Andelen fremmedkulturelle i vestlige land har eksplodert, og myndighetene er desperat opptatt av å samarbeide med organisasjoner og talsmenn for innvandrere og importert ukultur for å dempe gemyttene og opprettholde sosial ro. På en annen side er de tilsvarende opptatt av å angripe egne borgere som føler uro og protesterer mot samfunnsutviklingen, og der er det null samarbeid å spore – bare beskyldinger om høyreekstremisme og rasisme. Det finnes ingen likhet for loven eller balanse i dette, og det eneste man oppnår er å fordype splittelsen og politikerforakten.

Det var rundt midten av 70-tallet at politiske maktststrukturer på venstresiden bestemte seg for å gjøre vestlige land «flerkulturelle» gjennom masseinnvandring i globalismens og internasjonalens ånd. De beskrev aldri i noe partiprogram hva dette ville gjøre med Norge, hva det ville koste, og hvilke problemer det ville medføre – så velgerne forsto aldri rekkevidden av denne politikken og fikk derfor aldri anledning til å stoppe det.

Nå som dette politiske samfunnseksperimentet får Sverige til å bryte sammen sosialt, benekter venstresiden at de har stått bak den flerkulturelle endringspolitikken og fraskriver seg alt ansvar for resultatene. Det er barnslig, for vår grundige faktasjekk fra 2018 avslører en knusende bevisrekke.

Å velge flerkultur fremfor assimiliering er et nasjonalt valg

Nå som problemene bak prosjekt «flerkultur» er i ferd med å eksplodere over hele Europa hevder venstresiden i stedet at samfunnsutviklingen var «uunngåelig i en stadig mer globalisert verden». Vestlige land hadde angivelig ikke noe annet valg enn å åpne grensene ettersom «det alltid har vært migrasjon» og tilstrømingen av lykkejegere er underlagt internasjonale avtaler om rett til asyl og andre fraskrivninger av ansvaret.

Påfallende nok er det bare vestlige land som forplikter å oppgi sine grenser og kulturelle preferanser, og gi bort sine verdier, til andre lands borgere. Andre land slipper, og hylles når de hiver ut kolonister. Enda mer påfallende er at asylinstituttet har ingenting med konseptet «flerkultur» gjennom «integrering» å gjøre. Det er en innenrikspolitisk veivalg, for man kunne gått for assimilering slik alle andre land utenfor Europa forlanger. Da hadde vestlige land, og Sverige især, sett helt annerledes ut.

Dette er uhyre viktig for publikum å forstå: Multikulturen er et frivillig politisk veivalg. Det fantes bedre, sikrere og mer utprøvede alternativier for å håndtere innvandring, slik også USA praktiserte før 70-tallet. Flerkultur var, og er fortsatt, et samfunnseksperiment, og alle skjønner at å eksperimentere med eget samfunn er en politisk risikosport. Det er ikke det politikere skal drive med. Men det gjør de, og det viser ingen tegn til å angre, tvile eller snu etterhvert som problemene eskalerer.

Hele Europa tok samme veivalg, i motsetning til andre verdensdeler 

I Runnymede Trusts rapport «The Future of Multi-Ethnic Britain» fra år 2000 viste man hvordan Storbritannia skulle bli «et fellesskap av samfunn», en genuint multikulturell stat som avviste den «snevre engelskdominerte, tilbakeskuende definisjonen av nasjonen», og hvor den britiske kulturen ble framstilt som en blant mange som skulle omfavnes innenfor rammene av den nye multikulturelle staten, og innvandringsrestriksjoner skulle oppheves for å nå dette målet.

De politiske aktivistene gadd aldri stille de mest innlysende spørsmålene: Er dette mulig? Hvor har flerkultur fungert med sukess før? Vil etniske europeerne som oppgir kultur, land, penger, hus og jobber til fremmede virkelig være med på dette, godta det og omfavne det? Ikke bare det, men andre veien også: Vil de fremmede virkelig bli en del av det nye «fellesskapet», eller vil de bekjempe «the natives», slik hvite mann gjorde overalt hvor de gjorde strandhugg? Det var aldri noen risikovurdering involvert i eksperimentet. Politikerne ville ikke høre på varslere – de bare gjennomførte det.

Siden de automatisk gikk ut fra at «flerkultur» er mulig og vil lykkes, uten fnugg av suksessempiri å vise til, så avslører det bare at fundamentet var et politisk diktat. Venstresiden var ikke interessert i farepotensialet. Noen hadde «snakka sammen» og bestemt seg, og det lå ingen ærlig debatt og objektiv analyse bak Norge som flerkulturell nasjon.

Men nå sitter vi med fasiten fra Sverige, England, Tyskland og alle andre land som har kommet lenger enn oss ned i dødsspiralen: Flerkultur fungerer ikke, som jeg dokumenterte i 2015. Det er nettopp derfor vestlige samfunn bruker stadig større ressurser på å kamuflere problemene, og prøver å få noe dysfunksjonelt til å se ut som en suksess.

Men «flerkultur» vil aldri fungere – uansett hvor hardt man prøver. Konseptet er nemlig brudd på naturlig menneskelig adfersdspsykologi, fordi homo sapiens er utviklet til et flokkdyr basert på stammekultur: Vi liker å være med våre likemenn, og gjøre våre egne greier i vår egen kulturkrets. Det er menneskelig – og nettopp defor er flerkuturens mål så umenneskelig. God tanke, men feil art.

Flerkultur er et pyntelig synonym for stammekultur

Det som faktisk skjer i vestlige land, er at samfunnseksperimentet flerkultur dyrker frem stadig sterkere stammekulturer. Og i stedet for å skape «samhold» slik intensjonen var, må samfunnsefksperimentet holdes sammen med stadig økende bruk av offentlig makt for å gi et skinn av vellykkethet.

Enhver europeer kan selv observere behovet for mer og mer offentlig makt hver dag: Stadig mer politi, opprørspoliti, bevæpning og en klar tendens til at myndigheter i Europa må bruke militær hjelp for å holde samfunnet samlet, som i Frankrike. Selv Norge viser en klar glidning mot permanent bevæpning, mens motsetningene og splittelsen øker.

Selv nordmenn som var assimilert til en felles norsk kultur på 70-tallet, hadde stammebaserte motsetninger fordi det ligger i menneskelig natur – bare spør en bergenser, eller fotballsupportere for den saks skyld. Og flerkulturens oppsplitting i stammer gjelder  ikke bare mellom nordmenn og innvandrere, men også mellom innvandrergrupper som plutselig utkjemper sine stammekriger her.

Stamme og klan er menneskets instinkt

Før staten og rettssikkerheten ble oppfunnet av den vestlige verden, fantes ingen trygghet for individet utenfor stamme og klan. Det er nettopp derfor evolusjonen har gjort oss til flokkdyr. I dysfunksjonelle land finnes det fortsatt ingen trygghet utenfor familie, gjeng, klan og stamme. I dysfunksjonelle stater er det dette som skaper samfunnet og sikrer borgerne en viss sikkerhet for morgendagen.

Når man importerer dette til vestlige land, og lar innvandrere dyrke sin egen kultur her så vi alle skal  berikes til å forstå at «alle kulturer er like», så gjeninnfører man stammekultur til vestlige land. Og ikke bare det: Man legitimerer det, nettopp fordi «flerkultur» er det samme som «stammekultur». Og problemet med stammekultur er at det skaper konstante motsetninger, konflikter og kriger.

Dette er ikke noe jeg påstår – det har vi historiske bevis for, hvor Balkan i 1992 er det mest skremmende: Yugoslavia ble holdt sammen med rå militærmakt, men bare tre år etter at kommunismen kollapset og maktstrukturen brøt sammen, brøt det ut full stammekrig, med etnisk rensing som resultat. Mennesker er nemlig biologiske, og 5000 år med sivilisasjon og shampoo trumfer ikke 300.000 år med evolusjon. Det er dette sosialister aldri klarer å forstå: De forstår hverken mennesker eller kulturer. og et er nettopp derfor politikken deres alltid ender med forferdelse.

Integrering skal fortsatt løse problemene det ikke har løst tidligere

«Flerkultur» vil derfor alltid ende med stammekultur. Det kan ikke gå annerledes. Og mennesker som kommer fra samfunn basert på stammer og klaner, treffer bakken løpende i vestlige, flerkulturelle stater. De bare fortsetter bare der de slapp fra gamlelandet.

Etniske europeere som har vokst opp med samhold,  assimilering, rettsstat, voldsmonopol, maktfordeling og sivilisasjon har ikke denne fordelen. Det er ukjent territorium, som gjør deres eget land og samfunn til ukjent territorium. Det er derfor vestlige voldsofre alltid blir himmelfalne når det nye «samholdet» viser seg å ikke fungere, og treffer dem midt i trynet. Bokstavlig talt.

Etniske Europeere vil bruke lang tid til å returnere til stammekultur-instinktene og tilpasse seg denne nye virkeligheten som er påtvunget dem, men de vil gjøre det til slutt. For «flerkultur» virker ikke – selv om den teoretiske dårekisten som fant opp begrepet aldri forsto det selv. Men nå er det for sent å snu. Med suveren arroganse sier de at «vi må venne oss til den nye flerkulturelle virkeligheten», og alt skal bli bra med en 40 år gammel magisk trylleformel: «Integrering»

Slik liker venstresiden å presentere begrepene inkludering, ekskludering, segregering og integrering, men det eneste de oppnår er å avsløre tre problemer: I sirkelen for integrering har de ikke-grønne prikkene dannet en lykkelig stamme og de grønne en annen og større stamme. I virkeligheten vil også de forskjellige fargene danne hver sin stamme i motsetning til hverandre. Og sist men ikke minst: I mange europeiske byer er de grønne prikkene nå en stamme i mindretall.

Det er bare et ørlite problem med denne «løsningen»: Ingen kan egentlig forklare hva «integrering» er. Hva er oppskriften, og hvordan sikrer man at det fungerer? Ingen kan svare. Årsaken er at integrering er et magisk trylleord som brukes hver gang flerkultur feiler: «Simsalabim!» så er vil det ordne seg. Med et «abrakadabra» vil stammekultur oppheves og Utopia bli virkelighet. Det har ikke fungert så langt, men det vil fungere fordi det er eneste mulighet. Det MÅ fungere, for hele samfunnseksperimentet hviler på det. Som om «må» utgjør noen forskjell for virkeligheten.

Inntil integrering begynner å fungere, må jakten på kritikere intensiveres

Når venstresidens samfunnseksperimenter feiler på grunn av ensidig aktivisme, ekstremisme og pur dumskap, så tar de aldri selvkritikk. Dette ser ut til å være et nødvendig personlighetstrekk for å overhodet være sosialist: Det er alltid noen andres feil. Noen andre har skylda! Det var ikke meg! De blir liksom aldri voksne, og vil alltid prøve feilslåtte politiske eksperimenter om igjen og om igjen under nye navn.

Med det i tankene er det ikke rart at de skylder på andre når «flerkultur» feiler så åpenbart og katastrofalt som i Sverige. Siden det ikke kan være noe galt med sosialistiske samfunnsprosjekter og trylle-løsningen «integrering», så MÅ feilen finnes et annet sted. Og derfor har beskyldninger om rasisme, høyreekstremisme, nazisme, fremmedfientlighet og islamofobi erstattet sivilisert debatt i vestlige land. Alle er under mistanke. Hold kjeft ellers så treffer søkelyset deg!

Jakten på kritikere, dissidenter, kontrarevolusjonære og rotter er godt i gang. De må røykes ut, arresteres, dømmes og straffes. Ikke for å skape diktatur – gud forby –  men for å «redde demokratiet» naturligvis. (Altså den flerkulturelle, eksperimentelle versjonen av demokratiet) Derfor er vi atter der hvor venstresiden alltid havner, enten de er internasjonale- eller nasjonale sosialister: Arrestasjoner! De vil ikke ha samfunnkritikere i fengsel av ond vilje altså: Neinei: Det er bare et nødvendig tiltak til beste for fellesskapet og fremtiden. Kakerlakkene må fjernes fra samfunnet, ellers kommer ikke Utopia.

Flerkultur er en gavepakke til det verste i mennesker

Denne totalitære galskapen sprer seg nå som en pest i vestlige demokratier. Den motbydelige skikken med å kalle noen «rasist» på inn-og-utpust har blitt et tegn på godhet, når dette egentlig er usivilisert hatprat og et sikkert tegn på manglende oppdragelse. (Og universitetsutdannelse dessverre)

Sosialister og deres totalitære venner fra islam elsker det – for ingen av dem har frihet, fred, rettssikkerhet, ytringsfrihet og trygghet for individet som overordnet mål. Målet deres er å vinne! Disse to gruppene utgjør også to stammer, som foreløpig samarbeider mot demokratiet og ytringsfriheten.

Men en av disse stammene er langt mer voldsvillig enn den andre. Sosialistene tror nemlig fortsatt at islamistene som har infiltrert vesten jobber for demokratiet og deler drømmen om flerkulturens utopiske samfunn. Det har aldri islamister gjort. De jobber for et totalitært, monokulturellt macho-samfunn basert på overtro, og sosialistene er deres nyttige idioter.

Nettopp det oppdaget iranske sosialister i 1979, og det vil alle EUs sosialister også oppdage…for sent.  Stammekrigen kommer, hvis ingen tar til vettet veldig snart. Del!