Det var en tid da Tariq Ramadan var fast gjest på Litteraturhuset i Oslo. Han var en profet for Euro-islam som Oslo-eliten trykket til sitt bryst. Så kom voldtektsanklagene og det ble stille om han. Nå er han dømt for voldtekt og seksuell vold av en domstol i Geneve. Da legges lokket på.

Det er umulig å overdrive hvor sjokkerende dette er for dem som så lenge har hyllet Ramadan til skyene. I mange år var Tariq Ramadan den vestlige intelligentsiaens yndling. I 2002 hyllet Salon ham som «den muslimske Martin Luther». I 2004 listet Time Magazine ham som en av de 100 mest innflytelsesrike menneskene i verden i dag. I 2012 inkluderte Foreign Policy ham på sin liste over de 100 fremste globale tenkerne «for å ha fortalt oss at islam og demokrati kan gå sammen – akkurat når det gjelder».

Nå står disse utmerkelsene, og de mange andre som Ramadan har mottatt, som et stumt vitnesbyrd om venstresidens tendens til å overøse dem som forteller dem det de ønsker å høre, med heder og ære. Agence France-Presse (AFP) meldte tirsdag at Ramadan har blitt «dømt i ankesaken for voldtekt og seksuell tvang av en domstol i Genève». Dette har vært ventet lenge, ettersom Ramadan de siste årene har blitt utsatt for en rekke beskyldninger om å «skjule vold og radikalisme bak en mild fasade».

Ramadan brukte det kjente knepet: Han ble anklaget for å sverte islam. Ramadan kjente vokabularet og visste akkurat hvilke knapper han skulle trykke på.

I årevis avviste Ramadan slike beskyldninger som «rasisme» og «islamofobi». I en video fra desember 2019 hevdet han at beskyldningene mot ham var et forsøk på å diskreditere ham og dermed «nøytralisere muslimene». Han la til: «Vi må være tydelige på at det er diskriminering, stigmatisering og rasisme som står på spill i hele denne saken. Og jeg var et symbol. Å ødelegge meg betydde å la folk forstå: Hvis du ønsker å være høylytt, må du se virkeligheten i øynene. Det skjedde med Tariq Ramadan nå, det kan skje med hvem som helst i fremtiden.»

Men Vest-Europa har fremdeles bevart rettstatens sekulære prinsipper nok til at Ramadans sak ble prøvd. Når sharia råder ville den blitt avfeid. Hans posisjon ville beskyttet ham.

Ramadan slapp inn på Vestens mest prestisjetunge læresteder. Der slynget hans tilhengere ut anklager om at sionister sto bak anklagene. En liten forsmak på at islamistisk justis går godt sammen med Oxford.

Enda verre er det at RFI i 2020, etter at ytterligere to kvinner anklaget ham for voldtekt, rapporterte at «tilhengere av Ramadan, som er professor i moderne islamske studier ved Oxfords St. Anthony’s College, har kalt anklagene mot ham en del av et ‘internasjonalt sionistisk komplott’ for å sverte hans navn.» Selvfølgelig!

Ramadan har en sadistisk side.

En av anklagerne sa at han utsatte henne for «slag i ansiktet og på kroppen, tvungen sodomi, voldtekt med en gjenstand og ulike ydmykelser, inkludert å bli dratt etter håret til badekaret og urinert på». Hans sadisme ser ut til å ha vært tett sammenvevd med hans berømte islamske fromhet, hvis en av påstandene stemmer: En annen av hans anklagere sa at han sa til henne at han voldtok henne fordi hun ikke brukte hijab. Etter hvert som flere og flere kvinner begynte å anklage ham for voldtekt, har en av disse anklagerne allerede blitt slått og truet.

Ramadan hadde en status som gjorde at han kunne ta seg store friheter, men selv kvinnene som fant seg i mye, fikk nok av tortur.

Den franske journalisten Caroline Fourest var den første som dokumenterte at Ramadan slett ikke var den moderate muslimen han utga seg som.

Den franske journalisten Caroline Fourests opplysende bok «Brother Tariq: The Doublespeak of Tariq Ramadan», slår hun fast at den mye omtalte ‘muslimske Martin Luther’ i virkeligheten var alt annet enn en reformator: I virkeligheten var Ramadan ‘strengt trofast mot den strategien som hans bestefar hadde lagt, en strategi som gikk ut på å gå skritt for skritt’ i retning av å innføre islamsk lov i Vesten. Ramadan er barnebarn av Hasan al-Banna, grunnleggeren av Det muslimske brorskap.

Å stå frem og frata en prominent islamsk scholar æren, er ikke uten risiko. Når den anklagene legger skylden på islams fiender, herunder jøder, er det et signal til tilhengerne om at de kan hevne seg.

Fourest var den første som i 2017 avslørte at Ramadan hadde minst fire andre ofre i tillegg til den første kvinnen som sto frem, Henda Ayari. «En forespørsel om religiøse råd ble til et tvangsmessig seksuelt forhold, noen ganger med samtykke, ofte voldelig og svært ydmykende, før det endte med trusler.»

Fourest hadde bevis. «Jeg presenterte dem for en dommer. Men Tariq Ramadan skremte ham for mye…. Jeg er godt plassert for å vite hvor voldelige nettverkene til Det muslimske brorskap er når man står opp mot ‘bror Tariq’.»

Rettssituasjonen i Europa er slik at det medfører risiko for anklagere og dommere å ha befatning med en kjent islamist.

Selv innrømmer ikke Ramadan noenting.

«Det var en sammensvergelse», insisterte Ramadan. «Det var en politisk felle. Og dette kan skje med hvem som helst.» Det verste med denne dobbeltmoralske sutringen er at selv nå som Ramadan er dømt, finnes det horder av villfarne venstreorienterte som faller for den.

https://pjmedia.com/robert-spencer/2024/09/14/the-muslim-martin-luther-has-been-convicted-of-rape-n4932525?bcid=39503bd098625be08f53fa0d69741f274a360a6aa46ce7dd9b3a78b1f2249dfa&lctg=28447721?utm_source=pjmedia&bcid=39503bd098625be08f53fa0d69741f274a360a6aa46ce7dd9b3a78b1f2249dfa&lctg=28447721?utm_source=pjmediavip