I et Europa som stadig preges av migrasjonsstrømmer og kulturell endring, har Norge fått en betydelig befolkning fra ulike muslimske land de siste tiårene.
Dette har ført til et økende behov fo debatt om islam, integrasjon og kulturkonflikter.
Men myndighetene holder igjen ved å tåkelegge og regelrett unndra tall som viser den negative siden av denne typen innvandring til Norge.
Det er ingen tvil om at Norge har opplevd en betydelig økning i muslimske innvandrere de siste tiårene. Ifølge SSB (Statistisk sentralbyrå) har antallet muslimer i Norge økt dramatisk, fra bare noen få tusen i 1980 til over 200 000 i dag.
Denne demografiske endringen har ført til et mer mangfoldig samfunn, som noen synes er så bra, men som også har ført til en rekke utfordringer som mange velger å se bort i fra.
Den raske veksten i antallet muslimer kan ses som et resultat av både arbeidsinnvandring og flyktningstrømmer. Mange muslimer kommer fra land med sterkt religiøse tradisjoner, som står i sterk kontrast til de sekulære verdiene som preger det norske samfunnet. Dette skaper et spenningsfelt hvor ulike verdensanskuelser møtes.
I tillegg til de demografiske endringene, har den muslimske tilstedeværelsen også gjort seg gjeldende på flere kulturelle områder. Vi ser klare tegn på denne påvirkningen i alt fra matvaner til tradisjoner. Halal-kostholdet har blitt mer synlig, og restauranter som spesialiserer seg på slik mat blir stadig mer populære.
Spørsmålet vi må stille oss er: Er dette en berikelse for det norske samfunnet, eller en innføring av en ny norm som utfordrer eksisterende verdier?
Når man i tillegg pynter gater i Oslo til ære for muslimenes høytidsdag, så ser man at islam har inntatt et fotfeste i Norge.
Det er også viktig å se på språket. Når flere innvandrere fra muslimske land bosetter seg i Norge, ser vi at det norske språket kan få utfordringer. Flere av de nye generasjonene snakker kanskje ikke norsk på samme nivå som sine jevnaldrende, noe som kan skape barrierer for integrasjon. Når man begynner å segregeres i eget språk og kultur, risikerer man å miste kontakten med de nasjonale normene som har bygget opp samfunnet over flere hundre år.
Islam skulle ha blitt et tema i norsk politikk og samfunnsdebatt, spesielt sett i sammenheng med spørsmål om integrasjon og verdier. Men dessverre så kanselleres, sensureres og idiotforklares alle som måtte våge å uttrykke sannheten om de negative konsekvensene islamsk innvandring til Norge har.
Vi skulle hatt mer debatt om hijab og annen religiøs bekledning. Mange ser hijab som et symbol på undertrykkelse av kvinner, mens andre ser det som en personlig frihet og rett til å utøve sin religion. Det er nettopp disse motsatte synspunktene som bidrar til opphetede debatter, der man stiller spørsmål ved hvilke verdier som skal dominere.
Det politiske landskapet i Norge har også blitt påvirket av disse spørsmålene, men uten at politikerne selv tør ta tak i elefanten i rommet, med et unntak av FrP, Konservativt og Norgesdemokratene. Alle partier som ikke kan få flertall på Stortinget.
Da kan islam fritt få innpass i landet, uten nevneverdig motstand.
Vi må spørre oss selv, hvordan vil Norge se ut i fremtiden dersom denne trenden fortsetter? Folk som har bodd her i lang tid opplever nå en følelse av fremmedgjøring i eget land. Det er viktig å forstå de som føler seg som annenrangs borgere i eget land.
Migrasjon av mennesker med en annen religiøs og kulturell bakgrunn enn det norske er en realitet vi har blitt tvunget til å forholde oss til. Mens mange vil hevde at dette er en positiv utvikling som beriker samfunnet, er det likevel avgjørende å stille spørsmål ved hvordan islam infiltrerer, og ikke minst alle de negative konsekvenser som følger i kjølvannet av å bringe inn mennesker som ser på nordmenn som vantro.
Det er ingen konspirasjonsteori at islam overtar land. Det finnes mange eksempler på dette. Kommer mange nok inn i et land, og føder flere barn enn den opprinnelige befolkningen gjør, så er det kun et tidsspørsmål før de har et flertall.
I Norge kan man se dette ved at muslimer er å finne i alle samfunnslag, i alle stillinger, organisasjoner og politiske partier. Noe som ikke hadde vært like enkelt å gjøre for nordmenn som bor i muslimske land.
Når mange nok får jobber i UD, Nav og andre offentlige etater, så sier det seg litt selv at man prioriterer sine egne.
Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag.
Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!