Trond Giske presenterer boken «Verdt å slåss for» under et medlemsmøte i Nidaros Sosialdemokratisk Forum i Trondheim den 15. november 2023. Foto: Joakim Halvorsen / NTB.
Trond Giske vil på Stortinget igjen. Dermed kan det være klart for et oppsiktsvekkende comeback og en smertelig situasjon for den snevre, totalitære og globalistiske klikken som har ledet Ap i en årrekke.
Smertelig fordi det var Jonas Gahr Støre og hans høyre hånd for anledningen Hadia Tajik og deres hjelpere som med god hjelp av VG sendte Giske ut av norsk politikk etter en av de frekkeste kampanjene mot en norsk politiker i nyere tid, toppet med en falsk VG-video som fikk begeret til å flyte over.
Det totale juks, altså, men Giske var ferdig like fullt, og Støre og Tajik m.fl. trodde nok de var ferdige med den brysomme trønderen – for godt. Men dengang ei, og Ap-ledelsen frykter naturlig nok et Giske-comeback.
Ikke noe englebarn
Onsdag ga Giske beskjed om at han ønsker å stille som representant for Ap Trøndelag, og han vant kampen mot Støres egen statsråd Karianne Tung under Trondheim Aps nominasjonsmøte torsdag, for øvrig det eneste partilaget til Ap som har vokst på lang tid.
Nå er ikke Trond Giske noe englebarn, det har han selv innrømmet og sterkt beklaget sin oppførsel, især mot yngre Ap-kvinner. Nå er han riktignok aldri anmeldt for overgrep, men hans egen beklagelse viser at han selv mener kritikken var berettiget.
Men verd å merke seg er at kampanjen mot ham, lenge etter beklagelser og skittentøyvask, ble brukt for å bli kvitt et politisk uromoment og en motstander for en Ap-ledelse som ikke tåler kritikk av noe slag, og især ikke fra egne rekker. Her er ikke Ap et hår bedre enn FrP, som nylig kvittet seg med Christian Tybring-Gjedde; det er bare metodene som er litt forskjellige.
Ensomt comeback
Giske – om han nå får til sitt comeback – kommer tilbake til et parti som ligger nede for telling. Selv kan han ikke regne med å få noen posisjon annet enn som opposisjonell.
Giske er i opposisjon til mye av politikken knyttet til det stadig brunere «grønne skiftet», han er i kraftig opposisjon til den eskalerende EU-tilnærmingen og utsalg av norsk selvråderett på nær sagt alle områder til EU, han er skeptisk til vesentlige sider ved EØS-avtalen, og han er selvsagt kritisk til norsk energipolitikk.
At Giske også i noen grad er skeptisk til innvandringspolitikken, er mindre kjent. Likeså hans skepsis til WEF og sider ved WHO og disse udemokratiske organisasjonenes totalitære globaliseringsmål. Det samme gjelder Ap-opposisjonens kritiske innstilling til sider ved vår totale avhengighet av NATO, ikke minst base-politikken.
Om Midtøsten har han ikke sagt så mye offentlig, men han står i alle fall ikke på Barth Eides side i dennes enøyde støtte til Hamas og Palestina, som har ført til at Norge nå på flaueste vis er kastet ut av det gode selskap i Israel, såpass vet jeg. Dermed er det duket for åpen uenighet på svært mange politiske områder når Aps prygelknabe nummer én formodentlig gjør comeback om et års tid.
Som demokrat og tilhenger av ytringsfrihet og folkestyre med «folket» i sentrum er det lett å hilse Giskes «hjemkomst» velkommen. Men for folk som er skeptisk til det meste av hva Ap i dag står for, er det ikke fullt så enkelt. Trond Giske er en av de ytterst få Ap-politikere som kan løfte partiets oppslutning, og det trenger neimen ikke være av det gode. Om det skulle komme noe godt ut av slikt, må Giske og hans fløy i partiet (som har vært kneblet i mange år nå), endre Aps politiske innhold temmelig radikalt, især EU-politikkens globalistiske mantra. Og slikt er ikke gjort over natten.
Nøkternt sett kan nok Giske vente seg en temmelig ensom tilværelse på Stortinget, der mange av hans partifeller, for ikke å si flertallet, ikke vil ønske ham velkommen eller hjertelig ta ham i hånden, ikke en gang med ildtang.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere»!
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.
