For første gang var de fire nordiske land samlet til en Debatt på bakgrunn av at alle nå er medlem av Nato og således i samme båt. Det har gått fort. Man snakker om atomvåpen på egen jord med en letthet som ville vært utenkelig for bare få år siden.

Krigen i Ukraina har gjort noe med hodene til dem som styrer og steller. Noen, som den svenske forsvarsministeren Pål Jonson, operasjonaliserer krigen: Nå skal det bygges våpenfabrikker, og Ukraina rekrutterer 20.000–25.000 mann i måneden som «roterer». De har 15 fridager i året. Er det rotasjon til kirkegården han tenker på?

Tallet på 500.000 drepte russere ble nevnt, samt muligheten for at det kan være like mange på ukrainsk side. Men det var ikke et tema man dvelte ved, og dét skiller denne krigen fra andre: Vi snakker ugjerne om dem som våre våpen dreper. Det er som om dét er uanstendig.

Det synes som om Ukraina har gjort noe med hodene til utenriksminister Lars Løkke Rasmussen og hans kollega Espen Barth Eide.

Først ble Jens Stoltenberg intervjuet: Hadde han noen innvendinger mot at ukrainerne eskalerte og begynte angrep dypt inne i Russland? Nei, overhodet ikke. Han stolte på ukrainernes dømmekraft. Når skrev en generalsekretær for Nato ut blancosjekker til et land i krig?

Men Rasmussen og Eide var enige: Ukrainerne skal selv få bestemme hva de vil med våpnene. Alle i forsamlingen vet at det kan bety kommandosentra som senker terskelen for atomkrig. Men det er som om disse hensynene ikke betyr noe.

Man tror virkelig at Europa og USA kan beseire Russland via proxy.

Men denne proxyen forblør. Det blir færre soldater å rekruttere, og de som tvangsrekrutteres, vil ikke slåss. De forstår at de ofrer livet for en tapt sak.

Dét var det ikke lov til å si i Debatten.

Under Vietnam-krigen var de militære og politikernes ansvar og skyld et stort tema. Ingen spør Stoltenberg om han føler byrden av døde ukrainere. Han snakker med den største letthet om at krigen må fortsette – sågar trappes opp.

Historien eksisterer ikke.

Ikke Russland og Sovjets forhold til invasjoner fra vest. Er det irrelevant at Karl XII, Napoleon og Hitler led nederlag, alle sammen?

Den svenske dosenten Frida Stranne sa at hvis målene om å beseire Russland skal realiseres, må europeiske land og amerikanerne sende sine egne soldater inn for å slåss. Alle vet innerst inne at det er en logisk konsekvens av opptrapping. Er det sannsynlig at europeisk ungdom vil dø på Ukrainas stepper?

Det er helt usannsynlig, og det er også usannsynlig at USA vil våge å ta et slikt skritt.

Da gjenstår risikospillet med eskalering. Stoltenberg sier at han stoler på Zelenskyj. Men det finnes noen trekk i ukrainsk historie som ikke er sympatiske, og Azov-brigaden bærer noen av dem.

Dét nevnes ikke i offisielle medier.

Nå har det vært en stor regjeringsrokade i Kyiv, og man får følelsen av at mer radikale krefter har overtatt. Er disse etter Stoltenbergs hode? Er dette en utvikling han hilser velkommen?

Forstår Løkke Rasmussen og Eide overhodet hva de driver med?

Det sier seg selv: Ukrainerne har forblødt i to og et halvt år. De orker ikke mer. Hvilke krefter er det som har lyst på mer krig? Det er dem som er villig til å ta større risiko.

Likevel forsikret politikerne at alt hviler på ukrainerne selv. De ville ikke drømme om å gripe inn.

Det forekommer meg dypt uansvarlig, ikke bare med tanke på alle som dør, men også med tanke på den avgrunnen som åpner seg ved eskalering.

NUPI-forsker Julie Wilhelmsen er realist og pragmatiker. Hun forsøkte å lirke inn at det ikke var sikkert at Putin vil ta hele Ukraina eller mer av Europa.

Det protesterte Barth Eide på. Å jo da, Putin vil ekspandere. Hvis han får vinne, vil han ta en ny runde. Bedre å stanse ham nå. Dermed har man gitt seg selv en blancosjekk til endeløs krig.

Man sier to selvmotsigende ting: Selvfølgelig kan vi beseire Russland. Russerne har ikke større økonomiske midler enn et middelsstort europeisk land. Men hvordan harmonerer dét med at man tror Putin vil rykke videre frem? Det spørsmålet blir ikke stilt. Nå sier Wilhelmsen at Putin har trøbbel på hjemmebane – og heller ikke ressursene. Dette preller av som vann på gåsa.

Ingen spør om befolkningens mening; hva de tror. De vet nok svaret: Folk ønsker ikke å havne i krig med Russland.

Men Ukraina er blitt som det grønne skiftet: Krigen er hevet over debatt.

Den må fortsette. Koste hva det koste vil.