Folk går i trappen foran Oslo sentral­stasjon den 9. august 2024. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB.

Fra min hule nær sentrum av Oslo har jeg god utsikt mot strømmen av mennesker som kommer og går, især til og fra Arbeids- og inkluderings­departementet i Akersgata 64, vis-à-vis gamle Deichmanske bibliotek. Allerede fra onsdag ettermiddag stilner det av her, og fra torsdag ettermiddag er det helg for de aller fleste.

For mange er firedagers-uka, og ikke sjelden tredagers-uka, for lengst innført for alle praktiske formål. Her må en selvsagt ta høyde for at det blant stats- og kommune­ansatte finnes høyst ulike arbeidskår, og ikke minst vilkår, men min påstand er like fullt glassklar for alle som vil se.

Tre sjapper konk per uke

Bare spør kjøpmenn, kles­handlere og puber rundt om i sentrums­nære strøk, og du får høre: Omsetningen går tregt. Lille-lørdag (onsdag) er helt forsvunnet, og torsdag etter­middag «tømmes» byen.

Fredag, som mange forretninger, kolonialer og fremfor alt sjapper av ymse slag hadde som sin beste etter­middag rent omsetnings­messig, er et ukentlig mareritt for driverne. Dagen der omsetningen skulle berges for uken, ligner nå mest på en grå tirsdag. Folket uteblir, kort og godt.

Det jeg her beskriver, kan alle som ferdes i tette bystrøk, og ikke bare i Oslo, se med egne øyne. Men det står faktisk skrevet om utviklingen også, blant annet i Avisa Oslo. I denne nettavisen med Oslo by som deknings­område står det ukentlig om diverse konkurser og ned­leggelser i detalj­vare­handel­en og i restaurant- og bar­bransjen.

For øyeblikket, i skrivende stund, legges det ned tre-fem barer, spise­steder og restaurant­er per uke, og nesten like mange i detalj­handel­en. Det har jeg selv talt meg fram til ved nøye lesning av relevante lokale oppslag i lokal­pressen, nettopp med tanke på å skrive en sak som denne.

Noen utfyllende statistikk finnes ikke før året vel er omme, vet vi. Noen få kommer også til og overtar etter dem som som har måttet legge ned, det må i sannhet tas med – så får vi se hvor lenge de kan holde det gående.

Bygdøy allé står tom

I renommerte gater som Bygdøy allé, Akersgata og store deler av Bogstad­veien står forretnings­lokalene tomme. Gård­eierne lar de heller stå uten drift enn å sette ned husleien. De er redd for at å sette ned leien vil spenne beina under deres slagplan for å holde de lokale forretnings­imperier ved like – å holde eiendoms­prisen høyest mulig.

Bygdøy allé på Frogner i Oslo. Foto: Vidar Ruud / NTB.

Så de som driver i bunn av nærings­kjeden, sjappene, butikkene og detalj­handlerne, får ingen nedsatt leie, til tross for at inntektene jevnt over er halvert sammen­lignet med nivået forut for pandemien.

Covidregimet – et overgrep

Det meste av denne nattsvarte utviklingen for det utadvendte, merkantile nærings­livet som utgjør byens puls, har feid inn som selveste Åsgårds­reien under og etter covid­pandemien.

Mange – og med god grunn – mener i dag at de store ned­stengning­ene av samfunnet, ja hele covid­regimet, var et eneste stort samfunns­eksperiment – et vanvittig overgrep mot allmuen og selve samfunns­kontrakt­en mellom myndig­het­ene og folket.

Makthaverne derimot, toer sine hender og gir seg selv topp­karakter når det tvers igjennom totalitære covid­regimet skal bedømmes. Kort sagt; til å gråte av. Men de eneste som skoggerler, er Big Pharma og alle deres klokkere rundt om, blant dem globalistisk inspirerte og godt smurte FN-, WEF- og WHO-politikere og grå eminenser av forskjellige slag.

Det levende næringslivet som holder byens puls gående, sliter tungt og nærmer seg selve krakket. Og det uten at lavere skatter, arbeids­giver­avgift – for ikke å snakke om radikale momskutt, har vært på tale fra styres­maktene så langt. Formues­skatten derimot, bibeholdes, slik at de med virkelig mye penger for lengst har stukket fra landet. De små som er igjen, må betale formues­skatt for penger som i realiteten er ment til å holde hjulene i gang.

Ja, det er mye galt med den sittende regjering og makthavere for tiden, som vel å merke ikke lenger er valgt av folket. De er i realiteten valgt av seg selv og sine partistyrer, da den siste lille flik av folkelig med­bestemmelses­rett forsvant da det ble ulovlig å stryke og ikke minst plusse/kumulere kandidater.

Blåmandag venter

Jeg så for noen dager siden at flere større bedrifter (private) den siste tiden har avskaffet hjemme­kontor som egnet arbeids­sted. Flere vil komme etter. Når bedriftene ser at landet går konk (alle foruten staten), vil man måtte slå ned på tre- og firedagers-uka, som nå synes innført i skyggen av pandemien, fremfor alt i offentlig sektor.

I realiteten plugger halve det offentlige ut torsdag i tre-tiden og drar på hytta. Jeg ser dem hver uke når de drar, og byen tømmes for folk frem til mandag. Og mandag har da aldri vært en jubeldag for de som skal leve av byens puls? Og nå venter selveste blåmandagen like om hjørnet.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok!