Norges Fotballforbund innfører i disse dager et nytt tiltak i kampen mot dommerhets på norske fotballbaner: Grønt armbind for alle rekrutteringsdommere og dommere under 18 år.
Bruk av grønt armbind er frivillig, men NFF oppfordrer alle til å ta dette i bruk, skriver NFF (Norsk fotballforbund).
– Dersom en dommer ønsker å vise at hun eller han er fersk ved å bære et grønt armbind, så bør det være musestille både fra alle på banen og sidelinjen, sier Trond Ivar Døvle, fagansvarlig dommerutvikling i NFF.
Bør man ikke som dommer læres opp til å skaffe seg respekt? Hva kan være positivt ved å bære et armbånd som understreker at man er en amatør?
Begrunnelsen er at mange dommere ikke makter presset, de får kjeft og møter motstand. Vel, det samme opplever alle unge fotballspillere. Skal de dermed gi seg?
Et ønske om å oppfordre hele fotballfamilien til å ta hensyn mens ferske dommere er i sin første fase med opplæring og utvikling er motivasjonen.
Personlig mener jeg selvsagt ikke at det er greit å skjelle ut unge dommere som gjør en innsats. Men i dagens samfunn er jo absolutt all kritikk beregnet som utskjelling og hatprat. Man må faktisk tåle at noen reagerer hvis man gjør noe feil. Dessuten er fotball en sport hvor følelsene er utagerende, både for spillere og tilskuere.
Dette må man faktisk tåle hvis man skal være enten spiller eller dommer. Mine trenere i oppveksten var også brutale, de stilte tilnærmet uoppnåelige krav, og hadde trolig risikert fengselsstraff med lignende oppførsel i dag. Befalskolen ble likson en walk in the park.
Men alt var basert på en kjærlighet, både til idretten og til oss spillerne. Noen slike typer finnes enda, og de er de mest populære trenerne hos dagen unge fotballspillere.
– Det er mye engasjement i fotball, og noen ganger kan vi trenge en påminnelse for å holde hodet kaldt i forhold til eget lag, motstandere og dommere. Det er her de grønne armbindene har sin funksjon. Ingen, verken spillere, trenere eller dommere, er utlært etter en sesong eller to. I denne tidlige fasen er det viktig med arbeidsro for å sikre god utvikling og gode opplevelser, sier Døvle.
Så et grønt armbind er løsningen? Vil man egentlig at hodene skal holdes kalt rundt fotballen? Hele poenget med fotball er jo engasjement og følelser. Fotball er jo i bunn og grunn en slags proxy-krig.
I min tid møtte jeg klassekamerater som spilte for forhatte LSK, og det gikk nokså brutalt for seg. På banen var det en dyp avgrunn mellom vi som spilte for Strømmen mot hovedfienden fra Lillestrøm. Det var absolutt ingen nåde å spore.
To timer etter kampen kunne vi sitte sammen og nyte en kola og kikke på de vakre unge jentene på utendørsbadet Nebbursvollen. For da var jo kampen ferdig. Dog kunne det hende at det kom noen spydige bemerkninger fra det vinnende laget, men alle tålte dette, vi var tross alt gutter og ikke pingler.
Dessverre har volden inntatt ungdomsfotballen. Det var voldelig i min tid også, men da på grunn av brutale taklinger og slike ting. Det kom ikke gangstere løpende ut på banen for å banke deg opp, slik man opplever i enkelte klubber i Oslo. Disse pøblene vil neppe la seg stanse av et grønt armbind.
En dommer trenger ikke grønt armbind, siden han (eller hun) allerede har blitt tildelt et rødt kort. Alle unge mennesker trenger å lære seg at selv om jobben kan være vanskelig, så er det erfaring og innstilling som gjør deg bedre. Ikke en idiotisk form for beskyttelse av et latterlig plagg på armen.
Noe lignende er innført i håndballen, hvor unge dommere tilbys grønne fløyter og grønne svettebånd, for å sikre respektfull oppførsel fra trenere, spillere og publikum mot unge dommere som gjør sitt beste.
Hvorfor ikke fokusere på kunnskap og prestasjon? Hvorfor skal alt handle om følelser knyttet til såkalte krenkelser? Hvorfor skal alt være så lett?
Man får en følelse av at man lever i boken til Milan Kundera, Tilværelsens uutholdelige letthet.