En av de største gåtene i det norske demokratiet er velgernes evne til å drive med ren selvskading: Gang på gang blir folk rasende over kostnader, tvang og stupid politikk som blir tredd ned over hodet på dem, og like ofte velger de mer av det samme. Rettmessig klager folk sin nød over politikken som ødelegger livet deres, og i samme åndedrag stemmer de på partiene som skaper problemene. Men hvorfor er det sånn? Hvorfor gjør ikke velgerne opprør og bryter med fortiden?

De aller fleste mennesker anser seg for å være individualister: selvstendig tenkende som gjør seg opp sin egen mening og tar egne beslutninger basert på objektiv innsamling av fakta. Dessverre er det grundig dokumentert at 80 prosent av enhver befolkning har et instinkt for å følge autoriteter og la andre ta beslutninger for seg. Alle som er litt bevandret i menneskelig adferdspsykologi, kjenner til det vitenskapelige beviset for dette:

Milgrams lydighetseksperiment er viktigere enn noengang

På begynnelsen av 1960-tallet gjennomførte sosialpsykolog Stanley Milgram ved Yale University et eksperiment som tilsynelatende skulle studere effekten av straff hadde på evnen til å lære. Forsøkspersonen ble fortalt at oppgaven besto av å presse et menneske i et lukket rom til å huske en liste over ord-par, og hver gang eleven gjorde en feil, skulle forsøkspersonen straffe eleven ved å gi ham stadig mer alvorlige elektriske sjokk, altså en form for tortur.

Det forsøkspersonen ikke visste, var at prøvekaninen i det lukkede rommet var en skuespiller, at ingen strømsjokk ble gitt, og at hans stadige bønner og smerteskrik om å stoppe avstraffelsen når han gjorde feil, bare var skuespill. I stedet var det forsøkspersonen som var prøvekaninen, og testen besto i å finne ut i hvilken grad vanlige mennesker var villig til å bryte sine etiske normer når autoriteter forlangte det. Resultatene var foruroligende:

Eksperimentet avslørte at majoriteten av enhver befolkning ikke har de psykologiske og moralske ressursene som skal til for å trosse autoriteters ordrer, uansett hvor illegitim ordren er. De lar seg i stedet påvirke, manipulere og lede av fagfolk, eksperter, forskere, politikere, presteskap og øvrighet mens de fortsatt tror de gjør noe riktig ut fra selvstendige vurderinger. De forstår ikke at de blir ledet av flokkinstinkt til å utøve ren ondskap eller drive ren selvskading.

Vi er ikke så individuelle som moderne myter vil ha det til

Forsøket er blitt gjentatt mange ganger i mange land siden da, og resultatene er entydige. Bare omtrent 20 % av enhver befolkning har kritisk kapasitet og evne til å trosse flokkinstinkt og autoriteter. Nå er ikke dette veldig overraskende for oss som har levd noen år og observert hvordan mennesket er et flokkdyr med tilbøyelighet til å bøye seg for flokken og for ledere. Det som skremmer, er styrken i dette urinnstinktet.

Siden vi er utstyrt med intelligens, moral og fri vilje, burde etikk og selvstendighet i større grad styre massene. I stedet er et klart flertall i samfunnet villig til å adlyde ordre som bryter med deres oppdragelse, moral og deres prinsipper og  empati, og begå handlinger de ikke ville utført på eget initiativ. Og når de gjør dette, overlates ansvaret til gruppen og til personen som får dem til å bryte ned skillet mellom rett og galt.

Milgrams forskning har vært mest brukt for å øke forståelsen av Holocaust og andre folkemord. Men vi ser samme effekt i hverdagslig skala når barn bryter med alt de har lært og er med på mobbing eller kriminalitet, uten at de selv er i stand til å forklare logisk hvorfor de gjorde dette. Og det er ikke bare barn som mobber: Dette er minst like vanlig blant voksne på arbeidsplasser, i organisasjoner eller i andre hierarkiske sammenhenger. Flokkinstinktet slår inn for å sikre folks sosiale posisjon i flokken. Ingen vil stå på utsiden av flokken – særlig ikke når de ser hva flokken er villig til å gjøre mot individet.

Kollektivistiske doktriner og politikk dyrker flokkinstinkt

Både islamismen, fascisme, nasjonalsosialisme og internasjonal sosialisme er basert på Milgrams prinsipp – og dyrker det frem. Selve målet med disse kollektivistiske doktrinene er at individet skal ofre seg for fellesskapet, så alle skal få det bedre, samfunnet skal bli mer rettferdig og man skal nå «høyere mål». Dette høres fint ut, men resultatene er i praksis å systematisere mobbing og gruppepress, og det er derfor helt legitimt blant sosialister og religiøse sekter å angripe individet, angivelig fordi de ødelegger for flokken og flokkens høyverdige mål.

Det blir aldri gode samfunn av å dyrke misunnelse på denne måten, og gjøre det legitimt for mobben å gå løs på individer, som å «ta de rike», «luke ut kontrarevolusjonære» eller «drepe jøden». Veien til å legitimere det å «ta» uskyldige kritikere, kjettere eller folk man ikke liker trynet på fordi de truer maktstrukturen, er nemlig uhyggelig kort.

Og enda verre: Autoriteter som står på toppen av slike kollektivistiske bevegelser og samfunn, blir i praksis allmektige og kan beordre enhver uhyrlighet, så vil mobben følge ordre fordi kollektivisme er hele målet med både islamisme, fascisme, sosialisme og globalisme: Individet kan ofres og har ingen rettigheter eller verdi. Det store «vi» og «store visjoner for en fantastisk fremtid» trumfer alt.

Samfunnet ville ikke fungert hvis det utelukkende besto av individualister

Grunntanken bak slike kollektivistiske samfunnssystemer er at de skal skape «rettferdighet og likhet». I virkeligheten er de rene gavepakken til fanatikere, moralister, manipulatorer, maktsyke og rene psykopater, nettopp fordi det alltid ender med at noen må lede flokken.

En flokk uten leder og retning går til grunne, og siden mennesket har svakheten Milgram avslører, er det lett å ta kontroll og gjennomføre hva det skal være av uhyrligheter. Det har skjedd flere ganger enn man klarer å holde tellingen på gjennom historien – og verst av alt: Flokkmenneskene elsker det, angrer ingenting og skylder på alle andre, fordi kollektivistiske mennesker er laget for nettopp slike samfunn; de trives bare der.

Problemet er naturligvis at samfunn aldri ville fungere uten kollektivistiske instinkter. Samhold gjør sterk, og hvis vi alle var individualister, ville lagsport aldri eksistert, militæret ville ikke fungert, skolegang ville vært umulig å gjennomføre og reklame og politikk ville ikke fungert. Samtlige samfunn ville vært anarkier som ville være en gavepakke til rene psykopater uten fnugg av empati eller moral.

Mennesket er det mennesket er 

En viktig lærdom av Milgrams forskning er ikke å motarbeide folks kollektive instinkter, for det blir som å lære en hund å mjaue. Vi er det vi er, og det er lite å gjøre med genetiske adferdsmønstre. Det blir derfor dobbelt så viktig å utdanne befolkningen mot kollektivisme, sekterisme og gruppepress, og motarbeide kollektivistiske bevegelser, strukturer og «sannheter» – og skolen og foreldre er en nøkkelfaktor her.

Vi må lære folk fra barnsben av å forstå hvilket monster som ligger på lur i gruppen vi føler oss så komfortable i, slik at vi hele tiden setter spørsmålstegn ved myndighetens legitimitet, sannferdighet og klokskap. Det er nemlig skremmende lett å manipulere folk: Det er bare å ta på seg en falsk uniform; en legefrakk eller en mastergrad kan være nok til å få makt over mennesker – også fordi Homo Collectivus ønsker at noen skal stå frem som ledere og lede. Uansett hvorhen det leder.

Det er nettopp dette som skjer i vestlige land i dag, og det er opp til mindretallet av individualister å få stoppet det.

Kjøp billetter til lesermøtet onsdag 16. oktober her!