I det politiske landskapet i Europa er det få temaer som har mobilisert venstresiden med så stor iver som den påståtte trusselen fra «ytre høyre».

Advarslene har vært høylytte og insisterende: den «fascistiske» faren truer, og «ytre høyre» er i ferd med å ta makten.

Men hva ligger egentlig bak disse skremselspropagandistiske utsagnene? Er venstresidens frykt berettiget, eller er det et uttrykk for en dypere angst for å miste grepet om den politiske narrativet?

For å forstå dagens situasjon, må vi ta et skritt tilbake og se på de historiske og sosiale forholdene som har ført til venstresidens nådeløse kritikk av det de kaller «ytre høyre», men som de våkne vet egentlig betyr «konservativ».

Etter den andre verdenskrig har Europa vært preget av en stabilitet som man i stor grad kan tilskrive den liberale demokratiske orden. Men denne ordenen har i senere år blitt utfordret av en rekke kriser: økonomiske nedgangstider, migrasjonsbølger, og ikke minst den kulturelle revolusjonen som har skapt dype skiller i befolkningen.

Fra venstresidens perspektiv, er «ytre høyres» fremmarsj et symptom på en uheldig utvikling, hvor folk søker mot mer ekstreme politiske løsninger i møte med usikkerhet.

Det er en fortelling de har fortalt oss gang på gang: Farene ved nasjonalisme, rasisme og fremmedfrykt.

Men er det egentlig en reell fare, eller er det en fantasi skapt av en politisk elite som frykter å miste kontrollen?

Venstresiden har historisk vært opptatt av å fremme verdier som inkluderer toleranse, mangfold og solidaritet. Men hva skjer når disse verdiene blir til dogmer?

Den politiske korrektheten har gjort debatten om nasjonale verdier, innvandring og identitet til et tabu.

Hvilke følger får det når menneskers bekymringer for egen kultur og samfunn blir avfeid som intolerante?

Uten et åpent rom for diskusjon, søker flere seg til det såkalte «ytre høyr»e, hvor de føler at deres stemme kan bli hørt.

Det venstresiden ikke ser ut til å forstå, er at «ytre høyres» vekst i realiteten ikke er et tegn på økt xenofobi eller rasisme, men en reaksjon på den kulturelle eliten som har kontroll over narrativet.

Det er kanskje mer grunn til å frykte venstresiden, som ikke tåler å høre andre meninger uten å ty til vold. Her fra en Sian demonstrasjon i Drammen.
Foto: Heiko Junge / NTB

Når mennesker føler at de ikke lenger har en plass i samfunnet, vil de naturlig søke alternativer. «Ytre høyre» gir uttrykk for en motstand mot det de opplever som en dominerende ideologi som ikke tar hensyn til deres bekymringer.

Å stemple alle på høyresiden som «fascister» er en avsporing fra virkeligheten. Noen partier tar til orde for tradisjonelle verdier og en restriktiv innvandringspolitikk, mens andre vektlegger økonomiske reformer og sosial politikk. Det er en kompleks og mangfoldig bevegelse som ikke lar seg kaste inn i en enkel merkelapp.

Ved å avfeie konservative som et ensartet «onde», forskyver venstresiden fokus fra de reelle problemene som de selv har skapt.

Det er enklere å identifisere en fiende enn å engasjere seg i de vanskeligere spørsmålene som angår folks liv, som økonomiske bekymringer, arbeidsplasser, kultur og identitet.

I stedet for å oppfordre til lukkethet og frykt, burde venstresiden engasjere seg i en ekte debatt om hva som skjer i samfunnet. Frykten for «ytre høyre» er ikke bare en refleksjon av politisk makt, men også av et dypere eksistensielt spørsmål:

Hvordan kan vi bygge et samfunn hvor alle føler seg representert—uten å måtte ty til ekstreme løsninger?

Det er på høy tid at venstresiden tar et skritt tilbake og revurderer sin tilnærming til oss konservative.

Snarere enn å lukke døren for diskusjon, må de forstå hva som driver denne utviklingen. For hvis ikke, vil de snart oppdage at de har skapt et politisk klima der folks bekymringer må tas på alvor, enten måltavlen for det er en venstre eller høyre agenda.

I politisk debatt, som i så mange andre aspekter av livet, er det ingen enkel løsning. Men å overse faktaene og fortsette med å spre frykt om «ytre høyre» vil ikke bidra til et mer stabilt eller rettferdig samfunn.

Tvert imot, det vil føre til en større polarisering, der dialog erstattes med angst og mistillit.

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.