Vidkun Quislings samtaler med fengselsprest Peder Olsen har nå blitt både bok og film. Det er det flere som reagerer på.
– Jeg kjenner ikke bakgrunnen for publiseringen, men umiddelbart synes jeg det virker høyst problematisk. Alt i meg sier at dette må være galt, sier Eirik Mills, som er fengselsprest ved Ullersmo på Kløfta, til Vårt Land.
Denne høsten slippes både spillefilmen «Quislings siste dager» og dokumentarboka «Kruttårnet», som er basert på notatboken til fengselsprest Peder Olsen.
Hvorfor tok presten Peder Olsen vare på notatene fra samtalene med Quisling? Og kan virkelig avstanden i tid rettferdiggjøre at notatene offentliggjøres?
Det er to spørsmål fengselspresten stiller.
– Dette handler om respekt for mennesket og menneskeverdet. I min jobb møter vi hver dag mennesker som har gjort forferdelige ting. Men også de er mennesker som skal møtes med samme verdighet som alle andre. Og det må også gjelde for Quisling, sier Mills, og utdyper:
– Det er lett å tenke at vi ikke skylder Vidkun Quisling noe, men det gjør vi faktisk. Vi skylder ham å holde ord. Han ble gitt et løfte om fortrolighet, og det løftet burde vi holde.
Ifølge barnebarnet Håkon Høydal mente Peder Olsen selv at opplysningene var taushetsbelagte.
Høydal er VG-journalist og har tidligere brukt opplysningene i en artikkel i VG.
– Farfars dagboknotater gir et unikt innblikk i Quislings siste måneder og timer, og er et viktig dokument, sier Høydal, som forsvarer publiseringen.
Presters taushetsplikt følger både av prestenes ordinasjonsløfte og av forvaltningsloven.
Elisabet Kjetilstad, som er fengselsprest ved Bredtvedt kvinnefengsel, sier på generelt grunnlag at det er veldig problematisk at taushetsplikten blir brutt.
– Prester skal ikke skrive dagbøker om dem man er i samtale med, og det som blir sagt, skal ikke gis videre til andre, sier Kjetilstad, og understreker at dette gjelder uavhengig av hvem man snakker med:
– Quisling var en landsforræder, men da han ble fengslet, var han et menneske i en svært sårbar situasjon. Og taushetsplikten er der nettopp som et vern for den svake parten. Den andre skal vite at det som blir sagt, blir mellom oss to og Gud, avslutter hun.