For å løse den truende klimakrisen, har politikerne innledet en kolossal innsats for å bygge «klimatiltak» som skal fjerne CO2 fra atmosfæren vår. Noen av disse tiltakene skal sørge for at vi slipper ut mindre CO2 fra fossile energikilder, mens noen skal sørge for at vi fanger inn igjen CO2 som vi slipper løs daglig. Disse «løsningene» går i motebølger etter hvert som de feiler, og nå er karbonfangst og -lagring igjen den store hypen.

Det var sist rundt 2007 at karbonfangst (CCS) skulle bli Norges «månelanding» for Jens Stoltenberg. Dette var ikke noe han fant på selv: Han diltet bare etter en motebølge blant vennene sine i EU som tilsa at nettopp dette skulle redde oss fra klimakatastrofen. Før 2007 var «løsningen på klimakrisen» kvotehandel, men så ble det avslørt at handel med karbonkreditter var så dypt forbundet med svindel at det ble for pinlig å snakke om. Derfor tok karbonfangst over på klima-catwalken.

Karbonfangst tilbake, til tross for bare negative resultater

I 2014 krasjlandet Stoltenbergs månelanding på Kårstø. Etter at 8 milliarder kroner var sløst bort, gikk CCS av moten igjen, og heller ikke her var Norge i noe vakuum. Også i resten av EU ble denne «løsningen» plassert bakerst i skapet rundt 2014, og det ble pinlig å snakke om den, ikke minst fordi matematikk viser at karbonlagring aldri vil monne på noen måte.

Det finnes ikke energi, ressurser eller teknologi som kan fjerne i nærheten av de CO2-mengdene som slippes ut, og langt mindre senke innholdet av CO2 i atmosfæren. De bevisene gjelder fortsatt, men heldigvis for profitørene har ikke matematikk, fakta, vitenskap eller økonomi noen plass i klimahysteriet, som er basert på helt andre forutsetninger.

Problemet for klimapolitikerne er at alle de andre «løsningene» nå har gått sirkelen rundt, og derfor er karbonlagring tilbake på motetoppen. Karbonlagring har på ingen måte blitt mer fungerende, effektivt, billigere eller modent på disse ti årene. Det har bare stått i skapet for å kunne hentes frem som en «ny» løsning – og derfor er nye aksjeselskaper basert på karbonlagring atter i full blomst. Alle vil ha en bit av den store subsidiekaken som kommer.

Karbonlagring over hele EU

Klimapolitikere lider av kollektivt massehysteri, og derfor beveger de seg alltid i flokker som ukritisk kopierer hverandres feil. Den britiske regjeringen ønsker nå å bruke nær 22 milliarder pund på fangst og lagring av karbon de neste 25 årene i tre karbonfangstprosjekter i Teesside og Merseyside, oppe i Nord-England. Statsminister Keir Starmer mener dette er en milepæl for Storbritannia, ifølge Dagsavisen:

– Denne uken så vi slutten på kullkraften, som har bygget dette landet i mange år. Nå ser vi vår nye framtid i horisonten med karbonfangst og -lagring – det største karbonprogrammet i denne nye industrien i hele verden, sa Starmer under et besøk i Chester, nær Liverpool.

Den 30. september stengte Storbritannia sitt siste kullkraftverk, ved Ratcliffe-on-Soar i England, og nå håper regjeringen at karbonfangst skal blåse liv i regionene som er tungt rammet av nedgangen i industrien (som de samme politikerne har rasert med globalismen). Det er bare ett stort problem med denne planen: Det finnes ingen logikk, suksesser eller økonomi i prosjektet. Det er utelukkende basert på subsidier og avgifter.

 – Avkarbonisering betyr ikke avindustrialisering, sier Starmer.

Også dét er det problematisk å si, for det er nettopp dét som faktisk skjer – i Storbritannia, Tyskland, Norge og alle andre land som er styrt av dette massehysteriet, hvor all risikovurdering, konsekvensutredning og økonomisk ansvarlighet er fjernet fra offentlige papirer og erstattet av primitiv moralisme: «Vi MÅ!» Disse grandiose løftene om suksess er for øvrig de samme som globalistene ga velgerne da de startet utflaggingen av vestlig industri og hjørnesteinsbedrifter til asiatiske land på 1980- og 90-tallet. «Det vil komme nye og bedre jobber», het det seg. Men det skjedde ikke.

«Avkarbonisering» er umulig

«Det grønne skiftet» har i realiteten ikke noe fundament hverken i matematikken, økonomien eller fysikken, og etter 30 år har man i praksis ingen suksesser å vise til. Jo da, man deler ut veldig mange offentlige milliarder til private AS-profitører, bygger veldig mye, publiserer enormt med papirer og rapporter, presenterer mange «store visjoner og hårete mål» og klipper veldig mange snorer – men ingenting fungerer som lovet og ønsket.

Alle «klimatiltakene» viser seg ineffektive, skadelige og fordyrende. Alle resultatene viser skadelige og truende ringvirkninger som ingen tenkte på – nettopp fordi all risikovurdering er fjernet fra politikernes ekkokammer. Å erstatte voksen risikovurdering med primitiv moralisme er nemlig en forutsetning for å innføre et hodeløst massehysteri. Da slutter alle å tenke, og man bare «gjør noe».

Massehysteri er grunnen til at politikerne er manisk besatt av å oppfylle sine egne «klimamål», men de har ingen suksesser eller empiri å vise til. De har heller ingen prøveprosjekter å vise til hvor et ekte samfunn over flere år er drevet fullstendig uten fossil energi. Og de har ingen regnestykker eller budsjetter som får «karbonfangst» til å henge på greip. Alt er bare pynt, trass og moteshow.

I stedet for å starte prøveprosjekter i liten skala, vil man gjennomføre det «grønne skiftet» samtidig og i storskala over hele Europa. Men det vil aldri lykkes, og de drar samfunnet med seg ned i en dødsspiral av selvbedrag, løgner, pengebruk og korrupsjon.