«Gå sakte. Du er kvinne. Du skal la ham vente på deg». Dette rådet gir Inga Ragnhild Holst til kvinner. Hun har også gode råd til oss som er født med feil kjønn.

Dette skal ifølge Holst virke som «feminint og sensuelt – afrodisiaka på iskremen. Det trigger sjimpansehjernen hans». Vi menn er altså sjimpanser, når det gjelder hjernekapasitet. Dette er dog trolig skrevet med en viss humor, men seriøst, jeg finner det ikke så festlig. For vi har hørt det så mange ganger, og begynner å gå lei.

Holst kommer med 12 råd for de som ønsker å lykkes på datingmarkedet i en artikkel i KK. Blant annet er ett av rådene å utvide kretsen.

4. Date flere. En på onsdag, to på torsdag eller så mange og så få som du gidder.

Holst er en skribent jeg respekterer, og jeg leser ofte hennes saker med glede. Men denne artikkelen falt ikke i min smak.

Hvorfor skal kjærlighet mellom menn og kvinner reduseres til et marked? Er vi alle født som prostituerte? Hvem gidder egentlig å «date» flere potensielle partnere samtidig? Det høres ut som jakt, ikke forelskelse.

Som jeg skrev i en kommentar på hennes Facebook-side: Denne saken rettes egentlig mot kvinner.

Selv har jeg ingen interesse av å gå på «date» og i hvert fall ikke med flere ulike kvinner.

Skal man bruke energi på det du kaller markedet, så er det for å finne en partner, ikke for å flørte.

Sånt kaster jeg ikke bort tiden på. Liker jeg en kvinne, så sier jeg det rett ut, og forklarer hvorfor.

Hvis hun så liker meg så kan noe skje. Hvis ikke så får man det ikke verre enn dagen før.

Så skriver Kira Amalie Berg Ottesen i NRK Ytring:

Kjære kvinner, dere må ikke senke standarden deres. Kjære menn, dere må ikke bare ta dere sammen.

Faller det henne ikke inn at noen kvinner kanskje heller bør heve sin standard, og at mange menn oppfører seg bra og gjør så godt de kan?

Også Ottesen anser kjønnsmarkedet som en form for jakt.

«Det finnes mange bra mannfolk der ute som det er verdt å jakte på.»

«Jeg blir sint når kvinner får skylden for at menn ikke får pult.»

Personlig tror jeg de fleste menn egentlig ønsker seg en person å holde rundt, en å være glad i, en å elske. Sex betyr selvsagt noe i en sånn sammenheng, men hvis man tror dette er det eneste, så har man ikke forstått kjærlighet.

I en tinderifisert datingkultur må du ta med at det kreves en viss åpenhet, noe tidsbruk og rom for kluss og surr.

Er man fornuftig så ignorerer man Tinder, og slår heller av en prat med noen man møter på en pub, eller et treningsstudio, eller en person man møter ved et dartbrett eller på en tilfeldig gate.

Jeg tror majoriteten av oss, menn som kvinner, setter pris på å være mest mulig likestilte, også når det gjelder økonomi.

Er dette et normalt spørsmål i den moderne datingkulturen, å stille spørsmål om formue og inntekt? Dette er kanskje den største grunnen til den eksploderende ulikheten i f.eks. USA.

Tidligere giftet studenter på Ivy League-universitetene seg ofte med en lokal kvinnelig servitør. Nå gifter alle seg med en med samme utdannelse, noe Charles Murray har beskrevet på en strålende måte i boken Coming Apart.

Dette får klasseskillet til å eksplodere. De fattige kvinnene ender opp som alenemødre (noe som øker risikoen kraftig for at barna ender opp som rusmisbrukere og kriminelle), og en hel underklasse av menn havner i fengsel, helt til de dør av fentanyl

Det er ikke kvinnens skyld at fødselsraten er lav, og det er heller ikke kvinnens ansvar å fikse det.

Vel, det er vel kvinnen som avgjør om fostre skal aborteres? Selvsagt er det noen som blir presset til dette, og jeg er ingen fanatisk motstander av abort, som etter voldtekt og incest, eller en P-pille som ikke virket. Men hele tiden skal grensen presses, for kvinnene skal jo bestemme over sin egen kropp.

I så fall er det uunngåelig at de samtidig bestemmer om de vil bruke kroppen sin til å skape nye mennesker.

Selv Ottesen innrømmer jo avslutningsvis at gode alternativer finnes der ute.

Fortsett å ha ønsker og forventninger til en partner. Vi fortjener å være i gode forhold og det finnes nok dritbra mennesker der ute.