Et spennende og høyaktuelt stykke kaldkrigshistorie som noen helst vil at du ikke skal lese

Dette er en anmeldelse av boken «En kald kriger dør. Mysteriet Ola Dan Eide. Døden på rom 106». Boken er nettopp gitt ut privat på Kliv Forlag (ISBN 978-82-693374-0-2).

Den forteller om det mystiske dødsfallet til en ung norsk jagerflyger og etterretningsoffiser på Bodø hovedflystasjon i 1963.

Det er en historie fra den kalde krigens tid, om et uoppklart dødsfall, om fortielser, løgn og savn, om etterretningsvirksomhet, strengt hemmelig gradert informasjon og storpolitikk som i aller høyeste grad har aktualitet i dag.

Ingen av de etablerte forlagene har villet gi ut boken, til tross for at den er både velskrevet og spennende. Den blottlegger dessuten kontroversielle sider ved norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk fra en tid med høyspenning mellom supermaktene, ikke ulik tiden vi lever i nå.

Dette er nylig avgradert materiale, men fortsatt sensitivt stoff. Det er trolig årsaken til at ingen vil gi ut boken. Vi aner rekkevidden av dypstatens usynlige hånd, som ikke vil dele alt med oss og ikke liker at vi spekulerer i hva den driver med. Og den når langt inn i forlagene så vel som i redaksjonene i Akersgata, i NRK og i TV 2.

Boken har flere lag. Den kan leses både som en kriminalfortelling fra virkeligheten og som en dokumentar om det norske Luftforsvarets tiltenkte rolle i krig, om vårt avhengighetsforhold til vår hovedallierte USA og om de mer kontroversielle sidene ved norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Dette gir boken et sjeldent innblikk i.

Den er skrevet av en som kjenner miljøet og konteksten rundt operasjonsordrer som påla norske jagerflygere strengt hemmelige offensive selvmordsoppdrag med taktiske atomvåpen mot militære og sivile mål langt inne i Russland på 1950- og 1960-tallet, og om en omfattende norsk flyfotoetterretning mot mål i Sovjetunionen til langt opp på 1970-tallet.

Bokens forfatter, Dag Inge Korstad, er major i Luftforsvaret, hvor han har arbeidet i over 30 år. Han har skrevet om norske offensive operasjoner og har en mastergrad i militær teori fra Forsvarets Høgskole. Han er en god forteller, og han vet hva han snakker om.

Boken inneholder ukjent sensitivt materiale som har vært gradert frem til nå. Boken er aktuell i den forstand at den beskriver det tette forholdet mellom amerikanske og norske forsvarsmyndigheter samt de tette relasjonene i det operative forsvarssamarbeidet mellom USA og Norge.

Det er viktig å forstå våre venner så vel som våre fiender, ikke minst nå når krigen på nytt raser med full styrke i Europa. Det er viktig å forstå at vi ikke i ett og alt alltid har sammenfallende interesser med våre allierte. Og det er viktig at de hemmelige tjenesters behov for hemmelighold forvaltes med omhu og i minst mulig grad går på bekostning av demokratiets krav på åpenhet.

Krigen i Ukraina, den stadige eskaleringen med ukrainske motangrep stadig dypere inn i Russland, etableringen av fremskutte amerikanske baser på Russlands dørterskel i Norge og i de øvrige nordiske land, samt den økte faren for bruk av atomvåpen, har klare paralleller til situasjonen og det spente forholdet mellom Russland og Vesten som fulgte i kjølvannet av U2-affæren i 1960 og Cuba-krisen i 1962.

Det var i dette tidsbildet den unge norske jagerflygeren og etterretningsoffiseren Ola Dan Eide ble funnet død på rom 106 i brakke G på Bodø hovedflystasjon under svært mystiske omstendigheter den 15. november 1963.

Politiets vurdering kort tid etter dødsfallet var at «det kan være grunn til å formode at avdøde er død en ikke naturlig død og at der er mulighet for å anta at døden er forvoldt ved en straffbar handling …».

Spekulasjonene omkring dødsfallet i Luftforsvaret har vært flere, men saken ble raskt dysset ned og har vært ukjent for offentligheten.

Både PST, E-tjenesten, EOS-utvalget, Forsvarsdepartementet og Sivilombudsmannen har nektet de etterlatte innsyn i saksdokumentene. Alle instanser konkluderte med at informasjon om Ola Dans dødsfall i 1963 kunne skade E-tjenestens virksomhet og true rikets sikkerhet, selv nå, over 60 etterpå. Det i seg selv antyder sakens sensitive karakter.

Tilbake på 1960-tallet vrimlet det av CIA-agenter og amerikanske instruktører i «spionbyen» Bodø. Det var i dette tidsrommet storspionen Selmer Nilsen var på sitt mest aktive for russerne, bl.a. for å observere aktivitetene i forbindelse med U-2-flyet som brukte Bodø til mellomlanding for å fylle drivstoff.

Da den amerikanske U-2-piloten Francis Gary Powers ble skutt ned over Sovjetunionen på vei fra Peshawar til Bodø, førte det til krise mellom stormaktene, med Norge i en skvis midt imellom. USA benektet først spiontoktene, men ble avslørt da russerne hadde tatt Powers til fange.

Norske myndigheter protesterte deretter med en offisiell note for at amerikanerne hadde brukt Bodø flystasjon som base i forbindelse med spiontoktene. Det var imidlertid kun et spill for galleriet.

I ettertid er det kommet frem at norske militære og politiske myndigheter var fult klar over hva amerikanerne drev på med, og at protestnoten kun var et skuespill for at russerne skulle tro at norske myndigheter var blitt lurt av amerikanerne og at offisiell norsk basepolitikk lå fast. Det var selvsagt bare tull.

Ikke bare dét. Nå vet vi at amerikanerne, i samråd med og med norske myndigheters godkjenning, hadde utviklet strengt hemmelige angrepsplaner hvor norske jagerfly skulle angripe mål langt inne i Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Polen, Baltikum og Finland med taktiske atomvåpen.

Helt fra Luftforsvaret fikk tildelt amerikanske jagerfly i 1951, var norske jagerfly en taktisk flystyrke til støtte for en eventuell amerikansk luftoffensiv mot Øst-Europa med større strategiske bombefly, ifølge Korstad.

Gjennom hele 1950-, 60- og 70-tallet drev Luftforsvaret med omfattende flyfotoetterretning på oppdrag for amerikanerne. Denne la grunnlaget for de planlagte offensive flyoperasjonene, som heldigvis aldri ble satt ut i livet.

I 1963 fikk Bodø hovedflystasjon et eget område for lagring og behandling av taktiske atomvåpen. Andre lagre ble bygd ved Værnes, Bardufoss, Ørland, Rygge og Sola/Flesland.

Norske jagerflygere hadde med andre ord en nøkkelrolle som spydspisser i den planlagte amerikanske luftkrigen mot Sovjetunionen, klart i strid med gjeldende norsk basepolitikk og åpenbart diskutabelt i forhold til offisiell norsk politikk og forbudet mot atomvåpen på norsk jord.

Selv husker jeg Bodø på slutten av 1960-tallet. Vi bodde i en militær firemannsbolig i Sandhorngata. Rett som det var fløy de nye F-5 Freedom Fighterne inn i en fjellvegg. Da ble det stille rundt middagsbordet og dyster stemning i gata. Vi guttene dro til skraphandleren, som lå rett ved flystripa, og plukket instrumenter og deler fra flyvrakene.

Det var ikke mer enn måneder mellom flystyrtene. Vi trodde det var fordi de nye jagerflyene ikke var så pålitelige som de gamle Super Sabre-jagerflyene. Realiteten var at de trente lavflyging i overlydshastighet ned til 15 meters høyde for å unngå russisk radar, og noen ganger gikk det rett og slett galt.

Boken kan leses som en kriminaldokumentar, men også som et historisk dokument med aktuell referanse til dagens norske basepolitikk, som har gitt USA adgang til å etablere 12 baser i Norge under full amerikansk jurisdiksjon, under dekke av at dette ikke er permanente baser, men baser hvor personellet roteres.

Det siste er selvsagt også bare tull. Om personellet roteres eller ikke, endrer ikke det faktum at basene er amerikanske og under amerikansk jurisdiksjon, noe som innebærer at norske myndigheter ikke har kontroll med hva som lagres der eller hvordan basene brukes.

Det reiser spørsmål ved hva som egentlig ligger i de hemmelige annex-ene til baseavtalen. Det kan være grunn til å tro at det som har kommet offentligheten for øret, er like villedende i dag som det var på 1960-tallet.

Korstads bok er interessant lesning og burde ha et stort publikum. Den reiser flere spørsmål enn den gir svar.

Døde Ola Dan Eide en naturlig død eller ble han tatt av dage, og i så fall av hvem? Hvorfor ble dødsfallet så lemfeldig etterforsket av politiet, og hvorfor ble det forsøkt dysset ned av Forsvaret?

Hvorfor vil ikke PST og E-tjenesten frigi saksdokumentene til Ola Dans etterlatte? Hvorfor vil ingen av de etablerte forlagene trykke boken og den etablerte pressen gi den omtale?

Og, ikke minst, kan vi – i lys av det vi i dag vet om praktiseringen av de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene under den kalde krigen – stole på norske myndigheter når de sier at den nye baseavtalen med amerikanerne ikke er i strid med gjeldende offisiell norsk politikk?

De nye F-35-jagerflyene er femte generasjons jagerfly med offensive kapasiteter. Det snakkes i Luftforsvaret om at vi nå kan begynne å opptre offensivt. Det er foruroligende i lys av den spente situasjonen mellom Russland og NATO-landene som en følge av krigen i Ukraina.

Det kan være grunn til å spørre om hvilken rolle F-35-flyene er tiltenkt. Er de å betrakte som en taktisk flystyrke til støtte for amerikanerne, eller er de tiltenkt en avgrenset defensiv rolle i forsvaret av Norge og artikkel 5-området i NATO?

Boken kan varmt anbefales til alle som er fascinert av merkelige kriminalgåter, samt til dem som er interessert i en dypere forståelse av sin samtid, og særlig av forhold som angår vår sikkerhet, som ofte, av vikarierende motiver, søkes skjermet fra offentlighet.

Boken kan bestilles direkte på Klivforlag@gmail.com.