I kunstsammenheng dukker ofte KORO opp som en kjærkommen støttespiller for utvalgte kunstnere. KORO, eller Kunst I Offentlige Rom, som bokstavkombinasjonen skjuler, er en statlig etat under Kultur- og likestillingsdepartementet. Tidligere gikk den under navnet Utsmykningsfondet for nye statsbygg, men etter hvert som fond og forvaltning økte ble det behov for flere ansatte og ditto funksjoner. Etaten ble opprettet ved stortingsvedtak i november 1976.

KORO har to hovedfunksjoner, den første er å finansiere utsmykking av offentlige bygg, den andre er å bevilge penger til de kunstnere KORO finner kunstnerisk kvalifisert til å utsmykke aktuelle bygg. I tillegg driver KORO en ustrakt veiledning og rådgivning i kunstneriske spørsmål som berører oppdragets praktiske og estetiske sider. Med årene har KORO utviklet en bred og spisset kompetanse som kommer stadig nye kunstnere/oppdragsgivere til gode.

På KOROS hjemmesider heter det at «KORO skal arbeide for at kunstnerne og kunsten spiller en sentral rolle i utformingen av de offentlige fellesrommene. Samtidig er det en viktig målsetning at alle våre produksjoner holder høy kvalitet og utvikles i dialog med samtidskunsten nasjonalt og internasjonalt». At KORO skal ha høye ambisjoner om kvaliteten på sine produksjoner er innlysende, men hvorfor det er en viktig målsetning at produksjonene utvikles i dialog med samtidskunsten nasjonalt og internasjonal, er avgjort ikke innlysende. Tvert imot.

Her har KORO lagt inn to kunstnerisk overordnede føringer: 1. at det skal være dialog med samtidskunsten og 2. dialog med internasjonal samtidskunst, som i begge tilfeller innsnevrer den kunstneriske friheten. Etatens ambisjoner i den retning preges i alt for stor grad av en postmodernistisk estetikk med styringsbehov og maktutøvelse. Med tanke på KOROs stadig større utvidelse av kunstfaglige oppgaver og vekst i finansielt potensiale, har institusjonen tydeligvis nådd et kritisk nivå.

For stadig flere aktører i kulturlivet har KOROs kunstneriske styring og økende pengebruk blitt en kilde til stor irritasjon. Ja, selv enkelte politikere mener at finansieringen av kunst i det offentlige rom (KORO) er blitt en økonomisk belastning. Etaten er blitt en grådig gjøkunge som aldri blir mett. Stortingsrepresentant Silje Hjemdal fra Fremskrittspartiet er blitt provosert av denne ustyrlige pengebruken, som går til utsmykninger ingen har bedt om. Hun mener denne statlige etaten bør legges ned.

I begynnelsen av august ble Silje Hjemdal intervjuet av Khrono, der hun uttaler seg ganske fritt om KORO og regelen om at det skal avsettes et prosentvis beløp til utsmykking av nye offentlige bygg. Hun er ikke imot kunstnerisk utsmykking av offentlige bygg, det er KORO-byråkratiet hun hevder er totalt overflødig. Etter hennes oppfatning finnes det andre og enklere måter å formidle oppdrag på. KORO er et byråkratisk pengesluk som bare etaten selv er tjent med.

Stortingsrepresentant Silje Hjemdal er en modig politiker som her har sparket borti en selvtilfreds og ekspansiv tilskuddsordning. Den er avgjort ikke bærekraftig for skattebetalerne som årlig må finansiere driften av en tvangsmessig utsmykkingsprosess. Her skal vi merke oss at tilskuddsordningen gjelder utsmykking av offentlige bygg, ikke det offentlige rommet som er innbyggernes bruksområde. På det punkt har de ingen innflytelse når kunstverk velges og plasseres. I det offentlige rommet har innbyggerne ingen estetisk medbestemmelsesrett, hvilket ville vært naturlig.

Egentlig er innbyggerne umyndiggjort på alle utsmykkingens nivåer, bortsett fra å bære utgiftene og takke den gavmilde staten for at de blir loppet for penger. Det er da heller ikke småpenger KORO forvalter og formidler, og det er bare en brøkdel av dem som havner i lomma på kunstnerne. Det koster å drive KORO, med 20 ansatte og innleide kuratorer, igangsetting av egne kunstprosjekter og samarbeid med eksterne aktører som er relevante ved den enkelte utsmykking. Og det bare baller på seg. KORO er en driftig etat.