Carl Ludwig Kuhbeil (1766–1823), «Gud viser Moses det lovede land fra Neba-fjellet»

Når alt dette kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt fram for deg, og du tar det til deg i ditt hjerte ute blant alle folkeslagene som Herren din Gud har drevet deg bort til, 2 og du så vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og lyder hans røst i alt det jeg pålegger deg i dag, både du og dine barn, 3 da skal Herren din Gud vende din skjebne og være barmhjertig mot deg. Herren din Gud vil igjen samle deg fra alle de folk han har spredt deg ut blant. 4 Om du så er drevet bort til himmelens grense, skal Herren din Gud samle deg derfra, og derfra skal han hente deg. 5 Herren din Gud vil føre deg til det landet som dine fedre inntok, og du skal innta det igjen. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg mer tallrik enn fedrene dine.

5. Mosebok 30, 1–5

I morgen er det 7. oktober, årsdagen for Hamas’ angrep på Israel. Det er derfor naturlig å la dagens tekst ta utgangspunkt i det som finner sted i Midtøsten.

Selv for de som ikke definerer seg som troende, må det være oppsiktsvekkende å lese om det jødiske folks historie og det som skjer i dag. Dette er et folk som etter nesten 2000 år i eksil klarte å ta vare på sin kultur og tro, selv om de i dette eksilet opplevde den mest forferdelige forfølgelse. Men så, etter Andre verdenskrig fikk de landet sitt tilbake, slik profetiene fra Moses lød for over 3000 år tilbake. De gjorde ørken om til fruktbar landbruks­jord og samfunnet til en demokratisk oase i en region preget av under­trykkende regimer.

Allerede i 1. Mosebok får vi kjennskap til pakten Gud inngikk med Abraham, stamfaren til det jødiske folket, at hans etter­kommere skal bli et stort folk og at de skal få sitt eget land. Det var gjennom dette folket han skulle gjennomføre sin frelsesplan for hele menneske­heten.

Da Moses ledet det jødiske folk ut av Egypt, men før det hadde fått gå inn i Kanaan, ga han dem sin siste hilsen. Han fikk ikke bli med inn i landet, men profeterer at Israels­folket skal bli spredt blant nasjonene på grunn av ulydighet, men at Gud vil samle dem tilbake til landet når de vender om til ham.

Senere profeterer Jeremia at etter 70 år i eksil i Babylon vil Gud bringe Israel tilbake til deres land. På samme tid profeterer Esekiel at Gud skal samle Israels folk fra alle nasjoner og bringe dem tilbake til sitt land, samtidig som han vil rense dem og gi dem et nytt hjerte og en ny ånd.

Moses er altså er ikke den eneste som har profetert om Jødenes tilbakekomst til Israel. Også Jesaja, Esekiel og Amos profeterte det samme, at Gud en andre gang skal hente sitt folk tilbake fra forskjellige nasjoner.

Da FN vedtok delingsplanen for daværende Palestina i 1947, og jødene etablerte staten Israel i 1948, hadde det ikke vært en stats­dannelse der siden korsfarer­tiden. Man skulle tro at det burde være mulig for folk som bodde der, å flytte, slik folk til alle tider har måttet flytte når konflikter oppstår, som i Finland og Hellas etter deres konflikter med henholdsvis Sovjet­unionen og Tyrkia.

Palestinerne kunne, som grekere og finner, ha avfunnet seg med sin skjebne og akseptert nederlaget. Hadde de gjort det, ville Midtøsten vært paradis på jord. Men det er kampen som driver dem, det er den som gir livet deres mening. Å la jøder få kontroll over Jerusalem og andre muslimer, er blasfemi, og fred er derfor utenkelig.

De som er teologisk interessert, bør forstå hvem som er deres herre. Da Hamas angrep Israel for ett år siden, var det ikke en eneste israelsk soldat på Gaza. Området var ikke okkupert, og hadde Hamas valgt freden, ville alle grenser vært åpne.

Historien om det jødiske folk er nemlig ikke en ordinær historie, den er større enn det. Det er profetier som er oppfylt og andre som ikke er det, og det er motkrefter som åpenbart ønsker at disse uoppfylte profetiene ikke skal bli oppfylt. De som setter seg inn i sjia-muslimers endetids­lære, er nødt til å bli forundret over den rollen jødene og Jerusalem spiller for deres tro. Det hatet vi er vitne til, har sine klare røtter i andre steder enn tapte slag og land­områder. Jødene står i veien for muslimers seier, og må beseires.

Så kan man si at dette bare bygger på gamle tekster som ikke bør spiller en større rolle enn eventyr.

Men disse eldgamle profetiene har gått i oppfyllelse, og verden opptrer slik disse profetiene sier den skal gjøre. Det handler derfor ikke om å la gamle skrifter bestemme dagens politikk. Det handler om en Gud som i sin ufattelige kjærlighet har en frelses­plan med oss, en plan der det jødiske folk stadig spiller en hoved­rolle.

Som kristne skal vi ikke frykte, men stole på en Gud som har kontroll over det som skjer, han er fortsatt ikke ferdig med sitt folk. Til alle andre: Det er fortsatt lov å la seg bli overrasket over historiens gang. Undrenes tid er ikke forbi.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.