Demokratiet dør, teknokratiet overtar

Statsminister Per Borten (Sp) og Ap-formann Trygve Bratteli under NRKs valgvake den 7. september 1969. Foto: NTB.

Staten har endret seg mye etter at den oppsto i Mesopotamia og Egypt for 5000 år siden, og endringene akselererer nå mot en dystopisk stat. De første statene utviklet seg raskt til despotier hvor en gudekonge i spissen for en elite utbyttet resten av befolkningen. Denne utbyttingen var ikke bærekraftig, og det oppstod nye statsdannelser som demokrati i Athen og republikk i Roma, hvor folkets interesser ble ivaretatt til en viss grad. Den vanligste form for forfatning gjennom tidene har vært kongedømme med stor makt til kongen, men hvor det ble tatt hensyn til befolkningen. Kongene omga seg med et fåtall tjenere som var forstadiet til vår tids byråkrati. Behovet for byråkrati var lenge begrenset. Selv Romerrikets byråkrati var av beskjeden størrelse.

Dette endret seg med kruttrevolusjonen og oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet. Kruttrevolusjonen førte til en revolusjon i krigføring som ble svært dyr. Dette krevde stor økning av kongens inntekter, og det var byråkratiets oppgave å sørge for dette.

Boktrykkerkunsten muliggjorde en stor vekst i byråkratiet, som alltid har vært basert på skrift. Et voksende byråkrati sørget for at skatteinntektene økte, og mange land fikk enevelde.

Den moderne stat oppsto etter manges mening etter trettiårskrigen. Westfalen-freden stadfestet i 1648 de folkerettslige prinsippene om suverenitet og territorialoverhøyhet. Statene skulle være likeverdige, uavhengige og ha monopol på vold i eget territorium.

Byråkratiet fortsatte å vokse videre etter Westfalen-freden. Mellom 1760 og 1820 økte for eksempel skatteinntektene fire ganger i Frankrike og seks ganger i England. Byråkratiet ble stadig mer effektivt og så seg i økende grad som tjener for en upersonlig stat, og ikke for kongen, som etter hvert ble utmanøvrert og derfor mistet sin makt i alle land. Dette skapte et maktvakuum som resulterte i etablering av demokrati. I Norge skjedde det ved at den utøvende makt (regjeringen) gjennom parlamentarismen var forankret i det demokratisk valgte Stortinget. Lignende prosesser i andre land førte til at den politiske makt ble knyttet til folkevalgte organer.

Demokrati gjorde det mulig å skattlegge befolkningen ytterligere. Det var lett å argumentere for dette, da politikerne var folkets representanter. Den veldige velstandsøkning utløst av den industrielle revolusjonen økte skattepotensialet betydelig. Den demokratiske stat ble en «fiksjon hvor alle prøver å leve på bekostning av alle andre», som Frederic Bastiat skrev, og den etablerte velferdsstaten. Den måtte organiseres, og dette resulterte i ytterligere vekst for byråkratiet.

Den demokratiske stat hadde sin storhetstid fram til ca. 1980 i Norge. Siden har folkevalgte politikeres makt dalt, og synes å være i ferd med å bli plassert på sidelinjen av et autonomt byråkrati som ikke står til ansvar hverken for folket eller politikerne. De samfunnsmessige endringene som har skjedd etter 1980, taler for dette. Vi har fått en betydelig immigrasjon fra land utenfor Europa, og vi er inne i en svær omstilling mot det såkalte grønne skiftet. Energipolitikken har ført til dyr strøm og dyre bensinutgifter. Det er usannsynlig at alt dette har støtte fra et flertall av befolkningen, men demokratisk valgte politikere hindrer ikke denne utviklingen. En viktig forklaring på dette er at den politiske makten i økende grad befinner seg i byråkratiet. Det var for eksempel byråkratiet ved Helsedirektoratet som stengte ned landet i mars 2020, ikke regjeringen. I Sverige var det byråkratiet, og ikke regjeringen, som bestemte at landet ikke skulle stenges ned.

Hvorfor skjer det en overføring av den politiske makt fra valgte politikere til byråkrati? Byråkratiet består av velutdannete mennesker. De er eksperter på de områder de er ansatt for å håndtere. En teknokratisk ideologi setter rammene for byråkratiets virksomhet. En byråkrat skal rasjonelt gjennom sin ekspertise uselvisk tjene befolkningen. Logikk og vitenskap er premissleverandører for byråkratenes kunnskapsbaserte arbeid, hvor bedring av den kollektive velstand vanligvis er målet. Likhet er det etisk overordnede begrepet. Hva likheten måtte innebære, kan variere avhengig av premissene, men gitt premissene tillater ikke den teknologiske ideologi ulikhet.

Likt helsetilbud til alle er målestokken for det offentlige helsevesenet i Norge. Et annet eksempel er kvotering for at menn og kvinner skal være likt representert i utdanning, styreverv osv. At kvotering bryter med andre former for likhet (for eksempel at lik kompetanse behandles likt), er i den sammenheng underordnet og uunngåelig. Like muligheter ser ut til å vike for likt utkomme (equity). Likhet er ikke lenger begrenset til landets innbyggere, men omfatter hele verden.

Samfunnet blir mer og mer komplekst, og det øker byråkratiets behov for velutdannete mennesker, ifølge den teknokratiske ideologi. Over førti prosent av Norges befolkning over 16 år har universitets- eller høyskoleutdanning. En stor del av disse jobber i offentlig sektor. I både grunnskole og høyere utdanning har den teknokratiske ideologien stor innflytelse på undervisningen.

Folkevalgte politikere skal ideelt gjenspeile det brede lag av folket og inkludere folk med og uten høyere utdanning, og med erfaring fra privat og offentlig sektor. Men folk med høyere utdanning har en tendens til å identifisere seg med den teknokratiske ideologien, og ser med skepsis på politikere som mangler høyere utdanning eller jobber i privat sektor. De er derfor skeptiske til demokratisk fattede politiske beslutninger som kan være på kant med teknokratiets kunnskapsbaserte forslag. Denne skepsisen gjenfinnes i økende grad også hos politikere, som oftest har høyere utdanning. Over mange år har byråkratiet fått stadig flere fullmakter til å treffe beslutninger som omgår politisk valgte organer. Byråkratiet er av politikere delegert retten til å vedta nye lover, regler eller reguleringer, samt straffe brudd på disse. Når et slikt brudd prøves for retten, tillegges byråkratiets tolkning av reglene stor betydning av dommerne når straffskyld skal avgjøres. Byråkratiet er derfor delegert både lovgivende, utøvende og dømmende makt uten å stå til ansvar for befolkningen slik folkevalgte politikere er. Dette har vært en ønsket utvikling for mange politikere som ønsker å overføre beslutninger fra folkevalgte politikere til teknokrater. EØS-avtalen og ønsket om EU-medlemskap er eksempler på at beslutninger overføres til teknokrater.

Politikerne har derfor i mange år drevet en avvikling av seg selv til fordel for teknokratiet, som er i ferd med å avløse demokratiet. Demokratiet risikerer å bli en skygge under teknokratiet, slik senatet i Roma var en skygge under keiserdømmet. Motstandere av denne utviklingen kalles for «populister» eller «høyreekstreme». I USA er Trump teknokratiets fiende, og det kan forklare Demokratenes harde angrep mot ham. Det Demokratiske partiet representerer den teknokratiske ideologien, og det er et paradoks at det beskylder Trump for å være en fare for demokratiet. Det motsatte synes mer nærliggende. Motstanderne av teknokratiet er de forkastelige (deplorables), ifølge Hillary Clinton. Politiske valg representerer mer og mer et skalkeskjul for at vi har et demokrati, mens den virkelige makten er i teknokratiet. Statsminister Starmer i Storbritannia er karakterisert som apolitisk og av den oppfatning at politikk bør opphøre å eksistere i betydningen at teknokratiet overtar.

Samfunnet blir stadig mer komplekst, men betyr det at et økende antall beslutninger om samfunnsutviklingen bør eller kan overlates til teknokratiet? Menneskers omgang er enten basert på frivillighet eller tvang (fysisk vold eller trusler om fysisk vold). Sivilsamfunnet er basert på frivillig samhandling som for eksempel handel. Alle kan si nei til en handel, men vi kan ikke si nei til en statlig beslutning. Fordi vi lever i en verden med knappe ressurser, kan det lett oppstå konflikter. Historisk har privat eiendomsrett oppstått som løsningen på konflikter i sivilsamfunnet. Politiske beslutninger er basert på tvang per definisjon. Staten er institusjonalisert tvang. En definisjon på staten er at den er en institusjon med monopol på vold innenfor et geografisk definert område. Det er byråkratiet som i praksis utøver den statlige tvangen med virkemidler som enten er basert på vold eller trusler om vold, men ideelt under kontroll av folkevalgte politikere. Men er det slik at et komplisert samfunns utvikling må styres med tvang, eller er det frivillig samhandling som binder samfunnet sammen og sørger for bærekraftig framskritt for de fleste?

Faktum er at den teknokratiske ideologi representerer et fryktelig feilgrep. Det er ikke byråkratiet som er årsaken til den veldige velstandsutviklingen de siste to hundre årene. Velstandsutviklingen er resultatet av uavhengige økonomiske aktører som spekulerer seg fram på markedet koordinert av prismekanismene. Framskritt på alle områder, enten det gjelder økonomi, vitenskap eller teknologi, skjer ved uavhengig prøving og feiling forankret i virkeligheten. Økonomisk kalkulering er avhengig av pengemekanismene og at produksjonsfaktorene eies privat (uavhengige aktører). Dette ble vist av økonomen Ludwig von Mises for over hundre år siden. Offentlige monopol kan derfor ikke drive rasjonell økonomisk kalkulering, og det er umulig å vite om offentlige monopol bidrar til økt velstand eller er parasitter på private virksomheter (frivillige interaksjoner). Det siste er mye mer sannsynlig. Tilsvarende gjelder for offentlige reguleringer, som vanligvis er et resultat av kunnskapsbasert, rasjonelt forarbeid før de vedtas. Men de mangler empirisk forankring i prøving og feiling, og det rasjonelle forarbeidet kan ikke bøte på dette. Alle er enige i at det trengs reguleringer, men det som er mindre kjent, er at effektive reguleringer oppstår blant uavhengige private aktører. Konfliktløsninger prises ofte inn i kontrakter, og profitt viser hvilke konfliktløsninger som er effektive forutsatt at markedet er fritt.

Samfunnets utvikling er derfor helt avhengig av frivillig omgang, og jo mer komplekst samfunnet er, desto viktigere er frivillig samhandling. Teknokratiets kunnskapsbaserte beslutninger fører til stagnasjon og destruksjon, da virkemidlene per definisjon er basert på tvang. Det hjelper ikke hvor mye kunnskap teknokratiet har. Uten frivillighetens prøving og feiling vil de teknokratiske løsningene nesten alltid feile. Teknokratiet er en parasitt på sivilsamfunnets frivillige omgang og bryter ned de verdier som sivilsamfunnet skaper. Det skjer først langsomt og nesten umerkelig før samfunnet kollapser.

Folkevalgte politikere er i ferd med å miste kontrollen på teknokratiet, som består av et konglomerat av mange mer eller mindre uavhengige nettverk med rett til å bruke virkemidler basert på tvang innenfor et lovverk som teknokratiet selv stadig endrer. Jeg er fristet til å hevde at teknokratiet er i ferd med å utvikle seg til et anarki med virkemidlene basert på fysisk vold (i motsetning til anarko-kapitalismen, som er et anarki basert på frivillighet).

Teknokratiet vokser ut over landenes grenser og blir globalt, men uten en sentral global ledelse. En amorf samling med teknokrater beholder statens «legitime» rett til monopol på virkemidler basert på vold, og har ristet av seg statens effektive topp-ned-ledelse gjennom konge eller folkevalgt statsminister/regjering. Dagens politikere er redusert til mikrofonstativ for et anonymt teknokrati.

På 1700-tallet var filosofer opptatt av maktfordeling, og mange land – inkludert Norge – opprettet en statsforfatning bestående av tre uavhengige institusjoner: lovgivende, utøvende og dømmende makt. Men de forutså ikke at det skulle vokse fram et svært byråkrati som først utmanøvrerte kongen med demokrati som følge, og deretter til oppløsning av demokratiet til fordel for et anarkistisk teknokrati med lovgivende, utøvende og dømmende makt uten å stå til ansvar for befolkningen. Dette kunne ikke skje uten at en teknokratisk ideologi har mange tilhengere både blant velutdannede og politikere. Demokratiet er i ferd med kun å være et alibi for teknokratiet, hvor den virkelige maktutfoldelsen skjer. Denne utviklingen vil til slutt kollapse, da den ikke inkluderer effektive motkrefter, slik sivilsamfunnet gjennom frivillighet gjør.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!