Jeg skriver dette fordi jeg er inneforstått med at de fleste i akademikerkretsen rundt filosofiprofessor Lars Svendsen, samt dagspresse-kommentatorer osv, vet hvem han sikter til når han sier at hans tidligere venn (altså jeg) har blitt radikalisert og er en fanatisk idiot. Han sier riktignok nikkende kokett at alle er litt idioter, men noen idioter er mer uhelbredelige idioter enn andre periodiske idioter, som han smilende innrømmer, også rammer han selv.
Dette er filosofiens Wam & Vennerød på Oslo S. Hasj ender med heroin. Radikalisering ender som ……….. et ord, vi ikke liker for det……er en påstand vi ikke helt vet om det er hold i – men vi lar det stå til, over 142 sider på Kagge forlag, for den selvradikaliserte er så slitsom, og han ”maser som et lokomotiv”.
Min tidligere bestevenn Lars Svendsen, gjennom sikkert de siste 25 år, fant det nå betimelig å innrømme offentlig at han, tross iherdige forsøk på å få denne villfarne, men egenrådige vennen ut av uføret – har feilet. Men – får vi vite, han ser ned, ser på programleder; Det er ikke utenkelig at vi kan bli venner igjen….. men vi forstår alle, da må jeg angre, bekjenne og gråte en liten skvett og slå globalistenes sirkel tre ganger på brystet i Lars’ åpne og tilgivende favn.
Under terningkast 6 i NRK, får vi vite at ”for Svendsen er dumhet å ikke tenke selvstendig”, No shit Sherlock!
Jeg er intelligent, kan Lars formidle, men en idiot. Men vent nå! – vi alle er jo litt idioter, ifølge Lars´ nye ”radikale” filosofi, men; noen er mer idioter enn andre.. ser dere tegninga? ”seg selv nok”…… Eller en som tidligere har gitt Lars rett; Jeg er visstnok kjempeflink kunstmaler:), men som det franske ordtaket: Dum som en maler:(, så rusj, der skled jeg ned stigen i stigespillet til start igjen, til Lars tidligere bok; Kunst – en begrepsavvikling, og han fikk rett igjen! For det er det det handler om i Akademia – å ha rett! Diskursen synes mer som et skinnhellig alibi, så så, vi er bare mennesker, så, mange av de ”intelligente”, som meg, er også de største dustene som bør føye seg inn i rekkene under denne erkjennelse, de flinkeste er de dummeste osv, så kan iallefall Lars jonglere i det offentlige med de to dikotomiske ballene han har, for smart = dum og pen = stygg…. Vi skjønner! Funker på NRK, for ballene overlapper ikke, enklere å holde orden på, passer med andre ord perfekt for den leseren Svendsen ikke tillegger selvstendighet.
Samtidig vil da sånne som meg aldri helt komme over målstreken, for tjaaa; det dras på det i finere kretser – det lukter ikke systemtrohet og ”ballene” henger for tett, grenser til det vulgære.
Hvorfor ligner ordet prolog så pinlig mye om proktolog? Jeg forsøker å forfatte en inngang, men ender med å grave i utgangen. Det er et shitshow, men jeg vil si det er Lars som legger opp til det, med innestemme og pipepattende lyder han tror han kan slippe unna med å være kalkulert søt og sympatisk, og ved å kaste til meg for å stilne, i dette tilfelle; den store smulen – ”intelligent”, men han kjenner meg jo (gambler han?) – eller tror han jeg skal se blygt ned i gulvet og bekjenne? Han gjør jo tross alt bare alle en tjeneste ved å vise det alle er redde for; den fæle selvradikaliseringen, den som forårsaker brutte familier og uløkke. Alt dette vil Lars lette samfunnet for, bak akademisk splintsikkert glass og intellektuellt storsinn.
Hjemmmmm, jemm, jemm, pipepattes det, og de fleste nikker gjenkjennende og kledelig sorgfulle over at Lars har mistet bestevennen sin, han nå uten navn, han, hvis navn ikke bør nevnes. Som aktiveres ved nettopp – navngivning. Lars vil oss jo alle bare vel, ved å offentlig innrømme tap (av sin venn, som et generelt bilde på at alle har en venn som kan radikaliseres), ved sitt fags generøse utøsing av begreper vi kan bruke som verktøy i denne mørke tiden, gir Lars lys. Litt som et suppekjøkken i juletider. Han både koker suppa og deler den ut til såre smil og returnerende trøst fra de fattige, for de ser han trenger trøst han også. Ikke noe som å slurpe fra samme skje som fra en som har mistet – en venn. Vondtgodt! Men Lars reiser seg! – for han har nå den suppemette menighetens velsignelse. De tusen hjerters kraft! Nå er det tid for djevelutdrivelse, 142 velrettede sider og oversettelser til gud vet hvor mange land, for dette onde har slått rot over hele den ganske verden der det finnes internett uten faktaryttere, unnskyld; sjekkere heter det, men de er ikke alene de som nå mister – en selvradikalisert venn. De har Lars! De har en NY venn, som rommer alle, har empati med alle, hjelper alle, med å forstå og trøste i denne vanskelige tid av villfarelse og banaliteter, og, de får i tillegg vite at landskapet ikke er så enkelt som tidligere.
Semiotikken til Disney, der skurken har tredagers-skjegg, er ikke lenger gyldig, for nå kan nemlig ALLE, radikaliseres til dumme idioter.
Lars har gjort oss ALLE, en stor tjeneste ved å retorisk føre oss nærmere en politistat, for vi ønsker ikke én gang til å oppleve selvradikalisert terror fra en dum idiot. La oss ta det onde ved roten, la det være sagt, for det onde er dumt (banalt), har Hanna Arendt sagt – til Lars. La oss kvitte oss, en gang for alle, med sånne som meg, under ansvaret til en tidligere bestevenns fane. For som en eller annen avis nordpå skrev under covid-hysteriet: Det er ikke angiveri å anmelde en som nekter å ta vaksinen.
Jeg føres ut på den offentlige pelotongen av en tidligere venn.
Under andre omstendigheter ville jeg latt dette passere som underholdende, for det er hva det er redusert til; under holdning, for det er lavere form for holdning når idiotbegrepet blir brukt til å umyndiggjøre og tause opponenter.
For endel år tilbake, når blasfemiparagrafen ble fjernet og jeg var i full gang med mitt satireprosjekt, ringte Lars; ”Nå er du vel fornøyd siden blasfemiparagrafen er avskaffet!”. Jeg trengte ikke lang betenkningstid før jeg sa nei, overhode ikke. For nå kommer rasismeparagrafen til å bli en sekkebetegnelse, og det er mye enklere å gå etter ”rasister”, noe vi senere har fått bevist gjennom Antirasistisk senter og deres såkalte skyggerapportering av tvilsomme individ – som meg selv. Nå er Lars blitt ”en sånn en”; en filosofiens Rune Berglund Steen. En systemets mann som produserer verktøy til globalister som gjør det enklere å kneble nettopp sånne som meg; som bruker ytringsfriheten, så lenge den fortsatt står i hevd.
Uansett! – denne live-streamen med Lars og ……. i regi av Civita, ble en såpass selsom og klein oppvisning i ”tomheten” og ”forfengelighetens” filosofi, at noen venner sendte meg meldinger rett etterpå. Vi ser utgangspunktet til Lars i dette henseende, så ser vi en ”religiøsitet” i veldig usunn totalitær retning, uten at han forstår det selv. Eller som noen av hans siste skrevne ord til meg; ”globalismen er den største oppfinnelsen etter hjulet”.
Uansett; jeg ble kontaktet av tre venner som nettopp hadde sett intervjuet med Lars. Herved kalt X, Y og Z. Og jeg så muligheten for å gjøre dette tilsvaret til det spontane som oppstod individuelt etter at vi alle så intervjuet hver for oss i Civita. Mitt navn som ”radikalisert idiot” regner jeg med går under mitt FB navn: Thomas Hebdo. Det skal sies at dette skrivet kun er basert på intervjuet, ingen av oss har lest boka.
Her er dialogen med mine venner X, Y og Z etter bokbadet:
Thomas Hebdo til X:
Her er ét eksempel på hvordan det blir stigmatisert og latterliggjort for å opprettholde hegemoniet sitt. Her min gamle venn Lars som har skrevet siste boka om idioti, i stor grad inspirert av meg som radikalisert idiot, på samme måte som Trump nok var den egentlige grunnen til Lars forrige bok: Løgnens filosofi, som egentlig var en tekst skrevet rundt hans patologisk misforståtte hat mot Trump selv. Alderen har en vittig måte å gjøre en mer transparent, og bra er det – muligens. Uansett, se og nyt):
X: Hva skal man si. Nå har jeg hørt 24 minutter, og det var nok.
Han har rett og slett skrevet en bok til deg og om deg, etter at dere gjorde det slutt som venner.
Skal man ta det som et kompliment?
Det finnes glimt av selvinnsikt, da han sier at også han selv er en idiot. Men videre bruker han ord som at idioter, «evner ikke å lytte, ta til seg andre perspektiver og fakta»- se deg selv i speilet mann.
Og videre sier han at han har skrevet boken for å mane frem til selvrefleksjon. Morsomt-siden det er en dyd han skorter på.
Er det sårt å høre på intervjuet?
Eller gir du faen?
Han sier at du er over gjennomsnittet intelligent, men likevel ikke presentert som et kompliment.
Han mener du har søplet bort intellektet ditt.
Problemet med slike som Svendsen, er at de er så humørløse, moralske på et vis, samtidig som de ønsker å fremstå som at de er åpne og kule, og opptatt av det som de anser som «viktig», med null nysgjerrighet eller interesse for noe som rører seg rundt og utenfor denne sfæren som de selv befinner seg i; «blant de smarte, korrekte og kanskje til og med kreative».
Jeg har reflektert over dette en tid nå. Hvordan «klima» har blitt i det offentlige ordskifte.
En passende betegnelse på denne typen mennesker: «ferdig programmerte roboter». De er forutsigbare. Og minst av alt kreative og fleksible.
Å høre Svendsen snakke om synapser er fornøyelig. Noe gikk galt da hans synapser ble skrudd sammen, sannsynligvis på universitetet der det produseres dusinvis av de samme robotene.
Du har fått ham til å skrive en liten lefse av en bok, sikkert i forfengelig raseri og skuffelse, i tapet av sin gode venn. Tapt til det store stygge Internett med sine sosiale medier og alternative nyhetskilder, som sprer LØGN OG HAT.
Y:
”Hei T. Så helt tilfeldig et intervju med Svendsen om siste boka hans. Herregud! Har du sett det?”
Thomas Hebdo:
Hei:) Ja jeg så mesteparten før jeg kasta inn håndkle. Mye repetisjon på tomgang. Men jeg ble inspirert. Det er lenge siden jeg har lest noe av Lars, og jeg ble bekymret for om dette er nivået – at jeg har blitt eldre. For dette var enkelt. Så mao; inspirert av at det var så enkelt. Det fikk meg til å lure på om akademia er så akterutseilt, at det endelig er rom for annerledestenkere, også kalt konspirasjonsteoretikere i møblerte kretser.
Y:
Enig,
– det aller første spørsmålet en må stille Lars Svendsen for å kunne forstå hans forfatterskap, er: Tror du på Gud? For er det noe mannen er dårlig på, så er det å sette gode, solide premisser. Han jukser med såla. Så det meste han sitter og sier, handler klassisk nok om ham selv. Og ja, han kaller seg idiot begrepsmessig – men han oser i realiteten en aurisk snikarroganse, og utstråler kommerst selvsikkert at det er han som har rett.
Bitterheten for kompisen som han mistet , og som han nå mente satt for seg selv ribbet for intellektuelle sparringspartnere og venner, hadde altså fått ham til å virkelig fundere. Han var blitt så konspi av å bare sparre med seg selv mente Lars, og er med det så fjernkrenket at han han må dedikere en hel bok til dette tomrommet, og den må derfor handle om idioti. Der starter premisset. Hans. Lars sitt. Slik han beskriver i bokbad dialogen. Om dumhet som skal deles i tre forteller han videre. Men han er i grunnen offer for sin egen fundamentale mangel. En blindsone han ikke får øye på.
Er det coffeetable – versjonen av Idioti for Dummies han egentlig har gått for? Kvalifiserer denne boken til en filosofisk diskurs? Ja, men da må vi paradoksalt nok forkaste Lars først, og så må han gjenoppstå som et subjekt når han har svart på om han tror på noe som er større enn ham selv. Hvis man skal være noe mer enn en løpegutt for royalties,kjendisfester og dyre, viktige restauranter med den såkalte norske kultureliten – rettere sagt den hermetisk lukkede runkeringen født av Natt og Dag via D2 med endestasjon i nasjonale bokbad- og samtidig bære preg av å ha tenkt selv på ordentlig, så må han prestere mer enn å bare gulpe frem en negert utgave av sin ekskompis, og det på følte premisser – hvilket må være et upersonlig minimum.
Det er følte, stussliggjorte premisser som definitivt ikke runder den hermeneutiske bøyen min. Dette er med andre ord ikke vellagret, kulturell årgangscynaid, det er kun organisert, betalt, akademisk arroganse.Han skriver nærmest en bitter roman han ikke har ord for, om egen filosofisk utilstrekkelighet og skylder på kompisen sin. Folk som tror ordentlig på Gud, skylder ikke på andre, de går i seg selv. Som Distinksjonen – En sosiologisk kritikk av dømmekraften ville sagt: Litt av en klassereise.
Thomas Hebdo:
Hei Y,
Ja, det var en rar seanse (jeg har sett intervjuet som du forstår:)
Gode poenger du kommer med. Beklager det går litt fort, men jeg har flere som skriver til meg samtidig. Forsøker å ta alt på ytterste alvor siden det er mange gode poeng som oppstår i et spontant og over gjennomsnittlig kreativt rom. Gudespørsmålet, eller troen på noe større enn det solipsistiske individ vet jeg ikke hvordan han prosesserer. Min spontane reaksjon etter intervjuet var nok at dette, i tillegg til å være en kjapp og overfladisk gjennomgang (tross alt bare et intervju), og et brennende ønske fra intervjuer til å vite hvem denne ”mystiske vennen” er, at mye av det han legger frem kun er en skoleflink oppramset gjennomgang av en samtid han ikke forstår kausalkjeden av, krydret med ref og sitater. Hadde han forstått at ikke globalismen er”Gud”, hadde ydmykheten for kunnskap strukket seg mer til egen tenkning fremfor hva han har lest og katalogisert. Håper jo det er mer tenkning i gutten enn denne halvtomme kaviartuben han forsøker å briljere med. Kanskje det er alderen som raljerer med den karen også, som med de fleste av oss. Noen blir mer utbrytske og ”selvradikaliserte”, andre blir selvfrommende.
Thomas Hebdo:
Hei X,
Haha, ja. Veldig godt blikk du har på dette, og nei, jeg tar meg ikke nær av dette overhodet. Jeg så en forfengelig fyr jeg engang kjente, som hadde et innestengt sinne og en vilje til å bli likt. Filosofen var plutselig blitt mer pedagog i egen fortjenestes ærend. Nokså patetisk, i ordets egentlige forstand. Jeg er faktisk litt beæret, og kan bare tenke meg hva som foregår av ondsinnetheter i alle kriker og kroker. Pinglete akademikere er ikke noe trussel for annet enn ego, og har man selvinnsikt og erkjennelse demper dette alle angrep på en veldig effektiv måte. Så nei; i mitt perspektiv og egen utviklings tjeneste – helt harmløst🥷🏻. PS: Har jo dealet med sånne angrep siden jeg begynte min virksomhet på FB for snart 10 år siden via ymse tenkere og kritikere. En hel bok – det er jo en ære og tristesse. Glede og tragedie. Men, av en tidligere bestevenn – bare trist egentlig. Han gjør oss begge til tapere, med mindre han tolker ”vinner” i antall solgte bøker, for han gjør oss utvilsomt til denne passasjen i Dostojevskijs Idioten: ”Jeg er en tosk med et hjerte, men ingen hjerne, og du er en tosk med hjerne, men uten hjerte; og vi er begge ulykkelige, og vi lider begge. Mangel på originalitet, overalt, over hele verden, fra uminnelige tider, har alltid vært ansett som den fremste kvaliteten og anbefalingen fra den aktive, effektive og praktiske mannen.”
Lars gjorde seg selv til en parentes i dette intervjuet. Lite smart av ham. Han påfører oss og den våkne leser noe han ikke ser dybden i, kamuflert bak referanserikdom.
X:
Ja, og ellers enig i det du skriver. Selvhøytidelig var også et ord som slo meg. Forfengelig og selvhøytidelig.
Ta en titt på kommentarene under videoen, de er ikke unisont positive blant Civitas følgere.
Det går nok rundt i skallen på ham og flere, da de ikke klarer å trenge gjennom med sitt vas til unison applaus og nikking, stilt ovenfor mennesker av høyere intellekt og vidd.
Og ikke minst, mennesker som blåser i om de blir likt eller ikke. Folk av ditt kaliber, som gladelig står utenfor det god selskap. Dette Irriterer han nok grenseløst. Kanskje innerst inne ønsker han at også han selv var typen som både tør, har intellektet og er kapabel til det samme. Men best å holde seg til sitt trygge ekkokammer.
Det han beskylder deg for. Å sitte i sitt eget ekkokammer.
Det er jo rett og slett fornøyelig morsomt.
Thomas Hebdo:
X
Hadde det vært en idé å poste denne dialogen vår som et tilsvar på hans subtile outing? Uten ditt navn selvsagt. På nettet kan man jo bare TA sin tilsvarsrett. De fleste vet jo uansett at det er meg han prater om, så hvorfor la det blodfattige akademia få diktere betingelsene på hva som er ”sant” og ikke. Hovmodigheten rundt forholdet konspirasjon får de jo stadig vekk i fleisen uten å lære noe som helst. Men de får offentlig spalteplass og trykker ned hva de mener er ugunstig for konsensus.
X:
”Ja, det er en god idé. Redigere dialogen noe, og få med flere stemmer i et tilsvar i Document feks.?”
Thomas Hebdo:
Hei igjen X:
Document er godt forslag, og som jeg skrev; allerede flere som har sett det. Rustad er snart eneste mannen i offentligheten som slipper til frie stemmer. Sender melding…… Takk for innspill:)
X::
Briljant. Du klarer utmerket å skrive et godt tilsvar, uten andre skribenter. Om du velger å ta med dialoger, står du fritt til bruke tekst fra meg.
Det blir et episk tilsvar, nettopp fordi det blir i Document.
Document bør tagge den tenketanken, tenk for et selvhøytidelig begrep om noe vas. Og Svendsen.
Dette kan bli episk, 2 eks-venner i offentlig battle!
Thomas Hebdo (denne sendte jeg til alle tre)
Filosofi bør ikke gå woke. I en så alvorlig tid som dette hviler det et ansvar på tenkere. Akademia bør ikke ta mål av seg å bekrefte msm´s løgnpropaganda, for den korrupsjonen bryter ned demokratiets grunnvoller. De skylder på oss, men evner åpenbart ikke å se sin egen manglende evne til å se mange nok trekk for å unngå avgrunnen: Islam var ikke noe problem og Sylvi Listhaug var alarmist. Nå står Europa på randen av borgerkriger på grunn av islam, mens akademia roper ”høyreekstreme”. Vanskelig å vaske løgnen fra virkeligheten når det er de som har konstruert virkeligheten ut fra løgn. Vaksinen og maskene var nødvendig, sa de med frådende sikkerhet. Nå vet vi bedre. Vi kan ta nesten samtlige saker og lodde dybden, men når de tar feil gang på gang i viktige spørsmål er det viktig å tause all divergerende mening. Da blir sånne som meg enemy of the state og forsøkt kneblet gjennom utestengelser og latterliggjøring. ”Han har blitt gal”, ”rotet seg bort i konspiland” osv. Vel, vi får se til slutt, og så langt er det jeg som har hatt rett i alle større diskusjoner med Lars, som bl.a de ovenfor, men sånt er ikke morsomt å høre eller innrømme. Han har jo tross alt en stilling å befeste og et publikum å forføre.
X: Nettopp. Til alt du skrev.
Det vil han aldri innrømme. Men som du skriver, tyr heller til feig latterliggjøring, og tar diskusjoner mellom dere to ut i det offentlige rom, og skjuler sin utilstrekkelighet, gjennom å bruke den plattformen og boken, hans eget ekkokammer til å øse det ut. Skrevet i sitt forfengelig raseri – ja, du får ta det som et kompliment. Han vet det. Og han bruker dette bevisst. Som en slags barnslig hevn, der han kan briske seg i «det gode» selskap.
Z:
”Hei T,
Jeg så Lars i Civita …….. klarte ikke annet enn å gulpe på tastaturet, han har virkelig et mye dypere sinne mot deg enn det du har kommunisert tidligere. Jeg ble uansett inspirert til denne lille kjappe teksten:
Det var en selsom historie å se bokbadet med Lars Fredrik Svendsen. En så selvtilfreds, gutteaktig, smiskende og samtidig arrogant opptreden er det svært lenge siden jeg har sett.
Temaet er for så vidt interessant, da han ønsker å gå inn og forklare hvem som er idioter, dumme, og begge deler, og selvfølgelig i realiteten ender med å stemple alle som ikke er like konforme som ham selv, som dumme idioter.
Det mest interessante er derimot ikke temaet, slik jeg opplever det, men Svendens nærmest horeaktige og desperat politisk korrekte forsøk på å gjøre seg fin for dem man skal gjøre seg fin for i dagens offentlighet: Bitterheten formelig drypper av den lettsammensunkne, griseaktige, forspiste skikkelsen når han tar utgangspunkt i en gammel venn som har vært svinaktig ulydig, og ikke hørt på Svendsens velmente og kloke råd, men heller skeiet ut og blitt en Satans konspiratør og djeveldyrker. Det er nesten som Svendens tunge ikke får plass ved siden av all bitterheten i munnhulen, mens han beskriver denne gamle, ulydige vennen som har endt som en dum, dum idiotisk idiot-idiot.
Hvorfor? Vennen har ikke skjønt at en del av det å være et intelligent menneske, er å la det meste ligge, og godta, for selvtenkning fører til idiotisk idioti, må vite.
En annen svært morsom faktor ved dette bokbadet, som egentlig ikke er noe bokbad, men heller gjørmebryting på grunna, er hvordan Svendsen samhandler med bokbaderen, som også er filosof: Hun ser rett og slett ikke ut til å like den selvhøytidelige, pralende og lespende filosofen, der hun sitter med sammensnurpet munn, hodet skrudd så langt tilbake på halsen og med blikket ofte rettet rett ned for å unngå blikkontakt, med senene mer og mer strukket bakover, stram og altfor strunk, noe som gjør at Svendsen lener seg desto mer frem, ikke med kroppen, men med det blankskurte hodet og den myke halsen, som han strekker frem som en langsom skilpadde, veivende og søkende mot henne, som et sultent spedbarn på leting etter mammas brystvorte, men uten å få tak i puppen.
De snille, lydige og myke mammaguttene som kaller alt det som finnes utenfor barnerommet med brystmelken for idioti og konspirasjoner og tomhet. Dumhet. Fordi det truer illusjonene om at hele verden er bare mamma, melk og trygghet. Frosken i brønnen.
Det minner meg om Faust og Mefisto, litt fritt oversatt, når de ankommer til Det åndelige rike, og Mefisto blir mer og mer nervøs for hva Faust kan oppdage eller kjenne. Faust merker Mefisto`s nervøsitet, og spør ham hva som er galt. Mefisto svarer at her er det ikke noe å finne. Det er bare tomhet, og det er bare idioti og dumhet å tro på noe som er utenfor det velkjente, hvorpå Faust svarer: Der du kun ser dumhet og dumhet, finner jeg alt.
Svendsen har denne interessante rollen, en blanding av den flinke, redde og arrogante mammaguttens forvorpne selvtilfredshet fordi han virkelig tror at brønnen og det lyse, barnerommet med melkebrystene som evig flommer over, er hele virkeligheten, og håner alle som, i likhet med Faust, ikke sitter fast i Mefistos manipulasjoner.
Mest av alt er det jo virkeligheten som avslører Svendsens selvtilfredse, litt hjelpeløse og lydige raljeringer, for det har faktisk vist seg gang på gang at det han og hele hans brystsugende disippelflokk av dresserte og like redde og flokkorienterte og smiskende akademikerflokk har kalt konspirasjoner i dag, har vist seg å være virkeligheten i morgen.
Et godt eksempel på dette er ordet Svenske tilstander, hvor NRK og det samme halehenget av smågutter lo så de skrek av at noen kunne si at det fantes svenske tilstander, og kalte alle som gjorde det for idioter og dumme, grunnet en total mislykket innvandringspolitikk. Nå er det ingen av mammaguttene som ler lenger, og NRK bruker utrykket selv.
Det kan nok ende med at Svendsen selv ender som Mefisto, og må forlate gutterommet når brystet er tomt for morsmelk og rosa dyner, der han nå sitter og ser ut av et lukket vindu og kaller alle dem for idioter og dumme som har beveget seg videre ut i fri luft, og til slutt må vedkjenne seg at verden utenfor er noe annet enn dumme konspirasjoner og idiotiske fantasifostre.
Mest av alt er det trist å se at Svendsen lar bitterheten over sin gamle venn ødelegge all form for etterrettelighet og respekt for annerledestenkende, slik en ekte intellektuell ikke ville ha gjort, men heller velger å være en litt stakkarslig, usikker, bitter, overpretensiøs, dressert og fryktelig selvhøytidelig akademiker som mest av alt forsøker å få enda en kos på pumpen, både av bokbaderen og av hele det lydige halehenget av smågutte-småjente akademikere som sitter i brønnen eller i barnerommet sammen med ham og skriker etter mer morsmelk, langt unna all virkelighet som de ennå en stakket stund kan ha muligheten til kalle for idiotisk dum, slem og enda dummere, før virkeligheten raserer både brønnen, barnerommet og muligheten for mer pupp.
Er det rart at nazismen fikk fotfeste i Norge?”
Thomas Hebdo:
Haha, Z,
Det var raljeringens raljade, om et slikt ord eksisterer.
På den ene siden tenker jeg dette er veldig personifisert og psykologisk graverende mot en tidligere venn, men samtidig når du nevner andre verdenskrig gir det klokkeklar mening i psykologisk forstand. Fordi: Lars representerer eliten med klippekort i konsensuskorridoren på NRK. Det er en opiniondanners ”aller ydmykeste” forsøk på å få en ”skakkjørt venn” på rett kjøl igjen, dersom vennen er moden nok til å ta imot en utstrakt hånd. Det er hans selvpålagte ansvar. Ikke rent lite, ikke rent pubertalt og opportunistisk i det formatet det faktisk blir presentert i. Det du/vi gjør, er å bruke han som eksempel på en av de ”edle kontrollerte” som får definere den verden de fleste tror de lever i. Mens vi, med vårt, i mine øyne mye mer nyanserte og komplekse verdensbilde blir den opposisjonen eliten må holde i sjakk, eller allerhelst fjerne, for å opprettholde makten sin. Den som i konsekvens bidrar til mer krig, antisemittisme og bereder grunnen for at kvinner rettmessig kan bli banka opp i idrettsarrangement. Vi bruker våre ord på dette, de bruker sine, forkludret og snublende i gamle lovverk, traktater og begreper som må skrotes/justeres i en verdens nye problemstillinger de selv har kreert, men uten å ta ordentlig stilling til. Paradoksalt – ja, og for sånne som Lars, tydelig paralyserende. Den eneste grunnen til at disse problemene får fotfeste er jo tross alt at de som burde kunne tenke ikke tenker godt nok, mens de som ser lenger og dypere blir marginalisert. Dette er en ren oppvisning i forfengelighetens kamp mot nødvendigheten. Det er på høy tid at innholdet skaper formen, og ikke formen som insisterer innholdet, slik det har vært altfor lenge nå, grunnet nettopp mangelfull og posisjonert tenkning. Hovmod har stort sett alltid stått for fall – i lengden.
Propaganda har mange aktører i en rettsstat. Blir man en utpekt dissident, slik Lars nå har gjort med meg, vil limelight ´n, eller det limende lyset; klistrelyset, slik jødestjernens kontrollerte utpekning for all tid vil fortelle fotsoldatene hvor dissidentene bor. Gate, nummer, oppgang og dør. Vil Lars virkelig åpne den døra?
Nå må vi sove, for de har slukket lysene på Blinder’n
Hilsen
De fire ville.
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.
