Erling Marthinsen 
«Takk og lov for at jeg valgte å ikke få barn», skrev den frivillig barnløse Alice Johansen i en kronikk 15. september.
Jeg får ofte spørsmålet: «Har du barn?» Og hver gang smiler jeg lurt og svarer: «Nei, takk og lov!»
Jeg har ingen barn, og jeg har heller aldri ønsket meg noen. Det er ikke fordi jeg ikke liker barn – tvert imot! Jeg er ofte den som får gråtende babyer til å roe seg ned, leker med barn til de ler, og lytter til tenåringer som føler seg oversett. Men det betyr ikke at jeg vil ha mine egne.
Nei, jeg har valgt noe annet, og jeg mener oppriktig at det kan redde liv.
Kronikken er skrevet i Nettavisen, og har ført til en del reaksjoner. Hun slipper jo dermed å bekymre seg over barna sine. Klimakrisen blir ikke så truende for barnløse, noe som ikke er en ukjent holdning for klimahysterikere.
Så er det frykten for pandemier og krig i tillegg. Men all volden innvandringen medfører, nevnes ikke.
Kamala Harris hylles, nettopp fordi hun er barnløs (akkurat som Angela Merkel, som vel ikke akkurat har gjort Europa til et bedre sted for befolkningen).
Ta for eksempel Kamala Harris, en kvinne uten barn, som har brukt denne friheten til å gjøre en forskjell på måter mange kanskje ikke engang tør å drømme om. Hun står opp mot menn som Donald Trump uten å blunke, uten den frykten han kanskje møtte hos Hillary Clinton, som tross alt er mor.
Kvinner uten barn, som Harris, kan her handle med en frihet som få andre har. De kan se forbi de emosjonelle manipulasjonene og fokusere på det større bildet – seieren.
Harris har ingen barn noen kan true eller skade, skriver Alice. Problemet er vel heller at Harris ikke bryr seg om sin egen befolkning, som absolutt ikke har stemt på henne som presidentkandidat.
La oss være ærlige: Det er ikke alltid slik at flere barn i verden nødvendigvis gir verden mer mening. Å føde barn er utvilsomt en betydelig bragd, men å velge bort barn kan, om mulig, være en enda større en.
Dette er nesten utrolig å lese. Hele poenget med livet avskrives som et nederlag. Dette er drømmen om å utslette egen befolkning, svart på hvitt.
De aller fleste som faktisk har barn, ser på dette som den største gaven i livet. Noen gidder faktisk å bruke mange år av sitt liv på å oppdra barna sine og hjelpe dem på veien mot et godt og verdifullt liv. Så kan man muligens bli belønnet med barnebarn også!
Alice skriver at hun feirer sin egen beslutning. Man må selvsagt akseptere at ikke alle velger å få barn, men uansett er det merkelig å bruke energi på å skryte av dette i en kronikk.
Hun får svar fra trebarnsfar Ørjan Greiff Johnsen.
Det er neppe noen som setter barn til verden som et bidrag til menneskehetens fortsatte eksistens. Man gjør det fordi man har lyst på barn.
Men Alice Johansens kommentar i Nettavisen 15. september er så full av kortslutninger at den ikke kan stå uimotsagt. Av alle merkelige debatter er den om man skal få barn eller ei høyt oppe på lista. Det er høyst frivillig. Man gjør som man vil, og det er jo like egoistisk å velge å få barn, som det motsatte.
«La de små barn komme til meg», sa Jesus. Han hadde nok et poeng. Men i en tidsalder hvor ingen kan forklare hva en kvinne egentlig er, så tar frykten kontrollen over livet til dem som lever i Vesten.
Resultatet er en økende andel av ulykkelige kvinner. Selvsagt blir menn også rammet av denne trenden. Det totale forfallet er skremmende. Kanskje dét er grunnen til at Vesten beveger seg mot tredje verdenskrig?
Israel, som lever i en eksistensiell krig, ser litt annerledes på dette.
Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!
