Statlige subisidier og politisk bestillingsindustri har skapt ren bonanza blant EUs finanshaier, noe som igjen har skapt en ny ødeleggende bobleøkonomi – bare et drøyt tiår etter at finanskrisen eksploderte og nesten ødela det vestlige finanssystemet. Heldigvis ble datidens tilraningsindustri reddet av skattebetalerne som de allerede hadde plyndret for sparepenger, pensjoner og husdrømmer, og nå er de i gang igjen med en ny pengekilde: Offentlige klimasubsidier.

Også norske finanshaier har kastet seg over den politiske skapte gullgruven som klimapolitikken i realiteten er. I 2022 kunne Finansavisen melde om investeringsselskapet Arendals Fossekompani som plukket «vekstselskaper på billigsalg» og de investerte blant annet 400 millioner i det tyske batteriselskapet Commeo. Som alle andre batterisatsinger i Europa lovet Commeo at de er grønne, innovative og nytenkende, og at man er «On the safe side with Commeo as your partner»

Det har åpenbart vært falsk reklame, for selv om konsernsjef Ørjan Svanevik i 2022 mente han hadde gjort et kupp, så meldte nylig Arendals Fossekompani at de trekker seg ut av satsingen, og har gått på en stygg smell. Til sammen er tapet på 961 millioner kroner, så det er altså ikke bare skattebetalerne som må blø for politikernes drømmer om å «redde klimaet» og skape en «nullutslippsamfunn» gjennom en fantasibasert «energiomstilling»basert på (nok et) nytt økonomisk system de kaller «sirkulærøkonomi».

Fornuft og forsiktighet er erstattet av panikk og grådighet

Alle disse samfunnseksperimentetene implementeres nå i ekspressfart i hele EU, uten bremser, kontrollinstanser eller risikovurdering, basert på EUs taksonomi – i troen på at bare man vedtar «hårete mål» og subsidierer nok skattepenger, så kan ikke hastverk basert på klimapanikk feile. For hva kan possibly gå galt med et sånt grunnlag? Men dette har jeg advart om i årevis, og denne kommentaren handler ikke om det. Den handler om spørsmålet «hvorfor?»

Hvorfor er norske styrerom på få år forandret til skjødesløse gambling-buler – hvor klimapanikk, miljøopportunisme, grønnvasking, ensidighet, grådighet og total mangel på risikovurdering og økonomistyring har tatt over for nøysomhet, forsiktighet og ansvarlighet? At politikere er totalt skjødesløse med andres penger, og bruker samfunnet som sin personlige lekestue for innfallpolitikk er vi vant til. Vi forventer ikke engang bedre av dem lenger.

I det private næringslivet er det normalt høyere standarder for å passe på penger, siden det gjerne er private penger man får betalt for å passe på. Men stadig flere historier om enorme tap på «grønne investeringer» lekker ut etterhvert som de ikke lenger kan kamufleres av kreative regnskapsmetoder. Hvordan kan egentlig et norsk investeringsselskap tape en milliard kroner på bare to år? Hvilken psykologi og kultur må herske i norske styrerom for å gjøre en slik enorm blunder?

Alle innsigelser er fjernet og eliminert for å spille casino

Hadde Arendals Fossekompani betalt meg en million for konsulenttjenester i 2022, så ville de spart 960 millioner kroner. Det ville vært Norges beste investering noensinne. Det har imidlertid ikke vært rom for forsiktighet, djevelens advokat, innsigelser, logikk, analyse og ærlig risikovurdering i norske styrerom. Det begynner å komme nå i etterkant.

Årsaken er en giftig blanding av uprofesjonell hybris, overmot, gruppetenkning og grådighet har grepet styrerommene. Og det har kommet som resultat av det politiske massehysteriet som har grepet hele vår politiske sektor og media. Næringstopper i Norge er (altfor) tett sammenknyttet med toppolitikere og mediatopper, og de har smittet hverandre med samme massehysteri, gruppetenkning og tvangstanker.

Klimahysteriet er i ferd med å destabilisere normal næringsdrift ved at politikerne presser og lokker alle næringsdrivende til å bli klimaaktivister fremfor å drive med nøktern, lønnsom business. Politikere med null realfaglig ballast har vedtatt fremtidens teknologi, og bruker nå endeløst med offentlige penger på å gjøre sine «visjoner» til virkelighet – og er det noe som ødelegger for ærlig business, så er det gratis investorpenger som «ingen» eier og kommer uten krav om resultater. Altså det vi kjenner som subsidier.

Grådighet og flokkmentalitet tok overhånd

Akkurat som under finanskrisen i 2008, har grådigheten og flokkmentaliteten tatt helt overhånd i styrerom over hele den vestlige verden.  Siden «alle gjør det», blir det viktigere å kaste seg på ruletthjulet og følge offentlige subsidier (og tvang), og levere det politikere har bestilt. Og for å få til det var styrerommene nødt til å fjerne alle kritikere.

Enhver teknologisk analytiker verd sitt salt kunne fortalt styret i Arendals Fossekompani at «batterieventyret» er et politisk fantasifoster, akkurat som biodrivstoff, hydrogen, batteribil og havvind-satsinger. Det finnes nemlig ikke noen markedsbasert substans bak det. Det det er et kunstig oppblåst marked av politisk bestillings-teknologi og offentlige subsidier som betaling for lydighet.

Politikere kan ingenting om teknologi og industri

Selv om politikere sprer myten om at klimapolitikken skaper enorm «innovasjon» og noe helt nytt, så er det beviselig feil.  Det finnes ikke noe nytt med batterier, vindturbiner, solpaneler, hydrogen, ammoniakk eller strøm. Alt dette har vært i kontinuerlig utvikling i mange tiår, og særlig Asia ligger mange tiår foran i forskning og utvikling. I tillegg sitter de med råvarene, knowhow, lave kostnader, etablerte distribusjonskanaler og eksisterende kunder.

Når det kommer til å utvikle ny teknologi – så som karbonfangst og lagring fra industrielle prosesser, så hevder klimapolitikere at her er det viktig å være tidlig ute for å skape «den nye oljen» som alle etterhvert vil kjøpe av oss. Dette er også frakoblet virkeligheten. Det finnes ingen naturlov som sier at være først ute gir størst utbytte. Ingenting tilsier heller at dette vil være mulig i storskala, eller at markedet vil oppstå i fremtiden. Alt er drømmer og fantasier.

At europeiske oppstartsbedrifter skal kunne ta igjen dette forspranget og utkonkurrere de etablerte er, i beste fall, optimistens julenummer. Det er frakoblet alt vi vet om industriell konkurranse, og vil være ekstrem høyrisiko å investere i.  Men det gjør styrerommene, fordi politikerne forlanger og betaler for det, uten å kreve noe tilbake hvis det feiler. Og det skaper noe som ser ut som suksess.

Men det bare ser sånn ut, og nå er klimaboblen i ferd med å implodere.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.