Når politikere og kulturpersonligheter omfavner mangfold, så tror jeg dem. De omfavner virkelig ethvert idiotisk påfunn som kan gjøre livet verre for folk flest.

Dumheten er nemlig ekstremt mangfoldig, den kommer i alle versjoner og varianter, og den må være det mest bærekraftige karaktertrekk ved mennesket, siden det er så mange som tjener på andre menneskers dumhet.

Mario Draghis rapport

I dag kan jeg lese på Document om Mario Draghis rapport om EUs fremtidige konkurranseevne. Rapporten er full av den sedvanlige svadaen, med ord som fyrtårn, ledende, verdensscenen, digitalisere, avkarbonisere osv., osv. ad nauseam. Samtidig må Europa vokse, bli mer produktivt, og derfor forandre seg radikalt.

En eksistensiell utfordring

Det radikale ligger i at Europa må tette innovasjonsgapet til USA og Kina, det må ha en felles plan for avkarbonisering og konkurransekraft, og det må øke sikkerheten og redusere avhengigheten.

Svaret på dette er ganske enkelt at det er ønsketenkning. Det er ingen sammenheng mellom det han (og EU) ønsker seg og virkeligheten.

  • Innovasjon innen EU er kvalt av lover, forskrifter, forordninger og umuliggjøres av skatter og avgifter, hvor alle mulige omkringstående personer står og skal jafse til seg av den innoverte kaken. I tillegg har energiprisene blitt etablert som børsvare, noe som virkelig var innovativt for de få og katastrofalt for de mange.
  • Avkarbonisering er intet annet enn det utopiske drømmeri om å gå tilbake til naturen, basert på en hedensk religion om at karbondioksid er til skade for samfunnet, og siden vi omgis av produkter som er basert på olje, og da spesielt elektronikk, så vil ikke dette være mulig uten å ta livet av minst 90 % av verdens befolkning og gå tilbake til sjølberging på landet. Men dette vil heller ikke være mulig så lenge EU styrer, siden EU detaljstyrer hvert eneste yrke og hver eneste bedrift i dag og gjør det via elektronisk rapportering. Avkarbonisering har som sin viktigste effekt at man ikke vil ha mulighet til å være konkurransedyktig.
  • Sikkerhet har å gjøre med geopolitisk stabilitet, og EU gjør sitt beste for å ødelegge den gjennom ukontrollerbar innvandring og fordyring av industri, slik at industrien ganske enkelt legger ned eller flagger ut. Avhengigheten av Kina og USA vil selvsagt fortsette, og EU har, i takt med USA og andre vestlige land, satt ut arbeid til billigere tredjeland i en årrekke.

Kort sagt:

  • Innovasjon er avhengig av billig energi, ødelagt av EU.
  • Karbondioksid er grunnlaget for liv, og derfor motarbeidet av EU.
  • Avkarbonisering og konkurransedyktighet er terminologiske motpoler. De virker i motsatt retning.
  • Sikkerhet er avhengig av billig energi, god handel og fravær av krig, og ødelagt av EU og NATO.
  • Avhengighet av land utenfor EU har vært EUs politikk fra starten.
  • EU er en parasittmekanisme, en velutbygget snylteinstitusjon, og ødeleggende for Europa.

Ledernes tankeboble

Jeg kan minnes en sjef vi hadde en gang i tiden, som kom opp med noe han mente var en god idé som ingeniørene ville kaste seg over med fryd. Han var ikke intellektuelt utrustet til å komme frem med noe så dumt på egen hånd, siden dumhet faktisk fordrer en viss grad av intelligens, og vi regnet med at idéen hadde fremkommet i lystig lag med andre sjefer i en utendørs badestamp om kvelden under påverknad av sterk drykk.

Den gode idéen var at vi ingeniørene skulle komme opp med produktidéer som sjefene skulle velge mellom. Disse produktidéene skulle sørge for, hver av dem, å innbringe 20 millioner årlig for bedriften i løpet av noen år etter igangsettingen av prosjektene.

Den ekstra gode idéen var at de ingeniørene som kom opp med produktidéer til 20 millioner i året, skulle belønnes med fem Flax-lodd.

Jeg synes denne historien er et svært godt bilde på de forskjellige verdener som ingeniører og ledelse opererer på. Jeg har faktisk fremstilt dette forholdet i en vitenskapelig teori hvor ingeniører og ledelse opererer i plan som ligger 90 grader fra hverandre, slik elektrisitet og magnetisme også er adskilt. De befinner seg bokstavelig talt ikke på samme plan her i verden.

Dette fenomenet, at ledere virkelig kan komme og presentere noe slikt for ingeniører, er lystig dokumentert i tegneserien Dilbert, hvor ingeniører helt siden sent på 1980-tallet sendte historier til tegneserieskaperen. Det har ledet meg til å formulere flere lover for ledere:

Lov:

Når en leder har sagt at noe skal skje, er det ekvivalent med at det har skjedd.

Avledet lov:

Når en leder sier at noe skal skje, så skjer det ikke.

Derfor vet vi, på basis av Draghis rapport, at innovasjon, konkurransedyktighet og sikkerhet ikke vil forekomme, at avhengigheten vil fortsette, at elendigheten, snyltingen, nedleggelsen av tysk industri og nederlandsk matproduksjon, og ødeleggelsen av energisystemet vil fortsette, og det eneste vi kan være glad for, er at avkarboniseringen ikke vil bli gjennomført.

Inflasjonens spøkelse

Fra loven om ledere ovenfor vet vi at når ledere, og derfor også politikere, sier at de skal bekjempe inflasjon, så vil inflasjonen bare øke og øke.

Vi lærte om innkjøpspris, avanse og salgspris i regnetimene i femte klasse på barneskolen. Det er kanskje derfor politikerne har glemt det, og dessuten er det ingen politikere på Stortinget, og for alt hva jeg vet, i EU, som noensinne har hatt behov for å tenke bedriftsøkonomi. Det skyldes i første rekke at EU er en snylte-institusjon hvis eksistens er basert på å ødelegge for sunn bedriftsøkonomi. EU kan, som alt annet byråkrati, bare eksistere som parasitt.

EU er ikke interessert i avansert filosofi, som at avansen består av både fortjenesten og bedriftens utgifter til driften, særlig husleie, lys og brensel, og dessuten selvsagt lønninger, samt avgifter som oms, moms, toms, boms, sloms, fjoms, grums, karbongrafs m.m. De er ikke interessert i at inflasjon drives særlig av utgifter som er unødvendige og som ikke bringer noe mer i forhold til tidligere utgifter, slik som strømpriser, karbongrafs-skatt, utslippsgrumsetningsavgift, tomsingutgifter til å lønne ekstra ledere og halvledere som ikke bringer noe produktivt med seg og bare øker byråkratiet og rapporteringsplikten, slomsingsutgifter til korrupsjonsfremmende tiltak i land verden over, fjomsingsavgifter for å lønne byråkratiets egenvarme, osv.

Donald Trump ble i forbindelse med valgkampen i 2016 spurt om han betalte sin skatt med glede. Nei, sa han, tvert imot, for politikerne finner på så mye dumt for skatteinntektene at han gjorde sitt beste for å betale så lite som mulig. Dessverre har ikke alminnelige skattebetalere samme mulighet.

I Norge var vi innovative på basis av vannkraften. Den konkurransefordelen er nå oppgitt, og det har liten hensikt å være innovativ i dag, med mindre du finner på en eller annen app på sosiale medier.

Energiprisene bringer intet mer om de er skyhøye; de fører til påslag i avansen og derfor til høyere priser uten at man får noe mer for pengene. Dette er selve definisjonen av inflasjon.

På samme vis vil krig og opprustning til krig mer enn noe annet føre til inflasjon, fordi man ikke får noe igjen for krigføringen eller opprustningen. Dette simpelthen hever vareprisen uten å heve vareverdien.

Økte skatter og økt offentlig aktivitet er selvsagt inflasjonsdrivende, fordi man ikke får noe igjen for å betale mer.

Alt går inn i en metaforisk spiral hvor de unødvendige utgifter øker og øker, hvorpå vareprisen må settes opp, hvorpå lønninger må settes opp.

Jo større et samfunns byråkrati er, noe som inkluderer skatter og avgifter på hva som helst, desto mindre er dets mulighet til å tiltrekke seg investorer. Enda mindre blir muligheten om det faktisk begynner å bli risikabelt å investere i landet, f.eks. om man tilhører et land eller et politisk parti eller en forening som blir uglesett av styresettet, hvorpå midlene bli beslaglagt.

Bærekraft og vedlikehold

Vi kan lære av bruken av ordet bærekraft. Når du hører en politiker snakke om å være bærekraftig, kan du være sikker på at det som blir foreslått, er det stikk motsatte. Ingen ting er så inflasjonsdrivende som bærekraftstiltakene, i form av karbongrafs-industri som tar masse betalt for ingen ting. Ingen verdens ting.

Utredningene koster millioner og atter millioner, konsulentfirmaene går så det suser så lenge det finnes subsidier. De sentrale politikerne bryr seg ikke om alminnelige mennesker annet enn som valgkveg, de bryr seg ikke om skole, sykehus, eldreomsorg, småbedrifter, infrastruktur; de bryr seg bare om å bli gjenvalgt.

Dette skyldes en annen lov som også har blitt formet gjennom årtiers observasjon av ledere.

Lov:

Ledere hater vedlikehold.

Avledet lov:

Ledere vil heller bygge nytt enn å vedlikeholde det gamle.

Skolevesenet er vedlikehold av kunnskapsbasen i landet. Sykehusvesenet er vedlikehold av syke, så noen kan bli friske og produktive, men noen vil aldri bli friske, og noen er pensjonister. Eldrevesenet handler om å vedlikeholde pensjonistene. Infrastruktur er fint å ha, men kun nye prosjekter gir prestisje og snakkis. Småbedrifter er fint å ha, men de gir ikke sentrale politikere fjær i hatten.

Når man skjønner at politikk kun er et spill, skjønner man også at vedlikehold ikke gir prestisje

Det som er pussig, er at ordet ‘maintenance’, altså vedlikehold på fransk og engelsk, opprinnelig står for et finansielt utlegg der det ikke kommer motytelser. Barnebidrag fra en barnefar til en mor som bor alene med barnet, er maintenance. Det innebærer ikke at barnefaren får en motytelse gjennom samvær med barnet.

Bøter er som sådan maintenance. Vedlikehold har gått inn i den kollektive bevissthet som noe som «bare må gjøres», uten at man får noe igjen for det. Det er derfor ledere alltid maser om at man må kunne kutte på vedlikeholdet. Heller enn å analysere hvorfor man betaler så mye for andre ting, som store nye byggverk eller programvareprosjekter.

Politikkens spill

Religion eller ideologi definerer hvordan menneskene vil ha det med hverandre. Politikk forteller hvordan man kommer dit. Uten religion eller ideologi: ingen politikk.

Amatørpolitikere blir gjerne politikere fordi de er idealister. Profesjonelle politikere blir politikere fordi det er en karriere som kan gi prestisje. De profesjonelle politikerne hegner om seg selv som klasse. Deres ideologi er at de grafser til seg mest mulig. Deres religion har et kastesystem hvor de og næringslivslederne er i den høyeste kasten. De simple velgerne tilhører «deplorables»-kasten.

Deres politikk består i å grafse bedre enn andre har grafset før dem. Deres læring består i å lære av hvordan andre profesjonelle politikere har grafset mest mulig og fått mest mulig innflytelse. De kopierer de mest vellykkede. Fordi de kopierer, beundrer de dem som har fått til mest, og ønsker å ligne dem mest mulig.

Derfor ønsker de ikke «nyskaping», selv om de sier det om og om igjen. Det er bare noe man sier. Ingen ting av det de sier, betyr noe annet enn at de gjennom sitt språk oppnår en klassetilhørighet med de andre profesjonelle politikerne. Det er et spill, og intet annet.

Derfor skjønner ikke amatører og alminnelige folk at når en profesjonell politiker sier: «Det var en ny idé!», så er det nesten den verste kompliment som kan gis. Om det var «en dristig idé», er det visstnok verre.

Den beste måten å opprettholde sin posisjon på, er å sørge for å opprette flest mulige lederstillinger så andre kan bli med i spillet. Der man før hadde ett selskap og én direktør, er det nå ti selskaper og hundre direktører. Personer som settes inn i slike stillinger, har som regel lite å gjøre, og dermed kan de settes inn i diverse styrer og kommisjoner, slik at de får masser av ekstrainntekter ved minimalt av arbeid og tenkning og ansvar.

Lov:

Ingen ledere finner på noe nytt.

Avledet lov:

Ledere forteller hverandre kun selvfølgeligheter alle kjenner til allerede.

Ledere omgås hverandre slik en religiøs sekt omgås hverandre. «Er du frelst, broder?» har sin ekvivalent i «Hva har du gjort for å avkarbonisere bedriften din i det siste?». «Vi må ha vekkelse!» har sin ekvivalent i «Vi må være bærekraftige!», underforstått at der ikke er vekkelse nok, eller bærekraft nok.

Ord som hatprat, inkludering, toleranse, mangfold, innvandring, fremoverlent, stakeholder er kodeord som signaliserer at du er på samme parti. Det betyr ingen ting hva du som privatperson måtte mene. Jo vagere, desto bedre. Bare unngå å være konkret. Det er farlig. Det kan føre til at politikeren må gjøre noe, må binde seg til noe, gi noen løfter som ikke kan holdes.

Alle politikerne vet at vi må opprettholde oljenæringen, men de er tvunget til å lire av seg fraser om avkarbonisering, «etter oljen», «det grønne skiftet», enda de vet at dette er fraser uten innhold.

Derfor kan du ikke oppnå noe som helst med en profesjonell politiker.

Ønskedrømmer

Både politikere og folk flest har ønskedrømmer. Når politikerne har kommet seg inn i et system, ønsker de å være der, derav ordet stabilitet. Men når politikerne skjønner at stabiliteten trues av et fenomen eller flere, greier de ikke å bryte ut av kodeord-lenken. De har sluttet å tenke, eller rettere sagt: De har sluttet å tillate seg å tenke. De kan ikke tillate seg å tenke annerledes. De kan i hvert fall ikke tillate seg å prøve å sette seg inn i motpartens argumenter.

Draghi-rapporten er et stjerneeksempel på ønsketenkning, vage formuleringer, terminologiske motsetninger, ubegrunnede påstander, logiske kortslutninger, godt forsynt med hva man «må» gjøre:

  • Vi må lene oss mer på produktivitet for å drive veksten. [Hva betyr å lene seg på produktivitet? At du slapper av mens andre gjør jobben? Og hvordan kan det å lene seg gjøre at noe driver vekst? Det er vanskelig å skjønne den fysiske modellen her.]
  • EU står overfor en rekke nye investeringsbehov som må finansieres gjennom høyere vekst. [En måte å si: Gi meg penger! Logikken er kortsluttet: Vi trenger at det kommer inn mer penger, fordi vi ønsker å bruke mer penger.]
  • For å digitalisere og avkarbonisere økonomien og øke forsvarskapasiteten vår, må investeringsandelen i Europa øke med rundt 5 prosentpoeng av BNP. [Logisk kortslutning. Investering betyr å bruke penger for å tjene penger. Men her sies det at man må bruke penger for å bruke mer penger.]
  • For det første – og viktigst av alt – må Europa legge om den kollektive innsatsen for å tette innovasjonsgapet til USA og Kina. [Smør på flesk. For det første betyr det samme som viktigst av alt. Metaforen er også merkelig: Man kan ikke tette et gap uten å kvele det.]
  • Vi må frigjøre vårt innovative potensial. [Akkurat her er det vanskelig å la være å le. Når man frigjør et potensial rent fysisk, så utlades det. Prøv å frigjøre potensialet i stikkontakten. Da får du støt, og da går sikringen.]
  • Avkarbonisering må skje av hensyn til planeten vår. [Nei, det er motsatt, ifølge fysiske og biologiske lover.]
  • EU må koordinere preferansehandelsavtaler og direkteinvesteringer med ressursrike nasjoner, bygge opp beredskapslagre på utvalgte kritiske områder og opprette industrielle partnerskap for å sikre forsyningskjeden for nøkkelteknologi. [Ja ha? For tiden sanksjoneres masser av ressursrike nasjoner, som Venezuela og Russland, beredskapslagrene av f.eks. mat nedbygges massivt også i Norge, og det jobbes kontinuerlig i EU for å drive nøkkelteknologi ut av EU, bare se på tysk mekanisk og kjemisk industri. Merk forskjellen mellom vage idealiseringer og den konkrete virkeligheten.]
  • Men de fysiske sikkerhetstruslene øker, og vi må forberede oss. [Er ikke dere forberedt allerede? Dette er en innrømmelse av at EU ikke har forberedt noe som helst. Særlig med tanke på den ukontrollerbare innvandringen med den påfølgende terroren som har pågått i masser av år med slike som Draghi bak rattet, er dette et merkelig utsagn. Det er som om det kun er udefinerbare trusler som bygger seg opp, og egentlig er situasjonen innen EU helt fin. Merk hvordan man med vage ord får leseren til å innbille seg det som faller vedkommende inn.]
  • Selv om Europa må gå videre med sin kapitalmarkedsunion, vil ikke den private sektoren være i stand til å bære brorparten av finansieringen av investeringene uten støtte fra offentlig sektor. [Hvordan kan det sies mer eksplisitt at kapitalmarkedsunionen har feilet? Den har eksistert i 40–50 år, vokst seg større og større og må fremdeles støttes av statlige subsidier.]
  • Vi har nådd et punkt der vi uten handling enten må gå på akkord med vår velferd, vårt miljø eller vår frihet. [En skinnkonflikt. Vi kan fint beholde både velferd, miljø og frihet. Her introduseres tanken som et ultimatum: Hva gir du slipp på?]
  • For at strategien som skisseres i denne rapporten skal lykkes, må vi begynne med en felles vurdering av hvor vi står, hvilke mål vi ønsker å prioritere, hvilke risikoer vi vil unngå og hvilke avveininger vi er villige til å gjøre. [Det er mulig at denne formuleringen er så daff at ingen reagerer. Man burde rope ut: Har dere ikke gjort det allerede? Gjøres ikke dette kontinuerlig? Hvordan kan EU styres uten kontinuerlig situasjonsbeskrivelse, målprioritering, risikounngåelse og avveininger?]
  • Vi må sørge for at våre demokratisk valgte institusjoner står i sentrum for disse debattene. [EU er ikke en demokratisk valgt institusjon. Hva med å peke på noen demokratisk valgte institusjoner?]
  • Og vi må innta en ny holdning til samarbeid: ved å fjerne hindringer, harmonisere regler og lover og samordne politikken. [Er dette en «ny holdning»? Har ikke EU alltid jobbet for dette?]

I dag er politikk intet annet enn fraser og ønsketenkning. Selv vi alminnelige fjols som ikke er ledere eller politikere, bedriver ønsketenkning på sosiale medier og alternative nyhetssider, i småpartier og små organisasjoner, hvor det rett som det er oppstår politisk ukorrekt bråk, og vips er det splittelse og konfrontasjoner – der man mer enn noe annet trenger å holde sammen.

Derfor er det en ønskedrøm at det skal gå bra med Norge. Det gjør ikke dét. Ikke vil det gå bra med EU heller, fordi organisasjonen snylter for mye og derigjennom kveler sin egen befolkning. Uansett hvilke ønskedrømmer Draghi og hans kumpaner publiserer.

Skal vi ikke synge sammen

(for dem som husker det prehistoriske Melodi Grand Prix-bidrag):

Må må må må       må må skynde oss å
bli bli bli bli            bli bli produktive
så så så så såh       EU tjener mer!

Vi vi vi vi                vi må bli innova-
Tiv tiv tiv tiv          tiv-e så vi kan få
Produktivitet         ut av mange fler!

Sub sub sub sub     sub sub-si diering
Må må må må       til fra vår regjering
Slik at alle ser        at vi klarer mer:

Vel vel velferd        og miljø avhenger
Av at vi får             frigjort nok av penger
Så betal din skatt da vi trenger mer!

Vi vi vi vi                vi vi garanterer
Og vi står i             kor og postulerer
At du er mer fri     enn du tror du ser.

Hat hat hat hat      hatprat må du ikke
Publisere                 i de sosiale
Me me medier       Ikke noe mer!

Må må må må        digitalisere
Må må må må        avkarbonisere
Investere alt            som du har betalt

Inn inn inn inn       inn inn inn i våre
Byggverk uten       å felle en tåre:
Ba ba bare gjør      som du blir fortalt.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.