Å sende asylsøkere til Rwanda anses som en moralsk skandale av Labour-partiet, som ikke kunne brydd seg mindre om rettighetene til egne borgere.
Men kanskje oppfatter de det som et langt mer etisk alternativ å sende dem til Albania i stedet.
Keir Starmer vurderer dette etter å ha møtt Italias statsminister Giorgia Meloni for å lære hvordan hennes regjering har lykkes med å redusere antallet småbåtankomster det siste året, etter å ha inngått en avtale med nettopp Albania.
Starmer sa at han var «interessert» i å se hvordan Albanias behandlingsordning, som er utviklet av den italienske regjeringen, vil fungere, skriver Ross Clark i The Spectator.
Labours strategi om å «knuse gjengene» virker ikke, og søndag døde flere mennesker i forsøket på å ankomme den engelske kysten i småbåter over Den engelske kanal.
Starmer har utnevnt en tidligere politisjef til ny sjef for grensesikkerhet, som skal føre tilsyn med strategien hans for migranter i kanalen og innfri løftet om å «knuse gjengene». Downing Street sa at utnevnelsen av Martin Hewitt, som ledet Storbritannias håndhevelse av covid-lovene som leder av det nasjonale politisjefrådet, markerte «en ny tilnærming til å sikre grensene våre».
Dette skriver The Times. Tyranniet vi opplevde under pandemien kan altså brukes både i arbeidet med å late som man når klimamålene, og samtidig i et tafatt forsøk på å stanse flommen av migranter som er i ferd med å ødelegge særlig England, men også Irland.
Hvorfor kan ikke Labour-regjeringen bare kutte absolutt all støtte til utlendinger? For øvrig: En stor andel av båtmigrantene kommer faktisk fra Albania, som absolutt ikke befinner seg i en krigssituasjon, men faktisk er en voksende destinasjon for europeiske turister. Hva er poenget med å søke hjelp hos Meloni?
La oss se bort fra venstresidens holdning til Meloni: Da Rishi Sunak etablerte et forhold til henne i fjor, var hun en nyfascist; nå ser hun plutselig ut til å ha oppgradert seg til å bli en respektabel nasjonal leder med mange ideer å tilby vår egen opplyste, voksne regjering.
Men er det noen andre som aner en eim av hykleri i Labours flip-flop om prinsippet om å sende asylsøkere til utlandet for behandling? Tilsynelatende kan man stole på at et hvitt europeisk land tar seg av migranter som sendes fra Storbritannia, men ikke et afrikansk.
I 2021 sa Albania nei til et lignende forslag fra Tory-regjeringen. Samme året ble britene enig med Frankrike om å stanse 100 prosent av migrantene over Kanalen. Siden har antallet migranter bare økt og økt.
Labour-ministrene vil kanskje hevde at ordningen i Albania er forskjellig fra den i Rwanda. De kan si at i førstnevnte tilfelle vil asylsøkerne ha en sjanse til å returnere til Storbritannia hvis søknadene blir innvilget, mens de i sistnevnte tilfelle ville ha måttet bli værende i Rwanda. Men da misser Starmer & co poenget: Britene vil ikke ta imot flere migranter, og få vanlige briter hadde protestert om migrantene ble sendt til Sydpolen.
I tillegg er man ifølge asylretten kun en ekte flyktning, som flykter for livet, hvis man søker trygghet i det første landet du kommer til. Norge har f.eks. så å si ikke mottatt en eneste reell flyktning, med unntak av kvoteflyktningene vi selv henter i hjemlandene. Det er bare å telle antall grenser man må passere mellom land som Syria, Irak, Pakistan, Afghanistan og Somalia.
Meloni har klart å redusere antallet båtmigranter med 62 prosent i år, helt uten at hun får noen voldsom oppmerksomhet. Starmer virker dog interessert, og skal også besøke Italias nasjonale koordineringssenter for migrasjon for å se med egne øyne hvordan landet har sørget for en kraftig nedgang i antallet migranter som ankommer over Middelhavet.
Samtidig fylles britiske fengsler opp med folk som misliker slaktingen av de tre småpikene i Southport.
For noen uker siden satt det altfor mange mennesker i fengsel; opp mot halvparten av dem burde ikke være der, sa den nye fengselsministeren. Så kom opptøyene, og plutselig var fengselet tross alt akkurat stedet for bøller og småkriminelle. Helt til for en uke siden, da dørene til fengslene ble åpnet og hundrevis av fanger løslatt før tiden.
Starmer har tidligere blitt beskyldt for å endre holdning i viktige spørsmål, men vanligvis har det tatt litt tid før han leverer motstridende meninger.
Den britiske statsministeren, som slipper å kjøpe klær til sin kone, ser nå ut til å ha utviklet evnen til å innta motstridende standpunkter samtidig.
Det er en veldig enkel regel som styrer dette: Enhver idé som De konservative foreslår, er dårlig og feil; men den Labour-merkede versjonen er helt grei.
Labour-regjeringen har imidlertid en stor fordel: Den offisielle opposisjonen – det vil si Tory-partiet – vil neppe være imot å sende asylsøkere ut av landet. Men i sitt eget Labour-parti vil trolig Starmer møte den sterkeste motstanden.
Men med et flertall på 170 stemmer er det lite sannsynlig at det vil spille noen rolle, såfremt Starmer faktisk mener det han sier denne gangen. Personlig tviler jeg inntil vi ser resultater.