor lenge orker de før de drar?

«Palestina»-komiteen med sine Hamas- og Hizbollah-tilhengere slenger rundt seg med «folkemord» og «apartheid». Mens de selv støtter dette så lenge det er snakk om den jødiske staten Israel eller det jødiske folk. Inklusive alle de arabere og drusere som er borgere av Israel. En gremmes!

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag!