Den danske koranloven funger slik lovgiverne ønsket: Det er blitt slutt på brenningene som skapte så stort ubehag for myndighetene. Prisen betales med ytringsfrihet, men hvis myndighetene og mediene har bestemt at den kan degraderes, vil det ikke være noen som tar ubehaget ved å forsvare den.

Det er poenget: Man straffer en handling som gir politikerne ubehag, men går til kjernen av ytringsfriheten: En symbolsk handling. Hva kan være galt med å forby den? De færreste mennesker vil kunne tenke seg å brenne en koran. Men de går da glipp av at forbudet rammer kjernen av ytringsfriheten.

En demonstrativ handling av en bok som brukes til å begrunne dødsstraff for religionskritikk. Ta en titt på behandlingen av kristne i Pakistan der blasfemiloven brukes til å fengsle og dømme kristne til døden. Det er nemlig dødsstraff for blasfemi.

Det danske Folketinget har slått inn på en vei som fører til straff for krenkelse av islam og koranen sier at det er døden.

De som forvalter islams lære vil mene at Danmark med dette har krysset fra demokrati til en hybrid der islam vil vinne til slutt.

Folketingets motiv har vært utilitaristisk: Man ønsket å bli kvitt et problem med provokatører som Rasmus Paludan.

Men for å bli kvitt det ofret man samtidig ett av demokratiets hjørnestener.

Loven paragraf 110 e, stk. 2  ble vedtatt 14. desember 2023. Siden har det vært tatt ut seks siktelser, men ingen har ført til fellelser. Hvorfor ikke? Av to grunner: Loven er lagt inn under paragrafen om landsforræderi. Det er oppsiktsvekkende. Den tiltalte risikerer to års fengsel.

Lovgiver har dermed sendt et signal. Den som forbryter seg risikerer en langvarig straff for å brenne muslimens hellige bok.

Det har aldri skjedd før at et vestlig demokrati går inn på at koranen trenger lovbeskyttelse. Selvsagt er det en sammenheng med den symbolske brenningen og det boken brukes til, hva den rettferdiggjør og påbyr.

Men det spørsmålet har ikke Mette Frederiksen og hennes regjering ønsket å gå inn på. De går inn på det sekundære trinn som er konsekvensene for dem: Ubehaget fra danske muslimer og truslene utenfra.

Danmark har på få år tilbakelagt en enorm distanse – fra forsvar av ytringsfriheten under karikaturstriden i 2005/06 til underkastelse 18 år senere. Den gang ba ambassadørene for de islamske land om møte med statsminister Andreas Fogh Rasmussen for å be ham gripe inn mot karikaturene. Han svarte de hadde kommet til feil dør: Ytringsfriheten var hjemlet i grunnloven. Dette var uforståelig for ambassadørene. Mange av dem kommer fra land hvor det er islam som grunnlaget for grunnloven. For dem hadde statsministeren både rett og plikt til å gripe inn.

Det er denne omstillingen den danske regjering og Folketinget har foretatt: De ser nå også saken fra islams ståsted.

Det er en maktoverføring uten sidestykke i moderne dansk historie og er uten parallell siden det handler ikke bare om en totalitær ideologi, men en universell, altomgripende. Danmark er bare en brikke i det store islamske spill.

Man sa om den jødiske katastrofe at den var mulig fordi de var expendable, de kunne ofres. Det var ingen til å forsvar dem. De hadde ingen suverenitet.

Nå har Danmark frivillig oppgitt sin suverenitet til islam. Ikke helt og fullt foreløpig, men stykkevis og delt. Hvor setter man grensen? Alle som har sett f.eks. dokumentarserien Sorte , vet at det skjer bit for bit hver eneste dag.

Når man i bunnen har en prinsipiell avståelse av det mest avgjørende for et fungerende demokrati, ytringsfriheten, gir resultatet seg selv: Kapitulasjonen har allerede skjedd.

Kanskje er det derfor straffen for koranbrenning er så streng? Politikerne ville skremme potensielle misdædere til taushet, og det har virket.

At de la loven inn under landsforræderiparagrafen er sevlsagt ingen tilfeldighet. Det gir ikke bare hjemmel for streng straff, men også hemmelig overvåking.

Nina Palesa Bonde er formand for Dommerfuldmægtigforeningen. Hun ser de skadelige konsekvensene av loven og hvor høyt den skyter over målet. Loven er uproporsjonal:

»Når vi foretager begrænsninger i ytringsfriheden, skal det være både nødvendigt og proportionelt. Regeringen har ikke godtgjort, at den indskrænkning i ytringsfriheden, der er kommet med koranloven, er hverken nødvendig eller proportionel,« siger hun.

»Rasmus Paludan havde ikke brændt en koran siden februar, hvilket var forhindret via eksisterende lovgivning. Så hvorfor var koranloven overhovedet nødvendig?« spørger Nina Palesa Bonde.

To års fengsel er seks ganger mer enn straffen for blasfemi etter den gamle loven som ble avskaffet i 2017. Det ble den gang ansett for et fremskritt. Det gikk altså seks år så gjeninnførte Folketinget en lov med en helt annen karakter.

»Det er en eksorbitant skærpelse. Det er et seriøst demokratisk problem,« siger Nina Palesa Bonde.

Efter hendes mening ville det eneste korrekte at gøre være at afskaffe koranloven. For den skulle aldrig have været der til at begynde med, mener hun.

Det er megetsigende at loven er lagt under kapitlet om landsforræderi. Det gir myndighetene utvidede fullmakter til hemmelig overvåking.

Fordi bestemmelsen ligger netop der, har politiet ifølge Nina Palesa Bonde tilladelse til at overvåge folk hemmeligt og aflytte deres telefoner og bruge politiagenter over for folk, der har overtrådt koranloven.

»Og det er altså vel at mærke vendt mod fredelige blasfemikere, som nu er nu blevet sat i kategori med terrorister,« forklarer Nina Palesa Bonde.

Dette er samme utvikling som i USA der hjemlige dissidenter, det være seg Trump-tilhengere eller konservative katolikker, får betegnelsen «hjemlige terrorister» og overvåkes.

Justisminister Peter Hummelgaard forsvarer seg  med at »der i praksis kun meget sjældent – hvis overhovedet – kan tænkes at blive tale om at foretage telefonaflytning, opsætning af kamera i private hjem eller hemmelig ransagning af en mistænktes bolig«.

Dette er samme bagatellisering som Biden-regimet svarer med. Men som Palsea Bonde sier: Hvorfor har man da vedtatt disse fullmaktene.

De stinker.

Utviklingen drives frem av krefter som politikerne har mistet kontroll over. I stedet for å forsøke å styre, gir de etter og velger side.

Keir Starmer er et skrekkens eksempel:

«Folk i dette landet har rett til å være trygge, og likevel har vi sett muslimske samfunn bli utsatt for angrep og angrep på moskeer,» sa statsministeren.

Arbeiderpartiet tar muslimenes parti, liksom Mette Frederiksen og Lars Løkke Rasmussen.

Anders Fogh Rasmussen tok et oppgjør med samarbeidspolitikken med den tyske okkupasjonsmakten da han tiltrådte i 2001.

Nå er samarbeidspolitikken tilbake og vestlige myndigheter forfølger de som gjør motstand.

Det gjør at motstanden kommer til å vokse. De er blitt spillere i et spill der de tror de kveler flammene. I virkeligheten heller de bensin på bålet.

 

Koranloven satte ild i debatten herhjemme. Nu ser vi resultatet: »Det er et seriøst demokratisk problem« 

 

Les også

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.