Det er ikke bare batteribiler som kan fjern-repareres fra fabrikken med oppdateringer. Også nesten 50 år gamle romsonder kan fikses, selv om de er nesten 19 lystimer vekk fra Jorden. Voyager 2 og 1 ble skutt opp med Titan-Centaur raketter høsten 1977 med oppdrag å ta utforske solsystemet og ta bilder av planeter og måner som tidligere ikke var fotografert av sonder. Ingen drømte om at de skulle være operative i 2024 og bli de første til å utforske interstellart rom – men det knirker litt for gamlingene nå.
Voyager 2 ble innrettet feil
NASA bekreftet tidligere denne måneden at de hadde klart å gjenopprette kontakt med den interstellare sonden Voyager 2, som de mistet kontakten med i fjor etter en feil kommando fikk sonden til å peke antennen sin noen grader vekk fra jorden. NASA hadde opprinnelig et håp om at romfartøyet skulle tilbakestille seg selv i oktober 2023, men det skjedde ikke.
Kloke ingeniører la hodene i bløt og konkluderte med at «signalene er der, de bare treffer oss ikke direkte». De fikk tillatelse til å bruke det enorme radioteleskopet i Canberra, og klarte til slutt å oppdage noen svake «hjerteslag» av villfarne radiosignaler, som strølys fra en lommelykt, men det var nok.
Deretter brukte man et annet radioteleskop med den største signalstyrken på jorden for å sende ut et «interstellart brøl» som bombarderte sonden med ekstremt kraftige signaler om å «straighten up and fly right» – i håp i om at sonden ville oppdage dem og følge instruksjonen. Og så var det bare å vente 37 timer tur-retur på svaret. Nå virker alt som det skal, og veteran-sonden sender atter data til jorden.
Voyager 1 snakket plutselig bare digitalt babbel
Også Voyager 1 fikk problemer i slutten av 2023. Da fikk datamaskinen ombord en «glitch» som gjorde at den bare repeterte den samme korte og meningsløse binære koden, uten brukbare data. Og her snakker vi om to General Electric datamaskiner fra før 1977 (som regnes som PC‘ns fødselsår) med magre 69.63 kilobyte RAM, fra æraen da datafolk gikk i hvit frakk og selv ikke IBM-sjefen skjønte hva noen skulle med en personlig computer.
Problemet med å løse floken var ikke bare at sonden var milliarder av kilometer fra jorden, men også at ingen av dagens dataingeniører har den minste peiling på denne steinalderteknologien. Derfor måtte man hente inn noen av «gamlegutta», og etter endel prøving og feiling mottok man atter sammenhengende data igjen i april i år.
Så langt tyder alt på at Voyager 1 er frisk og fungerer som den skal, men ingen vet nøyaktig hva feilen skyldes eller om den vil oppstå igjen. Femti år med kosmisk stråling kan jo gjøre sitt, og hver dag Voyager-sondene leverer data er en gave for vitenskapen. Derfor bruker NASA fortsatt ressurser på gamlingene til de går tomme for strøm.
Veteran-sonder som vil overleve både sine ingeniører og solsystemet vårt
Voyager 2 og dens tvilling Voyager 1 er de eneste romfartøyene som noensinne har operert utenfor heliosfæren, som er boblen av partikler og magnetiske felt generert av solen. De nådde det interstellare rommet i henholdsvis 2018 og 2012. Voyager 2 er det eneste romfartøyet som noensinne har fotografert Neptun og Uranus, mens Voyager 1 nå er nesten 19 milliarder kilometer fra Jorden, og er menneskehetens fjerneste romfartøy.
Ingen vet nøyaktig når Voyager-sondene går tomme for strøm. Utenfor Saturn er det ikke nok sollys for solpaneler, og sondene svever nå i nesten totalt mørke hvor solen bare er én veldig sterk stjerne blant alle de andre. Sondene er derfor utstyrt med «termoelektriske radioisotop-generatorer» som er en pyntet eufemisme for enkle atomkraftverk, basert på varme fra nedbrytning av plutonium.
Disse atomkraftverkene svekkes akkurat som batterier, (bare mye langsommere) og NASA oppgir at sondene vil leve til minst 2025, med en maksimal levetid frem til 2030, og kan muligens levere nok elektrisk kraft til å returnere tekniske data frem til 2036. Men selv om elektronikken dør, vil sondene leve mye, mye lenger:
Det vil ta Voyager 1, som svever raskest, omtrent 237 år å komme seg et lysår unna oss – og dermed nesten 1000 år og nå nærmeste stjerne – men den flyr ikke i den retningen. Om 40.000 år vil sonden i stedet passere stjernen AC+79 3888 med en avstand på 1.6 lysår. Begge sondene vil fortsette rundt galakseplanet i all evighet, også etter at Solen vår dør om 5 mrd år.
Skulle likevel noen oppdage dem, så har begge sondene med seg en hilsen fra en forsvunnet verden: En 30 centimeters forgylt grammofonplate av kobber med tittelen: «The sounds of Earth – United States of America – Planet Earth» med en håndrisset beskjed innenfor rillene: «To the makers of music – all worlds, all times». Avspillingshastigheten er 16 2/3 omdreininger i minuttet. Stift og pickup-hode er vedlagt, for sånn var det i 1977.
Red anm: Forfatteren er astronomi-geek fra barnsben av, eier et Meade ETX125 teleskop og er medlem av Norsk Astronomisk Selskap.
Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!