Det har skjedd noe med norsk politikk de siste 30 årene som bør vekke bekymring, men i stedet vekker det entusiasme: Norske politikere blir stadig rikere, mektigere, mer profesjonaliserte, maktarrogante og selvsikre, og stadig tettere sammenvevet med private og utenlandske maktstrukturer. Samtidig gjemmer de seg bak et stadig større apparat av rådgivere, byråkrater, forskere, lobbyister og PR-agenter som danner en beskyttende vollgrav av svada rundt dem, hvor det å ingorere kritikk, ikke ta telefonen eller unnlate å svare på mail blir en stadig vanligere strategi.

Politiske topper kan fortsatt angripes av media og avsettes, for det skjer stadig vekk – nå sist med Bollestad i KrF. Norge har fortsatt en fri presse som kan gjøre jobben sin hvis den vil. Det er bare påfallende hvor ofte den ikke vil, og hvordan pressen alltid går løs på enkeltsaker som likevel aldri kan skjules, men aldri angriper systemiske og strukturelle feil som bør eksponeres.

Det er media som bestemmer hva folk skal mene 

Pressen elsker alltid feite sensasjoner, men er også utrolig selektive på hvilken debatt som skal bryte ut i samfunnet: Det er redaksjonene som bestemmer hvilke saker folk skal være opptatt av, hvilken vinkling saken skal få og hva folk skal mene – dette ser vi tydelig i betente saker som covid-19, klima og Gaza: Den politiske agendaen skinner klart igjennom.

Instinktivt elsker ikke nordmenn samferdselsrevolusjonen med overgang til batteridrift av biler og ferger. De blir fortalt at de skal elske det. Nordmenn ønsket ikke eksplosjonen i vindkraftutbygging som skjedde mellom 2012 og 2019. De ble dressert til å like det – helt til det ikke lenger var mulig å bortforklare problemene.

Du får ikke fem millioner borgere til å betale stadig mer moms, skatt og avgifter i en søkkrik oljenasjon, hvor personskatt og avgifter burde vært minimalisert, uten å manipulere folk med dressur-kommandoer som «solidaritet» og «det går til velferd». I landet hvor 70 prosent hater EU, får du ikke 70 prosent av nordmenn til å akseptere EØS-avtalen – uten å manipulere dem systematisk. Propaganda virker, som du ser.

Stadig større kontroll over informasjonsflyten

Nettverket av profesjonaliserte og selvsikre politikere er ikke spesielt kompetent. De begår idiotiske blundere og svikter norske borgere og skattebetalere nesten ukentlig til fordel for andre land, folk og private maktstrukturer, eller av ren egeninteresse. Likevel får politiske feilslutninger, budsjettsprekk, systemisk svikt av nasjonale interesser og total mangel på prioritering stadig mindre fokus i media. Før måtte direktører forlate sine stillinger når 5 milliarder ble sløst bort. Nå bare ler vi av det.

Systemiske feilslutninger er langt mer alvorlig og mye viktigere for samfunnet enn sensasjonelle seksuelle krumspring i åkeren eller kreativ svindel med tjenesteboliger – men medias selektivitet og politiske vridning sørger for å glatte over problemet: Enhver debatt om slike saker føres av et panel som i stor grad er enige – ellers får du ikke politikere til å stille opp i debatten.

Derfor finnes det i realiteten ingen åpen og demokratisk offentlig debatt i Norge. Dette er naturligvis til stor nytte for elitelaget i norsk politikk, som i praksis kan sløse bort så mye penger, verdier, natur, selvråderett og kontroll som de vil, og gi hverandre jobber, penger, priser og vennetjenester helt uhemmet, uten å utsette seg for den minste fare for å bli dyppet i tjære og rullet i fjær.

Før kontrollerte politikerne informasjonen; nå kontrollerer de sannheten

Media og redaksjoner har alltid vært selektive og hatt politisk vridning. Men etter hvert som sosiale medier har sørget for at politikerne har mistet kontrollen over hva folk blir fortalt, har det blitt stadig viktigere å profesjonalisere politikernes image og kommunikasjonsflyt. Det er denne glattpoleringen av norsk politikk som lager større og større avstand mellom politikerne og folkedypet. Men politikerne hadde ikke noe valg:

Helt frem til år 2000 hadde media hegemoni på informasjon, og politikere kunne til en viss grad samarbeide med media om hvordan de og politikken ble fremstilt – såfremt politikerne ikke gjorde grove systemiske feil som skadet samfunnet. Slik er det ikke lenger. Nå har politikerne og embetsverket gjemt seg bak en mur av kommunikasjonseksperter som pumper ut propaganda i sosiale medier som forteller alle hvor flinke politikerne er.

Det er ikke lenger mulig å kontrollere informasjonsflyten som før år 2000, og derfor har politikerne gått over til «plan B», som er å kontrollere hva som er sannhet og hva som løgn. Det er derfor «faktasjekking» er blitt den nye oljen, og ordet «konspirasjonsteorier» er blitt den nye brannslukkeren.

Aldri har flere kunnet si meningen sin, og aldri har folk hatt mindre å si

Paradoksalt nok har norske velgere aldri hatt flere fora å ytre sin mening i. Aldri har det vært lettere å samle tusenvis av tilhørere rundt sin egen digitale bruskasse på sosiale mediers speakers’ corner. Aldri har det vært lettere å bli hørt – det er bare en litt påfallende ting med dette:

Selv om borgerne har fått langt større mulighet å organisere motstand, protestere i flokk og få sin stemme hørt, skjer det stikk motsatte når det gjelder å faktisk få makt og gjennomslag: For det politiske etablissementet blir det stadig lettere å bare ignorere både folk og velgere, og heller suverent gjennomføre hva den lille klikken i maktens korridorer bestemmer. Uansett hva resultatet måtte bli.

Politikere kan i praksis bruke samfunnet som sin egen lekestue, og vedta hva det måtte være av påfunn og «visjoner», uansett kostnader og faremomenter, i vissheten om at folket og velgerne er en maktesløs detalj som bare er inkludert i demokratiet hvert fjerde år i ti minutter i valgavlukket. Du er her for å stemme, ikke for å mene noe. Og nøkkelen til dette er å kontrollere sannheten, mens alle andre driver med «desinformasjon».

Alle kontrollinstanser er paralysert

Det kunne ikke gå annerledes, for ikke bare har politikere, kapitalkrefter og media i samarbeid sørget for at all risikovurdering og ansvarliggjøring rundt gjennomgripende og samfunnsendrende politikk er fjernet. Det norske demokratiet har heller aldri hatt noen uavhengige kontrollinstanser som kan tvinge politikere til å svare for seg, ansvarliggjøre dem og sette dem på tiltalebenken.

Bevares, Norge er ikke helt uten kontrollinstanser: Vi har Stortingets kontrollkomite, Riksrevisjonen, PST, økokrim, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, og ikke minst den fjerde statsmakt: pressen. Problemet er at disse instansene mangler tenner og er passivisert til å jobbe med det makthaverne ønsker – og ikke det de burde jobbe med. Også de er opptatt av å støtte den politiske agendaen hvor politikere ivaretar sannheten, mens kritikere serverer løgn og konspirasjoner. Sunn, demokratisk debatt er blitt til farlig villedning av publikum, og begrep som «synspunkter» og «ståsted» er eliminert til fordel for absolutte sannheter fra faktasjekkere. Dette er et helt ustoppelig maktovergrep:

Vi har ingen offentlige «senatshøringer» hvor jålete politikere må stille opp og svare for seg i full åpenhet og offentlighet eller risikere tiltale. Vi har ingen myndighet som kan tiltale politikere som sløser bort milliarder. Vi har nemlig aldri hatt behov for det: I alle år ble Norge styrt av voksne folk med verdighet og livserfaring som hadde fokus på forsiktighet, flertallet og samfunnet, og som ikke «tok ansvar og ble i jobben» når de sløste bort andres penger. Og hva er vi styrt av nå?

Politiske jålebukker med «visjoner»

Politikk er blitt et selvutviklings- og selvbekreftelsesprosjekt for unge mennesker med lite arbeids- og livserfaring, og med farlig høye tanker om seg selv og sine egne evner. Politikk er ikke lenger styrt av forsiktighet, nøysomhet, ansvarlighet og samfunnsansvar, men av lojalitet, penger, karrierejag, visjoner, mål, løfter, gruppetenkning, klimapanikk og EU – altså alt som har null betydning for norske borgere.

Hadde Norge hatt kontrollinstanser som kunne tvinge politikere til offentlige høringer, ydmykelse og ansvarlighet for egne tabber, ville aldri EØS-avtalen og EU-kolonialismen blitt inngått. Norge ville aldri satset på eksperimentet med «flerkultur». Norge ville aldri tillatt sekten islam å spre seg uhindret gjennom penger fra skattebetalere og totalitære islamistiske regimer. Corona-nedstengningen ville aldri skjedd. Offentlig sløsing og en stat som står for over 60 prosent av BNP ville ikke kunnet utvikle seg.

Med et sånt ris bak speilet ville norske politikere aldri våget å bli en del av den fremmede maktstrukturen til The World Economic Forum. Og Norge ville aldri blitt en nasjon som satset alt på klimapanikk. Men sånn er det blitt, og naturligvis: Demokratiet burde ha ordet opp i dette. Valgene er ment som riset bak speilet for udugelige politikere, men det virker ikke, fordi både partier og politikere blir stadig likere, og valgløfter og propaganda får velgerne til å drive ren selvskading. Politikerne forvalter nemlig sannheten nå, mens alle andre er ondskapsfulle løgnere.

Demokrati eller «demokrati»?

Hvis du tror at borgere og velgere styrer Norge gjennom demokratiske prosesser nå, så lever du på 1970-tallet. I virkeligheten kan politikere på Stortinget gjøre hva som helst uten konsekvenser: bryte alle løfter, selge seg til EU, FN, WEF eller private profitører, så som vindkraftindustrien. De kan kaste bort hundrevis av milliarder på å bygge nytt regjeringskvartal til seg sjæl, eller bygge personlige klimaluftslott som karbonlagring og havvind. Alt er mulig, for i 2008 sørget Stortinget for å fjerne § 105, som sa at løftebrudd fra politikere straffes med halvannet år i fengsel.

Hvis kritikken eskalerer i befolkningen og på sosiale medier, har politikerne en rekke nye verktøy i skuffen: Unnlate å stille i debatter. Ikke svare på henvendelser. Møte hverandre i enighet på Debatten i stedet for å møte ekte kritikere med tyngde. Sette PR-apparatet i gang med å pulverisere ansvaret. Hevde at kritikken er «konspirasjonsteorier». Eller rett og slett overlate saken til «faktasjekkere», som alltid finner ønsket svar.

At politikere manipulerer velgerne og demokratiet til sin egen fordel, er intet nytt. Det er faktisk uunngåelig hvis det ikke finnes et ris bak speilet som hindrer det. For valgmanipulasjon er mer enn bare å jukse med stemmesedler, noe som er tilnærmet umulig med det norske valgsystemet. Til gjengjeld har vi aldri hatt noe system for å skrive ut nyvalg eller sette udugelige politikere som sløser bort pengene våre på tiltalebenken. Og det kommer ikke til å bli innført nå.

Demokratiet vårt er basert på at velgerne har ti minutter i valgavlukket hvert fjerde år for å styre Norge. Klarer du å manipulere velgerne til å stemme på deg med tomme valgløfter, har du i praksis fri bane til å gjøre hva du vil i fire år fremover – og som du ser, er det nettopp dét som skjer.

Skal dette forestille et demokrati? For det ender med all makt til en liten elite som selger oss til høystbydende venner av seg, og et slikt elitestyre har det aldri vært noe flertall for. Men det er dét du får.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp eboken her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.