Detalj fra Alf Rolfsens (1895–1979) freskomaleri av St. Hallvard i Oslo rådhus. Foto: katolsk.no / Facebook.

Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. ² Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. ³ Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. ⁴ Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. ⁵ Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. ⁶ Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.

Salme 23

Avisen Dag og Tid har denne uken blant annet to store reportasjer, den ene om utviklingen i Afghanistan, den andre om den politiske situasjonen i Tyskland.

Fra Afghanistan kan Dag og Tid melde at det afghanske justis­departementet har utarbeidet en ny lov «om spreiing av dyd og hindring av umoral». Fra et kristent ståsted synes det som om moralen er borte og dyden et skalkeskjul for menneskets verste laster. Loven avslører et kvinnesyn som minner om antikkens Athen. Det er et totalt mørke, fullstendig blottet for et menneskeverd vi i Vesten tar for gitt.

Samtidig pågår det en debatt i Tyskland, og Dag og Tid spør hvor ekstrem lederen for partiet Alternativ for Tyskland (AfD) i delstaten Thüringen, Björn Höcke, er. Vi får vite at Tyskland etter andre verdenskrig opprettet organet Bundesamt für Verfassungs­schutz (BfV) i den hensikt å beskytte landet mot partier som er fiender av demokratiet og menneske­verdet. Et av de viktigste ankepunktene mot AfD er at de oppfattes som nettopp dét, ettersom de fremmer ideen om masse­utvisning, kjent som remigrasjon.

Etter å ha lest avisa er vi nødt til å stille noen politisk ukorrekte spørsmål. Implisitt stiller Dag og Tid nemlig et spørsmål vi aldri våger å drøfte skikkelig: Hva bør vi gjøre dersom muslimske innvandrere ikke blir integrert i Vesten og dette resulterer i at menneske­verdet i våre egne land blir truet? Hva gjør vi dersom kulturen fra Afghanistan og andre muslimske land slår rot her?

For når selv Abid Raja ser skriften på veggen, er det på tide at resten av samfunnet gjør det.

Denne våren og sommeren har jeg hatt den store gleden av å lese bøkene «Kongen, lova og landet – kong Magnus Lagabøter, landslova av 1274 og det Norge han skapte» og «Anno 1024 – året som forvandlet Norge», skrevet av henholdsvis Jørn Øyrehagen Sunde og Ole Petter Erlandsen.

Kristningen av Norge er et spennende tema, den viser nemlig at det var mye med vår førkristne kultur som minner om dagens muslimske kulturer. Kvinnesynet (bortsett fra over­klassens kvinner) var uten rettigheter, vold var sosialt akseptert og æren var kanskje det viktigste en person var i besittelse av. Krenkelse av ære måtte hevnes, og blodhevn var normalt.  Det som forandret oss, var kristen­dommen. Du kan si at vi ble integrert inn i et da kristent Europa ved å bli kristne, og det fikk varige etiske konsekvenser.

En av de historiene som vitner om denne overgangen, er historien til Hallvard Vebjørnsson, han som senere skulle bli Oslo bys skytshelgen.

Året er 1043 og grandnevøen til Olav Haraldsson, Hallvard Vebjørnsson, skal etter det vi vet, reise til England. For å komme seg til avreise­stedet, må han krysse Drammens­fjorden, men idet han skal til å ro over fjorden, kommer en gravid trellkvinne løpende og ber om å bli rodd over. Forfølgerne hennes, to eller tre menn, kommer ropende bak henne og beskylder henne for innbrudd og tyveri. For kvinnen, som bedyrer sin uskyld, er dette et spørsmål om liv eller død. Hallvard velger å tro henne og begynner å ro for livet.

Forfølgerne setter etter i en annen båt og håner Hallvard. De lurer på hvorfor en ættestor gutt som han vil verne «et elendig kvinnfolk». Hallvard, som har fått en kristen oppdragelse av sine foreldre, roper tilbake at hun har rett til å få prøvd sin sak, og at han vil betale bøtene dersom hun blir funnet skyldig, og at barnet hun bærer under alle omstendigheter er fri for all skyld.

Men det hjelper ikke. Hallvard blir skutt i strupen med en pil og drept. Han blir dumpet i fjorden med en stein rundt halsen, mens trellkvinnen blir begravd ned på nærmeste strand.

Ole Petter Erlandsen, som skriver om denne hendelsen i «Anno 1024», peker på at Hallvard velger å ofre livet for en kvinne som etter de gamle lovene hadde vært uten retts­beskyttelse, men at han ved å gi sitt liv for en vergeløs kvinne, et «elendig kvinnfolk», får både heltestatus og en plass i historie­bøkene. Rollene er snudd: Hallvards forfølgere, som etter gammel skikk ville fått ord på seg for å være menn av ære som krevde sin rett, blir stående som ubarm­hjertige over­gripere.

Det er så en knapt våger å trekke parallellen til vår egen tid, men vi er nødt, det er på tide vi er ærlige om utfordringene knyttet til en massiv innvandring fra muslimske land. Abid Raja skal ha ros for å ta opp temaet, men han våger naturlig nok ikke å trekke den eneste holdbare konklusjonen. Men Abid Raja bør unnskyldes, det er nemlig all grunn til å tro at han som elev i norsk skole ikke har lært noe om kristen­dommens betydning for etikkens utvikling.

I norske lærebøker har det vært en konsekvent under­kommunisering av kristningens betydning for vår historie, selv formidlingen av verdslige nyvinninger fordreies, som at Landsloven av 1274 ga kvinnene halv arverett sammen­lignet med menn. I lærebøker blir dette fremstilt som et overgrep mot kvinner. Lærebøkene forteller ikke at kvinnens arverett før denne nyordningen var knyttet til medgiften, og at de uten arverett risikerte å stå på bar bakke. Magnus Lagabøter ga da også kvinner langt større selv­råde­rett ved inngåelse av ekteskap enn de hadde hatt tidligere.

Etisk utvikling er ikke et resultat av evolusjon, tilfeldig­heter eller økonomisk vekst. En ny etikk forutsetter en endring i befolkningens tro og påfølgende verdens­bilde, og i Vesten handler det om kristningen. For å si det slik: Hallvard ville neppe vært et etisk forbilde for mennesker i førkristen tid. Og det er et faktum vi ikke må glemme. Vi må ikke glemme at den norske kulturen en gang var like voldelig som den vi i dag finner i Afghanistan, men at det også er mulig å endre et helt folks mentalitet ved hjelp av kristen tro.

Fra et etisk ståsted er det ikke høyre­ekstremt å si nei til innvandrere dersom deres tro bryter fundamentalt med vår egen, og når den medfører en sikkerhets­risiko for våre egne innbyggere. Det handler ikke om hat, men om forståelse for andre menneskers tro.

Vi må derfor løfte denne debatten opp fra smålig parti­politikk til der den hører hjemme: til spørsmålet om hvilken Gud vi vil tilhøre. Skal vi holde oss til en Gud som sier han elsker oss og gir oss en uendelig verdighet, og som forvandlet landet vårt, eller gå over til post­modernismens ateisme som er nytteløs i møte med andre religioners førkristne idealer?