Som om ikke Storbritannia har nok av andre utfordringer, velger Labour-regjeringen å fortsette det hodeløse jaget etter «net zero», nullutslippssamfunnet. Når vil de skjønne at det ikke er mulig å basere et lands energibehov på kun vind- og solenergi? Vanlige briter og den britiske økonomien, som allerede sliter med skyhøye elektrisitetspriser, blir taperne.

Det er klimafanatikeren og energiministeren Ed Miliband som er hjernen bak det man kan kalle Storbritannias «store sprang fremover», som innebærer å avvikle olje og gass og bli totalt avhengig av fornybare kilder, noe som truer med å føre til hyppige strømbrudd og enda høyere strømpriser. Briter sliter allerede med ekstremt høye energipriser. Strømprisene har doblet seg fra 2019, og Storbritannia ligger på topp blant de 25 OECD-landene med 36,4 pence per kilowatt-time (litt over fem kroner) for forbrukere, mens industrien må ut med 25,9 pence per kilowatt-time.

Det er merkverdig at Storbritannia fortsetter på Net Zero-strategien, som innbærer å avvikle olje- og gassindustrien (men riktignok ikke over natten) og bli fullstendig avhengig av vind- og solenergi, som er dyrere enn gass, og mye mindre lønnsomt – derav enorme subsidier, som norske lesere vil være kjent med. Først blir private forbrukere av elektrisitet rammet direkte når de betaler strømregningen, og deretter blir de rammet nok en gang når de kjøper varer som er produsert i Storbritannia, som blir dyrere fordi det er dyrere å produsere dem med dagens strømpriser. I tillegg krever disse teknologiene at gass, som i økende grad må importeres, må benyttes som backup, for energi fra vindturbiner og solpaneler er vanskelig å lagre. Som alle vet, er både vind og sol uforutsigbare elementer – men Ed Miliband og hans like synes ikke å bry seg nevneverdig om dét.

Naturvern viker for klima

Såkalt klimavennlig politikk later til å være viktigere enn den britiske økonomien og befolkningens ve og vel. Der har Miliband, som tilhører venstrefløyen av Labour, noe til felles med andre globalistiske politikere. Som i Tyskland og California, og etter hvert også i Norge og mange andre vestlige land, er «klima» blitt den nye ledesnoren som trumfer all fornuft. Naturvern er glemt – for solcelleanlegg og vindturbiner både til lands og til vanns er vitterlig ikke naturvennlige. I Kent i England skal store områder som er spesielt viktige for fugler, nå benyttes til solcelle-energi. Det hjelper ikke at befolkningen og naturvernorganisasjoner protesterer. Noen steder benytter de seg av landbruksarealer, og budskapet er enkelt: Fornybarsektoren er viktigere enn landbruket.

Ed Miliband har lang fartstid som ideolog i Labour. Han og broren David har vært sentrale tenkende i partiet siden 1990-tallet. «Red Ed» er sosialist, og som sosialister flest er han ikke opptatt av den jevne mann og kvinne. Som i Norge har fornybarindustrien fått prioritet over sikker, stabil og rimelig energi.

Denne uken stengte Miliband det siste kullkraftverket i Storbritannia, samtidig med at India og Kina åpner et nytt kullkraftverk hver uke. Storbritannia blir derfor mer avhengig av å importere energi fra land som ikke bryr seg om «Net Zero.»

Fortsatt avhengig av olje og gass

Til og med når den utopiske drømmen om «Net Zero» er oppfylt, vil vi fortsatt måtte lene oss på olje og gass – forskjellen er at det ikke blir olje og gass fra den britiske delen av Nordsjøen. 25 prosent av energiforbruket vil, selv etter Net Zero, måtte komme fra karbonholdige energikilder.

I fjor importerte Storbritannia olje for 27 milliarder pund og gass for 21 milliarder pund. Det betyr økte priser for britiske forbrukere. Det siste stålverket i Storbritannia, i Port Talbot i Wales, stengte denne uken. Tata Steel vil isteden flytte arbeidsplassene til India. Slik forvitrer britisk industri i høyt tempo, takket være en energipolitikk som undergraver selve fundamentet til en fungerende økonomi.

Labour ble valgt inn i juni, ikke fordi de var så populære, men fordi Storbritannias valgsystem tillot det. Omtrent 20 prosent av velgerne stemte på en regjering som gjør sitt beste for å innføre politikk som tar Storbritannia tilbake til de depressive 1970-årene.

Molbopolitikk

Ed Miliband kan nok ikke redde klimaet, som er globalt – om det i det hele tatt er noe vi kan gjøre for å påvirke det, er en annen diskusjon –, men at han kan ødelegge landet med molbopolitikk, dét er sikkert. Vi som bor her borte, merker at alt blir dyrere, og når budsjettet blir presentert senere denne måneden, får vi vite nettopp hvor mye dyrere det blir å leve her. Høyere skatter, økte avgifter og en hodeløs innvandringspolitikk gjør at landet rakner ganske raskt. Eldre mennesker som blir fratatt strømstøtten, bryr seg ikke om Net Zero, og det gjør heller ikke vanlige arbeidsfolk, som snart ikke har råd til å sette på varmen. Klimakulten er forbeholdt de velstående, de som har tid og råd til å ødelegge kunstverk og sperre motorveiene for sine «luxury beliefs» – luksusverdier – mens andre konsentrerer seg om å overleve.

«Det store spranget fremover» i Maos Kina (1958–1961) tok sikte på å gjøre landet til en industriell stormakt, men førte i stedet til at millioner døde. Ed Milibands prosjekt handler, i likhet med Maos store sprang, om store vyer som ikke virker i praksis. Intensjonene er kanskje gode – i hvert fall ifølge ham og andre som har troen på det nesten religiøse klimaprosjektet –, men man trenger ikke være spåkone for å se at prosjektet vil gjøre mer skade enn nytte. Det er lenge til neste valg, men mye tyder på at det partiet som vinner valget neste gang, vil stilles overfor en stor opprydningsjobb.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.