FNs nye trosbekjennelse, 61 sider om ting som skal skje i fremtiden, er et universalverktøy for å rettferdiggjøre uvettig pengebruk.

Alle hovedpunktene starter med «We will …» og kan leses som om de var religiøse bud meislet inn på steintavler. Tittelen er like svevende som innholdet:

Pact for the Future, Global Digital Compact, and Declaration on Future Generations.

Steintavlene inneholder 56 vagt formulerte tiltak på alle de vanlige områdene; fattigdomsbekjempelse, klimaendringer, barns rettigheter, likestilling, fred … og naturligvis styrking av globalistenes «multilaterale system».

Mer makt til FN. Men listen over ting globalistkultens geistlige krever lojalitet og enighet om, ser ut til å ese ut som bolledeig for hver nye runde. Nå skal også verdens finanssystem bygges sammen med FN.

– Vi er her for å bringe multilateralismen tilbake fra kanten av stupet», messet FNs yppersteprest, António Guterres, da steintavlene ble vedtatt på det såkalte fremtidstoppmøtet under FNs generalforsamling i New York.

Nær to års forarbeider ledet av Tyskland og Namibia lå bak.

Utenriksminister Espen Barth Eides uttalelse til NTB samme kveld bekrefter at det kun handler om penger.

– Fremtidspakten gir bred støtte til ny giv for å nå bærekraftmålene. Finansiering er avgjørende for å nå våre felles mål, var det beste han klarte å komme med.

Pengemas

Dokumentet er ulidelig lesning. Vi har slitt oss igjennom – slik at du slipper.

Pengemaset er selvfølgelig hugget i stein fra første kapittel, «Bærekraftig utvikling og finansiering for utvikling».

«Vi vil ta vågale, ambisiøse, akselererte, rettferdige og transformative skritt for å implementere 2030-agendaen, gjennomføre bærekraftsmålene og ikke la noen falle utenfor», lyder første «bud».

Stort tydeligere kan det ikke bli. Dokumentet er laget for å dælje FN-landene i hodet med den utslitte 2030-agendaen, bærekraftsmålene alle etter hvert har skjønt er praktisk umulige å gjennomføre (men som utløser heftige pengestrømmer i alle retninger, med vanvittig sløsing og korrupsjon som primærresultat).

I tese nummer 12 bankes det samme inn nok en gang (vår utheving):

We will plan for the future and strengthen our collective efforts to turbocharge the full implementation of the 2030 Agenda for Sustainable Development by 2030 and beyond.

Tese 4 og 6 handler om å «lukke finansierings-gapet for bærekraft i utviklingsland» og «investere i folk for å gjøre slutt på fattigdom og øke tillit og sosialt samhold». I detalj gjelder det blant annet å «maksimere migranters positive bidrag til bærekraftig utvikling av opprinnelses-, transitt-, destinasjons- og vertsland» og «styrke samarbeidet for trygg, organisert og regulert migrasjon», samt «sikre trygghet, verdighet og menneskerettigheter for alle migranter, uavhengig av migransjonsstatusen deres» (kap. 1, art. 6, pkt. 25 e).

Et annet sted står det at landene som signerer, må forsikre seg om at «det finnes tilgjengelige og fleksible migrasjonsruter».

– Dette er nå vår felles skjebne, sa Guterres, og tenkte nok mer på de deilige pengestrømmene som skal flyte med økende intensitet mot 2030 enn på migrantstrømmene.

Det var kanskje derfor han også talte varmt for at det internasjonale finanssystemet må reformeres – og for en reform av FNs sikkerhetsråd, der Afrika og Latin-Amerika gis økt representasjon.

Begge måtene vil – tilfeldigvis – styrke globalistkultens kvelertak på vestlige land.

Kan brukes til det meste

Steintavlenes tekst er vag og naiv som et gruppearbeid fra ungdomsskolen. Det står mye om hva som skal oppnås, minimalt om hvordan det skal gjennomføres. Man fornemmer at forfatterne har erfaring fra spørsmålsrunder i ulike missekåringer. Det må bli fred og biomangfold og sånt.

Tesene er heller ikke juridisk bindende. Pakten kan dermed brukes politisk til nøyaktig det hvert lands politikere finner opportunt. For oss i Norge betyr det at de snart vil ligge til grunn for mer skamløs distribusjon av olje- og skattepenger til tvilsomme regimer verden over.

I et av de første «budene», et unntak som bekrefter regelen, står det i klartekst at «de fleste» industriland innen en ikke nærmere angitt tidsfrist skal nå målet om å gi 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt til «offisiell utviklingsstøtte» og 0,15–0,20 prosent til de minst utviklede landene. Med andre ord: noen av de mest korrupte landene.

Allerede dagen etter vedtaket i New York gikk statsminister Støre på talerstolen og lovet å pøse ut enda flere skattemilliarder til regjeringens internasjonale «klima- og skoginitiativ», NICFI.

$$$ Som bestilt $$$.

Pengene skal selvfølgelig til korrupte regjeringer som har regnskog på territoriene sine.

Senest i forrige uke ble Colombias sosialistregjering, med tidligere geriljamedlem Gustavo Petro i spissen, tilgodesett med 220 millioner kroner fra Klima- og miljødepartementet.

Verdensdomstolen

I sekkeposten om fred og sikkerhet er tiltak nr. 17 interessant. Der signerer hvert land igjen på at de skal føye seg etter FNs internasjonale domstol, eller «verdensdomstolen», som den også kalles, hvis de blir stevnet der.

En annen måte verdens land skal holde fred med hverandre på, er ved å «adressere desinformasjon, feilinformasjon, hatefulle ytringer og innhold som oppfordrer til skade» på riktig måte.

På side 11 kan vi lese at både sport, kultur og «inter-religiøs dialog» skal være en del av den bærekraftige utviklingen, uten at hverken hvordan eller hvorfor utdypes.

Pakten omfatter også tiltak for å «iverksette en umiddelbar og koordinert respons på komplekse sjokk», inkludert pandemier. Ifølge Guterres inneholder steintavlene også «en banebrytende forpliktelse om å lytte til unge mennesker og inkludere dem i beslutningsprosesser».

Spesialfinansiering skal på plass for at FNs fredsbevarende styrker skal kunne ledes av afrikanske land.

I lapskausen av selvfølgeligheter om alskens emner uten innbyrdes samsvar finner vi for eksempel at landene skal «gripe mulighetene som vitenskap, teknologi og innovasjon gir til beste for folk og planeten», samtidig som også dette gjøres til et spørsmål om innvandring: Landene skal nemlig lage incentiver for «talentmobilitet og -sirkulasjon, inkludert gjennom utdanningsprogrammer» (s. 22, pkt. c).

Barn, barn, flere barn og afrikanske barn

Et uvanlig høyt antall punkter beskjeftiger seg med hvordan barn og unge, spesielt i u-land, skal gjetes inn i globalistenes skjørtefolder. Det er ikke måte på hvor mye barn og unge skal konsulteres om dette og hint, og her nevnes spesielt unge kvinner, unge funksjonshemmede og «unge personer av afrikansk herkomst».

Intet mindre enn en «deklarasjon om fremtidige generasjoner» er hektet på dokumentet som et vedlegg, der barn og unge blir «anerkjent som endringsagenter».

Afrika-manien fortsetter med full styrke også der reform av FNs sikkerhetsråd omtales. Den «historiske uretten» mot Afrika skal ha førsteprioritet for utbedring. Men også representasjon fra Stillehavs-området i Asia, Latin-Amerika og Karibia skal økes.

Styrking av selve FN-systemet fyller også flere steintavler med en lang rekke bud og teser. FN er fremtiden, dere, og de snakker også her om bærekraft.

Liturgiens vers 48 er nokså urovekkende. Der beskriver FN hvordan samrøre med det internasjonale penge- og finanssystemet og Verdensbanken lettere skal oppnås.

Vi erkjenner at FN og de internasjonale finansinstitusjonene har utfyllende mandater […]. Vi noterer oss med tilfredshet initiativet til å innkalle til et toppmøte annethvert år på stats- og regjeringssjefsnivå for å styrke eksisterende og etablere mer systematiske forbindelser og samordning mellom FN og de internasjonale finansinstitusjonene, […] inkluderende deltakelse. […] fortsette å gjennomføre styringsreformer på … etc.

Mer enn seks fulle sider i dokumentet fokuserer på dette temaet. Overføring av 100 milliarder dollar fra i-land til u-land nevnes spesielt også i denne konteksten.

Det skinner som før igjennom at penger står helt sentralt i den bærekraft-pregede globalist-liturgien, og at de må sprøytes inn i korrupte regimer for at presteskapet skal få skumme fløten slik de ønsker.

«Utviklingsland» er for øvrig nevnt 87 ganger i dokumentet.

Grøss, misnøye, bekymring

«Sivilsamfunnet» var noe misfornøyd med prosessen. Henriette Westhrin, generalsekretær i Redd Barna, uttrykte bekymring for hvordan steintavlenes innhold skal omsettes i praksis.

– Hvordan sikre at det blir mer enn fagre ord. Det forventes store investeringer til klima og teknologi, i en tid hvor land ikke engang leverer på sine egne forpliktelser til bistand, sier hun til Panorama Nyheter.

Hun påpeker også at land som har økonomiske eller politiske interesser i eksisterende systemer, kan motsette seg noen av nedtegnelsene og på den måten undergrave enkelte steintavler.

Generalsekretær Agnès Callamard i Amnesty International advarte om å la trosbekjennelsen fungere som sovepute.

– Hvis de går glipp av denne muligheten, grøsser jeg når jeg tenker på konsekvensene. Vår kollektive fremtid står på spill, la hun til.

Her er det nok bare én ting å gjøre: Norge må bli best også på fremtids(for)pakting.

Be Barth Eide om å få sendt flere lass med penger i sydlig retning, sporenstreks!

Pact for the Future, Global Digital Compact, and Declaration on Future Generations (PDF).

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!