Styreleder Helje Solberg i Faktisk.no, som også er nyhetsdirektør i NRK, innleder fra scenen når kong Harald og kronprins Haakon besøker Faktisk.no i Pressens hus i Oslo den 23. januar 2024. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Politikerne er valgt av oss, men de leder oss på veier som vi selv ikke har valgt. Det er kanskje ikke så rart, for egentlig velger vi dem ikke. De tilhører bare et parti­nettverk av venner som nominerer seg selv, uten hensyn til hva de faktisk har å tilby oss av sjelelige evner. Deretter går de til valg på ulne løfter om arbeid, velferd, vekst, utvikling og rettferdighet. Men resultatet av denne ordningen er at Norge styres av karakter­svake og synsefag­utdannede middel­mådig­heter.

Så hva skjer når disse lett­vekterne reiser ut i verden, og møter skarp­skodde statsledere fra stormakter som Kina, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og EU, eller den inter­nasjonale finans­eliten?

Sannsynligvis vil de fornemme at de ikke helt fyller skoene sine, og derfor vil te seg som husmenn med lav selvtillit – men med lommene fulle av oljepenger. Dette er en farlig kombinasjon, fordi de kan finne på å bruke pengene våre til å kjøpe seg posisjoner som de ikke er kvalifiserte til, og mye tyder på at det er nettopp hva de gjør når de f.eks. gir bistand til Kina, gir bort strømmen vår til 30 øre kW/h, selger gull­beholdning­en vår til spottpris, melder oss på i kriger som ikke angår oss og bruker hundrevis av milliarder i slengen på en grønn politikk som bare vil ruinere oss.

De er ikke idioter i klinisk forstand, men de ligger farlig nær.

Når vårt presumptivt beste kort, Jonas Gahr Støre, møter Ursula von der Leyen, holder han henne i begge hender, bøyer hodet, ser skjelmsk ned i gulvet og lover henne astronomiske pengegaver, da har han i praksis signalisert at han har underkastet seg både henne og resten av den tysk-franske eliten på vegne av oss. Og det tror jeg ikke det norske folk ønsker. Men så har han heller ikke spurt oss.

Men for å komme unna med det er det en absolutt forutsetning at de kontrollerer mediene, og det gjør de langt på vei. En journalist fra NRK kommenterte nylig valget i USA med å si at den amerikanske valgkampen var mer rotete enn den norske, «fordi USA hadde mye dårligere kontroll på mediene sine enn Norge». Det er altså et intimt forhold mellom norske journalister og politikere.

En illustrasjon på dette er at under det forrige president­valget, så viste menings­målingene i USA en fordeling på ca. 50/50 mellom Biden og Trump, mens i Norge var fordelingen på vanvittige 94/6!

Dette betyr at medie­dekningen av USAs president­kandidater er mye skjevere i Norge enn i USA. Noe NRK selv innrømmer når de sier at de med fullt overlegg støtter den ene kandidaten og ikke den andre.

Tidligere hadde Norge mer hetero­gene medier, men dette endret seg etter 22. juli 2011. Da ble attentat­mannen av NRK definert som «ein høgre­ekstrem rasist», og Jens Stoltenberg uttalte offentlig at det ville være en fordel om attentat­mannen ble erklært tilregnelig, et ønske retten etterkom, etter først å ha erklært ham utilregnelig. Og dermed kunne saken trygt politiseres.

Følgelig måtte alle som ville være i det gode selskap, inkludert partiet Høyre, rykke ut og si at de ikke var «høgre­ekstreme». Høyre­siden klumpet seg deretter forskremt sammen i midten, og hele den tradisjonelle høyre/venstre-aksen ble pulverisert. Presse­støtte­mediene gjorde en liknende justering.

Seks år senere opprettet Dagbladet, VG, NRK, TV 2 Gruppen og Polaris Media sensur­organet faktisk.no, og dermed var den nye diktatur­staten et faktum. I kjølvannet kom de frie nettavisene og podkastene som tilbød alternative samfunns­analyser, men venstre­siden hadde fått blod på tann, så nå tillyser Helje Solberg i NRK og faktisk.no at hun vil ha 100 millioner kroner av oss for å etablere et nasjonalt “Senter for kilde­kritikk” som skal «samarbeide tett med POLITIET for å styrke tilliten til POLITIKERNE»! NRK og faktisk.no mottar hhv 6,4 milliarder og 19,4 millioner kroner i årlig støtte.

I dette ligger fire innrømmelser; for det første at presse­støtte­mediene er tungt politiserte og for det andre at politikerne, til tross for politisk ensretting og medie­sensur, mangler tillit. For det tredje betyr det at en nyhets­direktør i NRK prøver å etablere en politistat over hodet på oss, og for det fjerde betyr det at dagens politiske regime ikke kan overleve uten en enda hardere sensur.

I 2023 trådte EUs «Digital Services Act» (DSA) i kraft, som gir EU-kommisjonen makt til å sensurere alt hva de måtte ha lyst til å definere som «des­informasjon» eller «hatefulle ytringer». Etter EØS-avtalen, som politikerne signerte bak vår rygg, ble DSA en del av norsk lov. Men dette er altså ikke nok.

Men hvorfor alt dette? De presenterer ingen logiske begrunnelser, bare at de mener det kun finnes én akseptabel politisk analyse av slike tema som klima, energi, korona, vaksine, flerkultur, kjønn, Trump, Israel og Ukraina, og at alle avvik fra denne normen skal sensureres. Dette gjøres av såkalte «fakta­sjekkere», men hvordan fakta­sjekker man tolkninger av f.eks. temperatur­data?

Dette er selvfølgelig ikke mulig, så den egentlige årsaken må nødvendigvis ligge utenfor logikkens verden. Så hvilken verden kan dette være?

En del tilhører åpenbart politikkens verden, hvor logikken jevnlig oppheves dersom det er flertall for det, men det tilhører definitivt også totalitarismens verden, og denne behøver heller ingen logikk hvis målet bare er å bli kvitt dissidenter. Men jeg merker meg også at man vedtar sammenhenger, eksempelvis mellom antropogene CO₂-utslipp og temperatur, uten å ha korrelasjonen, så det kan også hende at de har beveget seg over i en åndelig dimensjon, kanskje uten å vite det.

Men vi vet at såkalt «fakta­sjekking» er et globalt fenomen hvor FN har en sentral rolle. Jonas Gahr Støre er periodevis helt åpen om dette, samtidig som han også gir uttrykk for at «Verden trenger Kinas ledelse». Ingvild Kjerkol la seg på samme kurs da hun sa at «vi må konsolidere WHO som vår leder, og som har null­toleranse for feil oppførsel».

Feil oppførsel, FN, Kina og WHO? Hva i all verden er det de tenker på? Vil de ha et verdens­diktatur?

Tulsi Gabbard sier at det eneste som hindrer venstresiden i å oppnå absolutt makt over oss, er at de av oss som støtter oss på en høyere makt enn dem selv (altså Gud) ikke kjøper venstre­sidens definisjoner av rett og galt. Og kanskje er det også derfor venstre­siden har et horn i siden til kristne.

Antakelig er det av samme grunn at norske politikere har underminert kirken og forsaket våre kristne tradisjoner i bytte for Id, woke og kjønns­relativisme. Biskop emerita Solveig Fiske tar fra oss det siste glimt av håp når hun sier at hovedstaden trolig må se langt etter en konservativ biskop.

Jeg tror dagens norske politikere i beste fall ikke forstår hva de gjør, for de er ikke spesielt dypsindige og heller ikke plagsomt intelligente, men dersom vi likevel ønsker å forstå hva de gjør, tror jeg vi vil ha mer igjen for å lese Johannes’ Åpenbaring enn ved å se på Dagsrevyen.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.