To forbudte ord, men man kan si hva man vil. Det er dét som finner sted! Landet snik-islamiseres gjennom innvandringen fra MENA-landene. Om nåværende innvandringspolitikk opprettholdes, vil befolkningen bli skiftet ut.

Sylvi gjorde retrett, til tross for at hun faktisk hadde helt rett! Endringen finner sted gradvis og fordekt. Det er ikke andre ord som beskriver det bedre enn snik-islamisering og befolkningsutskifting.

Vi vet at NRK og TV 2 indoktrinerer oss med vellykkede integrerings- og innvandrerhistorier og med overrepresentasjon av tilsynelatende velintegrerte innvandrere fra MENA som snakker perfekt bokmål eller nynorsk.

Innvandrere fra Asia og Afrika er samtidig sterkt overrepresentert på alle kriminalstatistikker, men vi vet at pressen er instruert og systematisk unnlater å oppgi deres identitet.

Politiet, domstolene og sosionomene bortforklarer den høye kriminaliteten med lav inntekt, trange boforhold og for få ungdomsklubber. Det er storsamfunnets feil at innvandrere begår kriminalitet.

Vi vet at innvandrernes yrkesdeltakelse er lav og overforbruket av sosiale ytelser er stort, men myndighetene vil ikke la oss få vite hva MENA-innvandringen egentlig koster.

Vi vet at SSB konsekvent underestimerer veksten i innvandrerbefolkningen. Det kan ikke være av noen annen grunn enn at myndighetene ikke vil at vi skal forstå at det i realiteten finner sted en utskifting av befolkningen.

Men som regel skjer indoktrineringen mer sofistikert og subtilt, særlig når den presenteres i forskningsrapporter og offisielle utredninger som presumptivt skal holde et visst faglig saklighetsnivå.

La oss se på to nylig utgitte publikasjoner. Den ene er en artikkel og oppsummering fra SSB om «Hvor mye jobber innvandrerne i Norge?» fra 23.4.2024.

Den andre er en rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fra 28.8.2024 som spør «Hvordan går det med integreringen i Norge».

Begge tar opp interessante og relevante problemstillinger for oss som er opptatt av den mest omfattende samfunnsmessige endringsprosessen i Norge noensinne.

SSBs statistikker er utfordrende å finne fram i og ikke noe mange bruker mye tid på. Desto mer interessant er det å se hvordan dette tabubelagte politikkområdet presenteres. Det kanskje mest iøynefallende er det som ikke sies.

SSB slår innledningsvis fast at det er «en lavere andel i jobb blant innvandrerne enn i befolkningen ellers, 68 mot 80 %. Og av de som er i jobb, er det færre som arbeider heltid, 74 mot 79 %.»

SSB nevner ikke at disse tallene inkluderer alle sysselsatte, helt ned til dem som arbeider bare én time i uka. Tallene gir med andre ord inntrykk av at innvandrerne jobber langt mer enn de faktisk gjør.

Det er også store forskjeller mellom arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa og Vesten, sammenlignet med velferdsinnvandrere fra Asia og Afrika.

Førstnevnte innvandrergruppe kommer hit nettopp for å jobbe og reiser stort sett hjem igjen etter endt opphold, mens innvandrerne fra landene i Sør har en langt lavere yrkesdeltakelse og blir værende her.

Blant innvandrere fra Asia i alderen 20–66 år var 65 % sysselsatt, hvorav 70 % på heltid. Av innvandrere fra Afrika var 62 % sysselsatt, hvorav 62 % på heltid.

Det vil med andre ord si at bare 38 % av innvandrerne fra Afrika mellom 20 og 65 år, og 45 % av innvandrerne fra Asia, jobbet i normale heltidsjobber. Av innvandrerne fra Somalia er bare 28 % i yrkesaktiv alder fullt sysselsatt.

Det betyr at noen andre må betale for oppholdet til 55 % av innvandrerne fra Asia, 62 % av innvandrerne fra Afrika og 72 % av innvandrerne fra Somalia, samt for deres barn.

SSB hopper glatt over denne åpenbare konklusjonen. De vil ikke regne på hvor mye MENA-innvandringen koster norske skattebetalere. Men konklusjonen er likevel klar: Det er dyrt. Forferdelig dyrt!

Slagsiden i rapporten fra IMDi om hvordan det går med integreringen, er mer subtil. De fleste har vel knapt nok hørt om IMDi, langt mindre lest rapporten på 159 sider.

Det interessante her er den tendensiøse begrepsbruken og hvilke forhold som trekkes frem, samt sensitive forhold som med den største selvfølgelighet feies under teppet.

Alle avvik i innvandrerbefolkningen forklares konsekvent med at «personer med innvandrerbakgrunn oftere opplever økonomiske vansker og dårlige levekår.»

«Bremseklosser for integreringen skyldes alltid sosioøkonomiske faktorer som arbeidsledighet, utenforskap, økonomiske vansker, dårlige levekår og negativ sosial kontroll.»

IMDi har ingen forklaring på hvorfor innvandrere fra Thailand og Filippinene har høy arbeidsdeltakelse, mens innvandrere fra Somalia og Syria har ekstremt lav arbeidsdeltakelse? Det har selvfølgelig med kultur å gjøre, antakelig også med religion.

Den største svakheten med rapporter som dette er at de i liten grad skiller mellom ulike innvandrergrupper. Det er selvsagt himmelvid forskjell på innvandrere fra Sverige og innvandrere fra Somalia mht. integrering og kostnader for storsamfunnet og over en rekke andre variabler.

Det store antallet flyktninger fra Ukraina trekkes frem, men uten å forklare hvorfor det kommer så mange ukrainere til Norge i forhold til hvor mange av dem som kommer til våre naboland, og hvorfor yrkesdeltakelsen blant dem som kommer til Norge, er så mye lavere.

Det er selvsagt fordi de norske støtteordningene er langt mer sjenerøse, og kravene til arbeidsdeltakelse langt mindre, enn hva tilfellet er i våre naboland.

Innvandrerne er stort sett rasjonelle aktører. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om norske politikere og innvandringsmyndigheter fortjener den samme karakteristikken.

Det eneste i rapporten som har fått oppmerksomhet i media, er at befolkningens holdninger til innvandring har snudd. Det er flere enn tidligere som er negative til innvandring.

Respondentene spørres «Synes du innvandring i hovedsak er bra eller dårlig for Norge?» Ca. 55 % av befolkningen er negative eller indifferente til spørsmålet.

Igjen reduseres relevansen og verdien av slike spørreundersøkelser ved at det ikke skilles mellom ulike innvandrergrupper.

Om de hadde blitt spurt om hva de synes om innvandring av muslimer fra Somalia og Syria, ville svaret trolig blitt enda mer negativt. Over 60 % mener at verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet.

Og om de hadde blitt spurt om de synes innvandringen fra Sverige og fra andre vestlige land i hovedsak er bra eller dårlig for Norge, ville resultatet blitt langt mer positivt.

Det jobber 275 personer i IMDi. Disse må også ha noe å gjøre. De 275 koster norske skattebetalere anslagsvis en kvart milliard kroner i året. Hvis hensikten var å opplyse om hva som virkelig finner sted på innvandringsfeltet og utvikle et saklig saksunderlag for politiske beslutninger, ville de hatt en berettigelse.

Men dette er åpenbart ikke hensikten.

Det innebærer at slike rapporter ikke bare er verdiløse; de er sterkt villedende ved at de i liten grad skiller mellom verdiskapende arbeidsinnvandring og kostnadskrevende velferdsinnvandring, ved at de systematisk underslår kostnadene og de negative sidene ved innvandringen fra MENA-landene, samt at de tildekker forhold knyttet til befolkningsutviklingen og de demografiske endringene som innvandringen fører til.

De fremstår mer som rent propagandamateriell og som virkemidler i en informasjonsoperasjon for å tilsløre de mange konfliktene som oppstår når innvandrere fra føydale klan- og stammesamfunn, med en helt annen religion og et helt annet verdisett, møter det sekulære vestlige demokratiet, den liberale rettsstaten og den sjenerøse norske velferdsstaten.

Det må gå galt!

Men de kvier seg for å innrømme at den urealistiske visjonen om fargerikt fellesskap og et multikulturelt Norge har spilt fullstendig fallitt. Landet er i ferd med å rives i stykker av innvandringen fra MENA-landene. Dét er den brutale sannheten.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!  Kjøp eboken her.