Statsminister Netanyahus tale til FN under årets høynivåmøte var en demonstrasjon av noe som ingen av de øvrige delegatene hadde mot til å gjøre: Han snakket sant om Israels situasjon i Midtøsten. Han fortalte sannheten om de truslene om utslettelse som Israel og det jødiske folk står overfor, om hvem som utgjør trusselen og hvem som i egeninteresse eller av feighet overser den og fremstiller Israel som syndebukk og medskyldig i de konflikter og forbrytelser som andre skaper og begår. Han gjorde det klart at den eksistensielle kampen Israel nå står i, er en kamp til forsvar for hele den vestlige sivilisasjon.
Men møtet med FN avslørte også noe annet og svært alvorlig: den farlige klemma den arabiske verden er kommet i, og som er en følge av deres egen kultur og tradisjon. Satt på spissen: En fredsavtale med et arabisk regime er midlertidig og ellers lite verd ut over det papiret den er skrevet på. I den arabiske verden finnes det ikke stabile, liberale og demokratiske stater og samfunn. Folkeretten, slik den har utviklet seg siden freden i Westfalen, er et stykke europeisk kultur. Man tenker ikke slik overalt i verden. Fremdeles er det slik at øst er øst og vest er vest. Dette er israelernes langsiktige problem.
Netanyahu fortalte noe som alle visste, men som bare han våget å si høyt fra FNs talerstol: «Irans aggresjon vil sette hvert eneste land i Midtøsten og mange land i resten av verden i fare. Altfor lenge har verden vært ettergivende overfor Iran og sett bort fra landets undertrykkelse av egen befolkning og aggresjon overfor andre.» Han gikk inn for at det iranske regimet må hindres i å utvikle atomvåpen, og ba FN, og spesielt Sikkerhetsrådet, om å treffe tiltak for å sikre at Iran ikke blir en atommakt.
Mediene har vært påfallende ivrige etter å fremstille Iran som moderat, tilbakeholdent og lite interessert i åpen konflikt med Israel nå. Man presenterer Iran som en bekymret part i krigen som har etablert alle stedfortrederne i området omkring Israel som et «forsvarsverk» mot israelsk aggresjon. Sannheten er en helt annen, og ikke engang ekspertisen fra Forsvarets høgskole som kommenterer forholdet i NRKs sendinger, har våget å gå inn på et mer realpolitisk og langsiktig scenario hvor Iran er kommet helt i mål i sin bestrebelse på å utvikle atomvåpen. De langtrekkende ballistiske bærerakettene er ferdig utviklet og ble testet mot Israel, med forbausende stor presisjon, i april.
I dette perspektivet må man også betrakte den påfallende tilbakeholdenheten man har observert i Hizbollahs bruk av rakettvåpen mot Israel. Det påstås at organisasjonen disponerer hundretusentalls raketter, missiler og droner som kan nå hele Israel og som i liten grad er blitt avfyrt det siste året. Man må spørre: Hva er det de venter på når deres lavintensive krig mot Israel er i ferd med å ødelegge dem selv fullstendig? Er disse våpnene egentlig tenkt brukt på et senere tidspunkt, i et endelig iransk «armageddon» hvor formålet er å overmette det israelske luftrommet med våpen som må skytes ned, og dermed overbelaste Israels luftforsvar før Iran setter inn sitt nukleære nådestøt?
Netanyahu brukte mye tid på å fremheve sitt ønske om fred med den arabiske verden. Israel må tross alt leve med sine naboer og har brukt mye tid etter gjenopprettelsen i 1948 på arbeidet med å skape et normalt naboforhold og grunnlag for sameksistens med disse landene. Det var naturlig for ham å trekke frem Abraham-avtalene, som han ser på som det store politiske høydepunktet i sin politiske karriere. For ham og mange andre israelere fremsto de som et ugjendrivelig bevis på at det er mulig for en jødisk stat å leve i fred og harmoni med den arabisk-islamske verden.
Men er de fundamentale realitetene i Midtøsten fullt så enkle? Må vi ikke ta med i likningen faren for at arabiske land, enkeltvis eller samlet, kan bli ofre for en innebygd ustabilitet som alltid vil være en «medfødt» svakhet ved alle statsdannelser hvor makt og legitimitet hviler på tilhørighet til stamme, klan og familie eller er innebygd i koalisjoner av slike sosiale grupper?
Et bilde fra møtet i FNs Hovedforsamling under Netanyahus tale var synet av medlemmene av Den arabiske liga som strenet ut av møtelokalet i protest, ledet av delegasjonen fra Saudi-Arabia. Dette var et viktig politisk svar på Netanyahus oppfordring til normalisering med fred og velstand som kom før han hadde rukket å fremsette den. Han hadde neppe dette synet i tankene da han skrev manuskriptet. Verken Saudi-Arabia eller de øvrige araberstatene ofret fred, velstand og normalisering av forholdet til Israel en tanke da de samlet seg til boikott av Israels demokratisk valgte leder.
Sannheten Netanyahu formidlet, spilte ingen rolle for noen av dem. Et normalisert samkvem med slike stater og regimer hviler på andre vilkår enn dem som gjelder i den vestlige verden. Det er ikke parlamentarisk styrte liberale demokratiske rettsstater vi snakker om. Det er hensynsløse diktaturer hvor de til enhver tid regjerende potentatene er mer bekymret for sine undersåtter og hverandre enn de er for Israel. De er alle sammen utsatt for en radikal islamistisk opposisjon som er mer enn rede til å ta makten om anledningen byr seg. Regimeendringer i slike land er ofte svært blodige.
Det er dette som er det realpolitiske utgangspunktet for den oppgaven Israel nå og i lang tid fremover vil stå overfor i sitt nærområde. Dette problemet har en iøynefallende parallell i Iran, hvor det iranske folk står overfor et autoritært og politisk/religiøst rigid regime som er fastlåst i sin egen manglende evne til å gi folket den normalisering med fred og velstand som det ber om. Slik fred og velstand har i denne verden bare kunnet oppstå og holdes ved like i samfunn som er bygget på frihet og selvstyre og hvor de autoritære kreftene holdes på avstand av et konstitusjonelt parlamentarisk demokrati.
Det store spørsmålet som møtet i FN ikke kunne gi Netanyahu eller oss andre noe svar på, er derfor: Hva vil mest sannsynlig kunne tjene Israel og det jødiske folk best på lang sikt? Er det en fortsatt streben etter normalisering med den arabiske verden, slik denne nå engang er skrudd sammen, eller er det å yte bistand til det iranske folk, slik at det kan frigjøre seg fra de lenkene regimet har lagt det i, og derved gjenopprette Iran som et mer sivilisert maktsentrum i Midtøsten som kan balansere ut både de mer eller mindre arkaiske, autoritære og uforanderlige samfunnsformene i den arabiske verden, og kanskje endog inspirere den tyrkiske nasjon til å gjenoppdage sitt eget beste?
I så fall vil det ikke være like usannsynlig som det nå ser ut å skape normalisering med fred og velstand for folkene i Midtøsten. Men prosessen må begynne slik Netanyahu demonstrerte i FN: Verdens ledere må begynne å snakke sant. Det vil kunne fjerne mange av de hindere for fred som det opprinnelig var FNs formål å motarbeide. Veien å gå står fremdeles å lese i FN-paktens formål og prinsipper, som ingen av talerne under årets høynivåmøte i Hovedforsamlingen snakket om eller syntes å kjenne.
Dette ville være i tråd med FNs opprinnelige formål, men vi kan være ganske sikre på at noe slikt aldri vil komme til å skje slik denne forsamlingen nå er sammensatt. Et stort flertall demonstrerte at de ikke står på Israels side i landets og det jødiske folks kamp for å overleve. Hele opptrinnet rundt Netanyahus tale, med høylytte demonstrasjoner, boikott og utmarsj av delegasjoner, avslørte for oss alle at verdenssamfunnet som skulle ha FN som et forum for «å vise forståelse overfor hverandre og leve sammen i fred som gode naboer, og å forene våre krefter for å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet», er dypt splittet og helt ute av stand til å spille den rollen det var tiltenkt. Araberne gjorde som de følte seg tvunget til og avslørte hva vi kan forvente av dem. På vår side kan vi dessverre regne med at Vesten igjen svikter jødene.
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp eboken her.
